Rico Rodriguez er tilbake og denne gangen akkurat i tide til å redde nok en sør-amerikansk øy-nasjon fra nok en ond diktator. Etter å ha gjort relativt kort arbeid av General Sebastiano De Ravello i middelhavs-nasjonen Medici, blir Rico satt på sporet av lederen til paramilitær organisasjonen The Black Hand, Gabriela Morales og hennes tilknytning til Rico’s egen fortid. Et spor som leder han til Solis.

På grunn av en rekke tekniske problemer med spillets PC versjon, hvor spillet opplevde et tyvetalls kræsj på omtrent halvparten så mange timer, vil denne anmeldelsen gi et noe ufullstendig bilde av spillet i sin helhet. Jeg har etter beste evne prøvd å unngå å la min mening om spillet bli farget av de tekniske problemene da, slik jeg forstår det, det jeg opplevde ikke ser ut til å være et spesielt utbredt problem, i hvert fall ikke på konsoll. 

En av de tingene jeg personlig finner appellerende med Just Cause serien er hvordan den på sin egen måte bærer fakkelen videre fra spill som Mercenaries: Playground of Destruction og Red Faction: Guerilla, titler som slipper spilleren i en svær sandkasse hvor de uhøytidelig kan få utløp for sin macho-actionhelt maktfantasi i en spillverden som sjeldent dytter tilbake.

Just Cause 4 kvier seg virkelig ikke med å kaste historien i baksetet til fordel for å la spillerne gjøre mer eller mindre som de selv vil. Historien deles tidlig opp i forskjellige tråder som spillet kaller “operasjoner” og derfra står spilleren fri til å velge å prioritere (eller blankt overse) de delene av historien de har interesse for.

Fremgang begrenses via kartet som viser hvilke områder som kontrolleres av motstandsbevegelsen Rico tidlig blir utpekt som gallionsfigur for, og hvilke som er kontrollert av The Black Hand. For å kunne gjøre oppdrag i de okkuperte områdene må Rico oftest utføre en av sine erketypiske enmannshær angrep på utpekte mål innad i området, før han kan sende inn motstandsbevegelsens “kaos-hær” for å sikre området, slik at de oppdragene som driver historien videre kan låses opp, og det er her spillet begynner å miste min interesse.

Målene man må angripe i første ledd av denne prosessen handler mye mindre om strategisk ødeleggelse enn det handler om å komme seg frem til en eller annet vilkårlig mål for å enten trykke på noen knapp, hacke en konsoll eller på en annen måte gjøre svært trivielle ting. At man på ingen måte belønnes for å tenke utenfor boksen verken her eller i de større oppdragene gjør meg også langt mindre motivert til å leke med spillets mer absurde sider, noe som får meg til å undre på hvorfor spillets struktur er bygget opp på denne måten.

Styringen av Rico er mer eller mindre uforandret fra Just Cause 3 og jeg undres om ikke spillet hadde vært bedre tjent om utvikler Avalanche Studios hadde brukt de tre årene som har gått mellom det forrige spillet og dette, på å stramme opp enkelte ting i den avdelingen. Riktignok er kombinasjonen av vingedrakt, fallskjerm og utskytbar jernkrok like gøy som det var forrige gang, og med spillets nyvinninger i form av fultonballonger, og kontekstspesifikke modifikasjoner til spillets “tether-system” åpnes det bare enda flere muligheter for utøvelsen av gøyal galskap. Men at ting som eksempelvis skytingen, som virkelig aldri har føltes god i denne serien, ennå ikke har blitt gjort noe særlig med finner jeg svært skuffende.

Når tiden omsider er inne for å sende inn kaos-hæren føles det ut som bare en gimmick for å gjøre anskaffelsen av territoriet annerledes, for selv om “krigen” er representert av frontlinjer i spillverdenen hvor medlemmer av motstandsbevegelsen og The Black Hand endeløst skyter på hverandre på hver sin side av et elveleie, oppfattes det hele som et ganske overfladisk spill for galleriet da det ikke påvirker spillet på noe som helst måte.

Etter at et område er låst opp dukker det tradisjonen tro opp en håndfull sideoppdrag og aktiviteter som igjen låser opp muligheten for Rico til å spesialbestille både våpen og kjøretøy som leveres via en prosess som involverer et fly, en shipping container og en fallskjerm. 

En av Just Cause 4’s største trekkplaster skulle angivelig være ekstremværet som The Black Hand bruker for å kue innbyggerne i Solis med, men i løpet av mine 10 timer med spillet så jeg svært lite av det i verken historieoppdragene eller i spillets vide verden. Jeg snublet fra tid til annen over en tornado, noe som gjorde flyvingen med både vingedrakten og fallskjermen noe mer utfordrende samtidig som det var gøy å se ødeleggelsene den klarte å stelle i stand, men noe real gamechanger for serien følte jeg ikke at det var, men det er godt mulig dette kommer mer mot slutten av spillet.

Just Cause 4 er et spill for de som vet hva de vil ha. Som en kaotisk lekeplass for de med destruktive tendenser fungerer det flott, men de som vil ha noe nytt bør kanskje se seg til andre spill. Mens serien frem til nå har levd på sjarmen av å vite hva det er må dette være siste gangen vi lar Avalanche slippe unna med å gi ut nok en oppfølger som gjør så lite for å holde det ferskt, for denne serien er nå sannelig moden for noe nytt.