Så var vi her igjen: En remaster av en kjær og klassisk, dog noe uslipt perle i form av et Playstation 1-spill. Personlig har jeg mange gode minner av MediEvil fra 1998, særlig av at jeg og kompisen min sjeldent kom oss særlig lenger enn til den tredje eller fjerde banen kanskje. Det kan ha vært en kombinasjon av at spillet var noe skummelt, og komplisert for en gjeng seksåringer.

I dag innser jeg hvor lite spillet egentlig er, og det kan fullføres på gode 6-10 timer hvis man ikke sliter for mye. Det er et passelig stort eventyr med humor og sjarm som gjør seg ypperlig som Halloween-fordriv med sitt noe gothiske utseende. Jeg har virkelig kost meg i høstmørket, men selv om denne nye versjonen er en nærmest perfekt gjenskapelse av originalen så er det noen ting som holder det tilbake, fordi spillet er det det er: Gammelt.

Morsom bildetekst om at døde ting kommer tilbake i live, akkurat som spill remastringer.

Eventyret starter med å fortelle historien om den store helten Sir Daniel Fortesque, som ledet et angrep mot og beseiret den onde trollmannen Zarok i året 1286. Forteque blir hyllet som helt gjennom landet Gallowmere, men legenden om Sir Dan er ikke slik som folket er blitt ledet til å tro. I første angrep mot trollmannen blir Fortesque og hæren hans beskutt av piler, og Fortesque blir truffet og drept av den aller første pilen.

Hundre år senere returnerer Zarok, og kaster en forbannelse over landet som vekker de døde til live, og gjør landsbyboerne til monstre. Ironien sørger for at også Sir Daniel våkner igjen, og blir dermed gitt muligheten til å beseire Zarok og bli den helten som alle tror han er, og få plass i Hall of Heroes.

Historien er meget fornøyelig og blir presentert som et klassisk eventyr, samtidig som den er litt annerledes fra typiske heltehistorier. Dette er et kreativt konsept, og sammen med tidsrammen så har utviklerne kunne gått bananas med monsterdesign. Du sloss ikke bare mot zombier, men også gargoyler og en demon fanget i en kropp av glassmaleri. 

Gameplay er relativt enkelt. Du er utstyrt med både sverd og/eller kastevåpen i form av kniver eller pil og bue, og må komme deg gjennom banen uten å dø (igjen). I gammeldags stil har du en helsemåler, som kan utvides med ekstra livflasker som er gjemt rundt i landet. Banene er små, men smekkfulle av hemmeligheter og ålrighte puzzles, og selv om du ofte kan løpe gjennom en bane på under fem minutter, kan det fort gå en halvtimes tid for å finne alle hemmelighetene.

Når du dreper fiender fyller du en prosentmåler, og når den er full kan du hente banens alterkalk, eller beger om du vil. Det vil belønne deg med et besøk til The Hall of Heroes etter banen.

Kreativt konsept der de har gått bananas med monsterdesign.

I The Hall of Heroes står det statuer av Gallowmeres helter. For hvert beger du finner vil heltene belønne deg med et nytt våpen, ekstra liv eller mer penger. Du skal ikke spille mange baner før du får veldig saftige våpen som f.eks en hammer, som er effektiv mot små monstre og kan knuse steiner som blokkerer for hemmelige rom.

Helt ærlig er nok slåssingen det absolutt svakeste punktet for MediEvil. Det er ingen knockback når du angriper en fiende, så zombiene kan klynge seg sammen og angripe deg fra alle kanter, uten noen mulighet for å slå de tilbake. Med sverdene kan du lade opp og gjøre et spinnangrep, og jeg ender fote med å lade opp en snurr, løpe forbi fiendene og angripe de på veien. Det er veldig enkelt kampsystem, hvor avstandsvåpnene som pil og bue blir automatisk å foretrekke.

Verdenskartet er detaljert og livlig, og gir deg en god idé om hvordan brettene henger sammen.

Heldigvis kan du ha to våpen om gangen og bytte mellom, i motsetning til originalen der du måtte inn på menyen for å bytte våpen hver eneste gang. Aller helst burde man kanskje kunne ha tre våpen også, for jeg må veldig ofte inn på menyen og velge noe annet hvis jeg trenger. Ofte trenger man å sette fyr på blant annet høyballer, og da er det bare klubba som fungerer, siden den kan settes fyr på å brukes som fakkel.

Det er også lagt til et kameraalternativ der du ser over skulderen til Fortesque. Umiddelbart ligner spillet et litt mer moderne tredjepersons actionspill, men dette brukes bare som en “strafe” modus. Spillet oppfordrer deg å bruke kameraalternativet for å se etter hemmeligheter, men ofte kan det ikke brukes i det hele tatt på små og trange baner, og spillet er uansett designet for å spilles uten bruk av kameraet. Jeg føler aldri jeg brukte det til noe som helst.

Slåssingen er nok det absolutt svakeste punktet.

Du må også være forberedt på litt platforming, og selv om spillet ofte tilbyr fritt kamera, så er kamera litt for ofte låst slik at noen av hoppene blir vanskelig å lese. Faller du f.eks. i sumpvann så mister du en hel flaske med helse umiddelbart.

Så det evige spørsmålet: Hva er likt og forskjellig mellom den nye og originale versjonen?

Helt åpenbart så ser jo spillet utrolig moderne og flott ut. Jeg har allerede nevnt at spillet har en utrolig god og særegen stil, med sitt noe skumle, men komiske og gothiske utseende. Men det skal nevnes at selv om spillet nå er i full HD og fine farger, så har det mistet noe på veien.

Sammenlign dette bildet av Gresskar Kongen med det neste.

Jeg la spesielt godt merke til dette i en av de tidligere banene: The Hilltop Mausoleum. Denne banen slutter med en av de mest minneverdige bossene i spillet, nemlig demonen laget av kirkeglass. Kanskje jeg husker den spesielt godt fordi den var i tillegg til å være litt vanskelig å slå, noe skummel. Jeg husker scenen så utrolig godt: Du går bort til glassvinduet, musikken stopper, og skjermen blir mørk og kun kirkeglasset synes, den eneste lyden du hører er hjertet til demonen som slår før den spretter ut av vinduet med et hyl, og kampmusikken starter. I den nye versjonen så stopper ikke musikken, skjermen blir ikke mørk og jeg husker ikke at jeg hørte noe hjerterytme. Musikken bare fortsatte å spille i bakgrunnen og bosskampen starter.

Det er noe som forsvinner i “oversettelsen” her, og dette er langt ifra det eneste tilfellet, men det var for meg utrolig skuffende at det er ikke engang gjort noe forsøk på å bevare de enkle knepene som ble brukt i originalen for å gjøre bossen så stemningsfull og minneverdig. Den moderne versjonen legger noe mer vekt på de komiske sidene, og bruker sterkere og klarere farger slik at mye av de få skrekkelementene forsvinner helt.

Det er noe som forsvinner i “oversettelsen”.

Men det jeg igjen elsker er lydbildet, og hvordan de bruker mye av de nøyaktig samme lydene som i originalen. Med engang du hører skjelettet på hovedmenyen le, livene fylles opp i en fontene, eller verdens mest fantastiske stemmeskuespill. Alle heltene i Hall of Heroes har unike stemmer og karaktertrekk, og trollmannen Zarok har så flat levering av tekst at det i seg selv blir en morsom greie. Hovedpersonen selv mangler kjeven sin som er med på å gjøre han til en skikkelig type.

Slik så det ut før, og er et unektelig godt eksempel på hvor den nye versjonen er bedre.

MediEvil på Playstation 4 har et potensial som blir holdt tilbake, fordi spillet prøver å være så veldig tro mot originalen som mulig, samtidig som den bommer litt på hva som gjorde originalen så spesiell i utgangspunktet. Det er utrolig flott spill som er perfekt for høstsesongen, som både nye og gamle fans vil få stor glede av, men jeg klarer ikke å se på denne versjonen som bedre enn PS1-versjonen, men heller litt likestilt. Det ser pent ut og spiller på alle nostalgistrengene, men det kunne blitt gjort litt flere friheter angående slåssing og kamerafunksjoner.

Det er lov å håpe de gir en lignende behandling til MediEvil 2, for det har jeg personlig aldri spilt, og jeg ville satt pris på muligheten å spille det på moderne utstyr med god lyd og hele pakke, uten de nostalgiske brillene limt til skallen.