For best effekt, spill av musikken på toppen av denne artikkelen mens du leser

Det er en kald vinterdag i 2011. Det er tre måneder siden jeg flyttet til København og jeg har nettopp funnet en Blockbuster butikk. Skyrim plakatene henger rundt butikken, og på en plasma-skjerm hengende på taket går E3 videoen på repeat. 499 danske kroner blir byttet til et Skyrim spill. I det jeg går ut av butikken faller de første snøfnuggene, vinteren har kommet.

Skyrim feirer 7 år

Det er få spill jeg kan assosisere like godt med vinteren som Elder Scrolls: Skyrim. Hva det skyldes er uvisst, spillet er jo egentlig ikke så godt, er det?

Endeløse fetch-quests rundt om i huler og grotter som ligner veldig mye på hverandre, repetive sideoppdrag og enkle gåter som løses fort uten den særlig store anstrengelsen. Likevel har Skyrim blitt festet inn i mine evige minner som et symbol på alt det vakre vinteren kan tilby.

Skyrim er for meg mer en et spill, det er en bautastein som markerer en tid jeg ser tilbake på med glede, nostalgi og litt tristhet over at det var over så fort.

Bethesda sitt flaggskip var ikke særlig nyskapende, og i ganske stor grad veldig repetivt, men magien lå ikke i spillets historie, men i øyeblikkene mellom dem.

Vinterens magi

Det er mørkt ute og jeg sitter og ser ut av vinduet hvor tiden går forbi fort. Under meg har den lokale bodegaen åpnet opp og lokale danske juleviser går gjennom veggene og gir gjenklang i sofaen. Venner har dratt hjem for vinteren, jeg har fremdeles en uke igjen. Etter en kort tur innom den lokale nettoen for å kjøpe noen ø…bruskanner sitter jeg meg ned med den gode gamle PS3.

Dovahkiin, Dovahkiin, naal ok zin los vahriin

Jeg vet ikke hvor lenge jeg har spilt, en time-kanskje to. Jeg har enda ikke forstått hva eller hvem stormcloak er, bare at det er en krig mellom romerriket og opprørere. Jeg irriterer meg over hvordan Imperiet sine soldater ser ut, de var mye kulere i Oblivion, nå ser du som de har gått på et opphørssalg hos det romerske keiserriket. Uansett, jeg forsetter min oppdagelsesferd fra Whiterun nordover. Jeg skal til Ivarsted og det er en vakker solskinnsdag i Skyrim.

Det tar sin tid, jeg klatrer oppover da de første snø-fnuggene kommer.  Det skjer noe, ikke bare i spillet, men også rundt meg. En melakonsk stillhet senker seg over området. Lyden av biler forsvinner og blir erstattet med en følelse av vinteren har ankommet. Den mørke natten har blitt erstattet av en himmel full av hvite prikker som legger seg ned på bakken. Innen noen minutter har det blitt et urørt teppe av idyll og fred.

Jeg skrev en anmeldelse av Skyrim for det som virker som en evighet siden. Jeg siterte den kanadiske dikteren William Service da. Det er en anledning som passer like godt nå som da:

Ancient stones

Jeg sitter meg ned igjen. Den følelsen jeg har akkurat da har for evig glidd inn i hukommelsen som et av de mest nostalgiske. Videre vandrer jeg rundt Skyrim, fullfører et oppdrag, og så et nytt, begge relative kjedelige og består av å hente noe i en copy-paste hule. Det er da jeg kommer ut fra den siste hulen at noe skjer. Jeg er i det nordlige Skyrim og vinteren er i full kraft.

Musikken som spiller er det fantastiske Ancient stones (Toppen av artikkelen) og fremfor meg oppe i himmelen viser det seg et fantastisk bilde av nordlyset.

Vakkert og fantastisk

Det er da jeg skjønner det. Det var aldri om historien, de evige mange fetch-questene eller det ubalanserte kampsystemet. Det var om øyeblikkene som ble skapt der og da som gjaldt. Det var de stundene som ikke var planlagt eller som bestod av scriptede hendelser.

Det var magien som ble skapt av oss selv, de stundene, de unike historiene og øyeblikkene mellom å løpe etter dyrelik og macguffiner som var selve spillet, og det er de stundene som gjør Skyrim fremdeles til et av tidenes beste og mest unike spill noensinne.

Gratulerer med 7 år Skyrim!