Vi ble invitert til å prøve det kommende Doom Eternal, noe vi selvfølgelig ikke kunne si nei til. Undertegnede ble sendt avgårde til det store utland for å besøke “søta bror” helt på egenhånd. Mens jeg sitter på flyet tenker jeg over hvor glad jeg er for at de fleste spilldemoer bare kan lastes ned i fra sofaen.
Det var en håndfull med nordmenn, svensker og dansker samlet under et og samme tak, og selv om dette høres ut som starten på en god vits, kan jeg love dere at Doom Eternal er alt annet enn.
Jeg likte Doom (2016) utrolig godt, selv uten noe forhold til serien og de eldre spillende. Da var jeg usikker på om et spill som Doom kunne klare å være relevant i dagens spillklima. Ikke bare kunne Doom menge seg med dagens store gutter, men det ga oss hva jeg mener er blant de aller beste skytespillene noensinne. Nå lurer jeg på om dette kan toppes.
Vi fikk spille omtrentlig tre timer av Doom ifra starten av spillet, og ble fortalt at det vi ville rekke å oppdage og prøve ville kun være toppen av isfjellet. Spillerne ble også fortalt at vi kom til å dø en del, men at det forhåpentligvis aldri vil føles frustrerende. Vi får se.
Doom har aldri vært spesielt stor på historie og narrativ, men likevel blir vi lovet det kanskje det tyngste Doom noensinne med tanke på lore og historiefortelling. Hvis du ikke bryr deg om sånt gjør det ingenting, for det er ikke det du tenker på uansett når du står midt i en kamp mot et tjuetalls demoner.
Når spillet starter er jorda under angrep fra helvete. Mennesker sender hjelpemeldinger ut i verdensrommet i håp om å bli hørt, og ingen ringere enn “Doom Guy” tar imot meldingene i sitt Fortress of Doom. Se for en slags romstasjon like utenfor jordas atmosfære. Dette Fortress of Doom vil du etterhvert kunne utforske, og her er det mange hemmeligheter og morsomheter å oppdage, i tillegg til å kunne trene combat uten å miste ammo eller liv.
Banedesignet er også mye mer variert nå enn før. Hvor Doom 2016 for det meste foregikk på Mars og i helvete, besøker vi nå ikke bare store byer som er ødelagt av krigen mellom mennesker og demoner, men også gamle slottsruiner, samt store isfjell i tillegg til alle militærbasene.
Du beveger deg i ganske så stor hastighet, og blir utrustet med både hopp og dashing. Tidvis kunne spillet by på noen skikkelige hinderløyper for å komme videre, som krever en viss finesse og kontroll over figuren din. Jeg opplevde å få noen flashbacks til Titanfall 2 hvor du i noen oppdrag hopper vegg til vegg samtidig som du reiser frem og tilbake i tid med et knappetrykk.
Glory Kills fra det forrige spillet er fremdeles her, og ved å utføre disse får du alltid litt helse tilbake. Bruker du motorsagen til å ødelegge demonene vil de alltid droppe ammo. Nytt i Eternal er en flammekaster, og hvis du skader demoner som står i fyr og flamme vil de droppe rustninger. På denne måten vet du alltid hva du må gjøre når du mangler viktige ressurser.
I tillegg har alle fiender flere og mer klare svakheter. Noen demoner har våpen som kan ødelegges med et presisjonsskudd, mens noen bærer skjold som kan eksplodere om man skyter nok runder med plasma på de. Å bytte mellom våpen og modifikasjoner er som alt annet raskt og flytende, og alt dette er med på å gjøre hver kamp mer dynamisk.
Det er mange flere muligheter for å skreddersy din spillestil enn før. Våpen mods ifra forgjengeren er tilbake, men i tillegg finner man oppgraderinger til drakten din, samt både runer og krystaller som gir deg forskjellige oppgraderinger til dine glory kills, helse, ammo og rustning. Helt i starten føltes det nesten overveldende ut, men på en gledelig måte.
I løpet av mine 3 timer med Doom Eternal sluttet spillet aldri å overaske meg, og enda vet jeg det er mye mer å oppdage enn det jeg rakk å se. Mot slutten av spilletiden min tok jeg til og med kontroll over en av demonene og fikk spille som den i noen minutter. Hvis jeg har forstått riktig kan det hende vi får se mer av nettopp dette i en form for flerspillermodus.