Å krysse strålene fungerte kanskje for Ghostbusters den ene gangen, men det er ikke dermed sagt at det alltid er en god ide.

I min forrige anmeldelse av et spill i Resident Evil serien, applauderte jeg Capcoms evne til å endelig ha funnet en balanse mellom seriens røtter i klassisk «Overlevelses Skrekk» sjangeren, og den mer moderne vrien vi så serien ta i kjølvannet av Resident Evil 4, med et økt fokus på å gi spilleren et action eventyr med skrekk elementer.

Mens skiftet til første person i Resident Evil 7: Biohazard var enormt vågalt, klarte spillet til syvende (heh) og sist være trofast til opplevelsen serien har skodd seg på helt fra starten. Resident Evil 2 Remake var alt jeg kunne ha håpet på og mer til med sin fantastiske nytolkning av det mange av oss litt eldre fans anser som seriens beste spill, mens Resident Evil 3 forente det gamle med det nye i et fantastisk action eventyr med skrekkelementer, som i min bok, endelig lot Jill Valentine’s del av Raccoon City fortellingen komme til sin fulle rett.

Kort fortalt så elsker jeg samtlige av de tre siste spillene i serien for hver deres individuelle styrker. Så med etablerte rammer for hva tre ganske så forskjellige variasjoner på Resident Evil oppskriften kan, og i mine øyner absolutt bør, være var jeg meget klar for å se hva som ventet meg i Resident Evil: VIllage, men jeg følte ganske raskt at her var det noe som skurret.

Resident Evil: VIllage plasserer spilleren enda en gang i skoene til Ethan Winters fra Resident Evil 7: Biohazard. Etter det dramatiske møtet med svigerfamilien, restene av Umbrella, BSAA og Chris Redfield av alle folk, har Ethan og kona Mia slått seg til ro og startet en familie på et ikke navngitt sted i Europa, under beskyttelse av den forannevnte Redfield og hvem enn det er han jobber for om dagen. Idyllen varer selvfølgelig ikke lenge og Ethan finner seg raskt plassert i et nytt tilsynelatende overnaturlig mareritt som helt sikker ikke har noe som helst med biovåpen eller muggsopp å gjøre denne gangen.

Hva Resident Evil historier angår er ikke denne noe bedre eller verre enn andre. Plottet til serien trives best i B-film territoriet og hvor 7 hentet sin inspirasjon fra 70-talls skrekkfilmer som Texas Chainsaw og The Hills Have Eyes, har VIllage ganske tydelig hentet sin inspirasjon fra Hammer Film Productions og RKO Pictures sine eldre skrekkfilmer. Historien i Resident Evil 8, som det også kan kalles, har flere baller i luften enn bare det som har blitt vist trailere forut for lansering, og i det store og hele så fungerer historien greit, selv om den er noe forutsigbar.

Som med det forrige spillet hvor vi spilte som Ethan er også Resident Evil 8 satt i førsteperson, og for meg bærer det med seg noen forventninger. I min bok er nemlig Resident Evil 7 et aldri så lite kunststykke når det kommer til å ta den klassiske Resident Evil oppskriften og tilpasse den det nye perspektivet. Det jeg tok for å være et slags forsøk på å kopiere oppskriften til spill som Outlast og Amnesia, viste seg å være alt annet enn nettopp det. Det fremstod heller som Capcoms mest oppriktige forsøk på å gå tilbake til seriens røtter og vise spillerne at de fortsatt er best i klassen når det kommer til »Overlevelses skrekk» stilen de mer eller mindre forlot i kjerneserien etter Resident Evil 4.

Så nå, automatisk, når jeg ser et Resident Evil spill satt i første person så tenker jeg tilbake til alt det Resident Evil 7 klarte å gjøre riktig. Den fantastiske oppbygningen av Baker familien som en trussel, følelsen av å være hjelpesløs i møte med fiendene med kun min egen kløkt til å lene meg på, den gradvise utforskningen som lot meg lære Baker eiendommen å kjenne slik at jeg ved neste gjennomspilling kunne gå fra å fullføre spillet på litt over 10 timer, helt ned til 3 timer og 17 minutter fordi jeg visste hvor de viktige våpnene lå, hvor oppgraderingene og nøklene jeg kom til å trenge var plassert, og ikke minst hvor de største truslene befant seg og hvordan jeg skulle hanskes med dem.

Mer eller mindre alt jeg likte med Resident Evil 7: Biohazard føles det som Capcom har slipt bort for å gjøre Resident Evil: VIllage om til et mer action-orientert spill som har så bred markedsappell som overhodet mulig. Hvis jeg får spekulere vilt var kanskje målet å bringe sammen det beste fra to av seriens mest kritikerroste innslag, Resident Evil 4 og Resident Evil 7, men resultatet ligner mer for meg som et halvsteg mellom 5 og Chris Redfield sekjsonen av 6 enn det gjør noe som helst annet.

Resident Evil 8 tar spilleren med på en heisatur av en berg og dalbane som tar oss gjennom landsbyens nærliggende slott, et avsidesliggende hus, en myr og en slags fabrikk fra verdenskrigene så raskt at jeg ikke rakk å lære noen av stedene særlig å kjenne og minst av alt landsbyen som knytter dem sammen.

Alt er presentert på en så pinlig linær måte at man heller aldri får kjenne på følelsen av å mestre hjelpeløshet ovenfor overveldende odds. Den samme følelsen jeg føler serien har hatt et så jerngrep på de siste fire årene. Spillet har det så fordømt travelt at etter en rask introduksjon til monstrene som plager byens innbyggere hvor man får en smakebit av denne hjelpeløsheten jeg sikter til, så fratas man kontrollen nærmest hver eneste gang spillet skal skru opp temperaturen. Gjennom mine i overkant ti timer med Village følte aldri at det var jeg som var herre over min egen skjebne. Her var det historien regissøren ville fortelle som skulle frem i lyset og jeg fikk rikelig med ammunisjon til å se den historien fullbyrdet uten å i det hele tatt føle på den forannevnte hjelpeløsheten og spenningen denne serien tradisjonelt har bydd på.

Tidvis føltes det hele mer som en moderne tolkning av The House of the Dead enn det gjorde klassisk Resident Evil. Fokuset på action overskygger nemlig alt annet spillet prøver på

Men med alt det sagt er det lite annet enn hvordan spillet møtte mine forventninger som ender opp med å trekke det ned. Resident Evil: Village både ser og høres ut som et produkt av ypperste kvalitet laget med omtanke for de nye konsollene, med sin støtte for ulåst bildefrekvens og Ray-Tracing. På den tekniske siden er spillet både imponerende og sterkt, og følelsen av å kontrollere selve spillet er også svært god, i hvert fall etter at man har økt hastigheten og sensitiviteten av hvordan Ethan snur og vender på seg. Skytingen er solid, variasjonen i fiendene er bedre enn den noen gang har vært, og hvis det er et action eventyr man er ute etter når det kommer til Resident Evil så får man i pose og sekk her. Men skummelt eller spennende finner jeg det overhodet ikke.

Mercenaries modusen er også tilbake som en slags ekstra påskjønnelse for å ha fullført spillet, og som en stor fan av tidligere inkarnasjoner av denne modusen ser jeg frem til å dykke dypere i den. Det jeg kan si fra det jeg har spilt av modusen så langt er at jeg i dette svært spesifikke tilfellet er glad for at Resident Evil: VIllage er et såpass solid action spill. For jeg husker så alt for godt de gangene denne modusen har vært påklistret et spill som gjerne ikke har samme tilbøyelighet for action som Resident Evil: VIllage har, og jeg vil nødigst gå tilbake til de tidene.

Jeg anser meg selv som 110% i målgruppen til Resident Evil serien. Jeg har vokst opp med den, jeg har sett seriens høydepunkt og seriens laveste punkt og med unntak av Resident Evil: Outbreak og Revelations 2 mener jeg å ha fullført samtlige spill i serien, eller i det minste ha spilt nok til å vite hvor jeg står med dem. Derfor, selv om det er aldri så fristende å bare avfeie min egen mening om hva Resident Evil: VIllage med den klassiske frasen «Kanskje dette bare ikke var for meg denne gangen», så kommer jeg ikke helt fra hvor skuffende jeg finner sluttproduktet her.

Sett bort i fra forventningene jeg tok med meg inn i opplevelsen er dette et spill som ganske lett hadde scoret i den øverste delen av skalaen vår her på Spill.no. Basert på produksjonsverdien alene, hvor underholdende jeg tror andre som ikke bærer på de samme forventningene jeg gjorde kan finne det og så videre tilsier at dette spillet på så å si alle måte er et bra spill, og det fornekter jeg ikke at det er heller.

Men å komme fra det jeg mener er tre vidt forskjellige men likevel så utrolig gode spill, og samtidig så eksplisitt gå for å prøve å vekke minner om det mange mener er en av de beste spillene gjennom tidene, Resident Evil 4, så hadde jeg forventet…. noe mer.

Noe mesterlig.

Men nei. Det jeg føler vi sitter igjen med er et vellaget produkt, som kunne ha vært et innslag i hvilken som helst annen action eventyr serie, men det føles ikke ut som det jeg vil ha fra et Resident Evil spill.

En tanke som jeg føler kanskje best oppsummerer tankene mine om Resident Evil VIllage er at når jeg var ferdig med første gjennomspilling av de tre nyeste Resident Evil spillene, kastet jeg meg umiddelbart i gang med den andre og så den tredje gjennomspillingen. Etter å ha spilt ferdig VIllage ser jeg lite grunn til å ta det opp igjen med det første