Nintendo har etter hvert opparbeidet seg et godt forhold til partyspillsjangeren, og konsollene deres har hatt god partyfaktor i spillutvalg fra både første- og tredjepartsaktører. Mario Party, Wii Sports, Raving Rabbids, Just Dance, Nintendo Land; lista av partyspill med ansiennitet på Nintendoplattformer fortsetter lengre enn noen av oss ønsker at jeg skal fortsette.

Ved de siste konsollanseringene har det også virket som om Nintendo selv har prioritert at vi skal ha noe å spille sammen på konsollens jomfruferd inn i stua – noe som kan underholde venner og familie, samtidig som du får vist frem hvert eneste gram av nyvinninger og potensiale som ligger gjemt i den nye teknologien du har dratt med deg hjem. I Switchens tilfelle heter dette spillet, beskrivende nok, 1-2-Switch.

Om tanken bak navnet er akkurat det at du på 1-2-3 skal forstå hva Joy-Con-kontrollerne har å by på, vet jeg ikke, men det uansett det som slår meg som det mest logiske. 1-2–Switch føles nemlig ut som en demonstrasjon av systemet – en smak på hva framtida har å by på – uten at det alltid er like enkelt å se for seg hvordan teknologien senere skal benyttes i mer ortodokse spill.

I likhet med det geniale og noe oversette Spin The Bottle: Bumpie’s Party til Wii U, spiller man samtlige av spillets 28 konkurranser uten å se på skjermen (med unntak av noen keitete, men informative instruksjonvideoer). Dette valget gjør at man fokuserer mer på de man spiller med hvor teit dere ser ut mens dere holder på.

De ulike spillene føles som oftest relativt distinkte fra hverandre, og variasjonen sørger for at du både får vist frem teknologien du har kjøpt deg, samtidig som du skaper god stemning i stua. Det skader heller ikke at oppgavene du blir stilt ovenfor er av det mer corny slaget. I «Shave» skal du bruke en Joy-Con til å barbere av deg et virtuelt skjegg (vibrasjonen føles ut som som ei barbermaskin, og indikerer om du treffer skjegg eller naken hud). På slutten av runden får du se hvilken fjesfrisyre du har pådratt deg, og er du riktig så dyktig har du fått fjerna alt ansiktshår.

«Eating Contest» er en særlig pinlig affære om bord på offentlig transport. Her skal du peke på munnen din med kameraet på den ene Joy-Conen, og åpne og lukke munnen som en eller annen rabiat fisk. På slutten av runden får du se hvor mange baguetter du klarte å fortære med de intense kjevemanøvrene dine, samtidig som du kan bruke den slitne kjeften din til å fortelle alle andre på bussen om hvordan det innovative lille IR-kameraet ser forskjellen på åpen og lukket munn.

De rare melkebøndene i «Milk» ber deg om å melke kyr som om apokalypsen inntreffer i morgen, og den eneste måten å stoppe den på er å lage panna cotta for å tilfredsstille utenomjordiske ganer. Ja, den bakhistorien fant jeg på selv, men du skal uansett late som om du klemmer på et jur, når du egentlig trykker på en Joy-Con.

I «Ball Count» holder du en kontroller i hånda, og forsøker å finne ut av hvor mange baller som tilsynelatende befinner seg inni den. Det hele virker først som noe slags naturstridig blodmagi, men det er egentlig bare hva Nintendo kaller HD-Rumble; en presis form for vibrasjon som klarer å skape illusjoner av at det er ting inni kontrolleren, noe som avliver hele blodmagidebatten. En venn av meg som er en kløpper på korttriks har nemlig forklart meg at «illusjon» betyr at noe ikke er magi, så her skal ingen hekser hives på bålet.

Resten av spillene fortsetter i samme merkelige variasjon. I det ene øyeblikket hopper du rundt i stua og leker gorilla, i neste venter du på at kontrolleren skal ringe så du kan plukke den opp som en telefon, før du avslutter kvelden med å spille luftgitar. Så lenge du og venne du spiller med er i riktig humør til å leve dere ordentlig inn, er så å si samtlige av spillene god moro, og om det er noe dere ikke liker er det aldri langt til neste spill.

Samtidig må det påpekes at ingen av konkurransene er særlig morsomme utover de første par-tre rundene, og man blir fort lei hver enkelt oppgave. Spiller man føles oppgavene fort som å faktisk barbere seg om morgenen, og kumelking er ikke helt det samme når det er fjøstid for tiende gang den dagen. Merkeligst av alt synes jeg likevel det er at toppscoren for hvert spill ikke lagres mellom hver gang du spiller. Hver gang jeg spiller får jeg beskjed om at jeg har satt du high score i det jeg prøver meg på, selv om jeg tidligere kan ha satt en høyere poengsum. Spillet har så vidt jeg kan forstå ingen savedata knyttet til brukeren din på systemet, noe som for meg virker veldig rart, og som kveler det siste insentivet man kunne hatt til å spille 1-2-Switch etter lanseringsfeberen har lagt seg.

Presentasjonsmessig er spillet heller ikke særlig elegant. Hver gang man starter opp er man nødt til å dobbeltsjekke at man har riktig Joy-Con-par koblet til som spiller én og to. For å bekrefte dette er man så nødt til å veive disse rundt litt før man kommer inn i hovedmenyen. Her kan man ikke velge modus eller spill fra ei liste, men man er nødt til å bla seg fram til det man ønsker. Utenom et brettspillaktig lagmodus og en funksjon som velger et tilfeldig spill for deg, er det eneste andre alternativet å velge spill manuelt. Akkurat dette er helt greit, man trenger tross alt ikke flere funksjoner, men problemet ligger i at dette kataloglignende oppsettet er noe uoversiktelig, og man er nødt til å bla frem og tilbake en hel del for å finne det man har lyst til å spille. De er heldigvis sortert etter intensitet, så du vet i det minste hvor svett du kommer til å bli før resultatet av dysten er klart.

I selve spillene er heldigvis all nødvendig kommunikasjon kommunisert relativt effektiv tilbake til spilleren, enten gjennom lyder (som i hvordan man i en konkurranse spiller bordtennis kun basert på lyden av slagene og ballen som treffer bordet) eller gjennom vibrasjoner (du kjenner hvor mye melk som spruter ut gjennom juret i Milk, teller ballene i Ball Count). Demonstrasjonsvideoene er dog ikke fullt like effektive, og inneholder langt mer spetakkel og dikkedarer; to ting jeg vanligvis er storfan av, men ikke når jeg prøver å forstå hvordan spillet ønsker at jeg skal simulere at jeg går nedover catwalken. Nei, jeg tviler ikke på at disse rare, overentusiastiske skuespillerne storkoser seg med spillet, men jeg skjønner ikke stort av hva de gjør når de hopper og spretter rundt på skjermen.

I det store og hele ville nok 1-2–Switch vært bedre tjent med å være en bonustittel som i likhet med Wii Sports og Nintendo Land hadde vært med på kjøpet av konsollen. Det er et godt verktøy for å vise fram den nye konsollen, og et morsomt innslag som en del av festlige lag. Likevel er det ikke et spill du med glede legger ned Breath of The Wild for å spille, og når det etter hvert kommer andre partyspill til konsollen vil ikke 1-2-Switch sitte et hode høyere enn resten, men ligger heller i fare for å forsvinne litt i alt mylderet.