Nintendo kan ikke beskyldes for å være sky for å tråkke til venstre når vi tror de skulle tråkke til høyre. Ved første øyekast kunne Kirby & The Forgotten Land nemlig se ut som den rosa puffballens første ordentlige steg over i 3D plattforming fotsporene til Super Mario, men den gang ei. Odyssee eller ikke, er Kirby and the Forgotten Land en reise barna kommer til å kose seg med

Kirby er tilbake i det første spillet i serien som byr på «full 3D gameplay», men hvor fullkommen den overgangen er kommer vi tilbake til. Planeten Popstar blir nok en gang spist opp av en mørk sky og denne gangen finner beboerne i Dream Land seg i et slags post-apokalyptisk, The Last of Us bare langt søtere, byområde kalt New World. Også Kirby blir spist opp, og i den nye verdenen møter han den blå chinchilla lignende skapningen Elfilin som har hjulpet Waddle-Dee’ene fra Dream Land å bosette seg i New World, men har møtt motstand av skurkene som allerede bodde der.

Sammen må Kirby og Elfilin reise på tvers av den nye verdenen, nivå for nivå, og sette fri Waddle-Dee’ene slik at de sammen kan finne en vei tilbake til Planet Popstar

Kirby har aldri vært en av Nintendo sine mest ambisiøse serier. Den startet for 30 år siden med Kirby’s Dream Land, og gjennom 30 spill har oppskriften riktignok variert fra tid til annen, men serien har liksom aldri strekt seg mot å være det neste Super Mario eller The Legend of Zelda. Det gjør den heller ikke nå.

HAL og Kirby har virket tilfredse i skyggen av sine storesøskene hos Nintendo. Deres ambisiøse og grensesprengende spill i stort format har latt Kirby serien putre og gå i det stille, og gjerne er ikke Kirby: Planet Robobot like revolusjonerende som Super Mario 64 eller Breath of the Wild, men jammen om det ikke er morro.

Det oppsummerer også mye av følelsene mine rundt Kirby and the Forgotten Land. Jeg skulle gjerne sett at spillet fremsto som mer ambisiøst, at det levde opp til første inntrykket den første traileren vi så av spillet. Men når alt kommer til alt hadde jeg det gøy med spillet. Gimmicken dette spillet er satt rundt, Mouthful Mode, ble ikke brukt for mye eller for lite, og resten av spillet utenfor denne nye gimmicken, fikk stå på egne ben. Akkurat slik jeg følte det med Robobot draktene i Planet Robobot.

Omgivelsene i New World byr til stadighet opp til utforsking, men usynlige vegger legger en umiddelbar demper på nysgjerrigheten, og selv om burene fule av Waddle-Dees er gjemt rundt om i nivåene på en nesten Rayman Origins lignende måte, blir ikke opplevelsen av å finne dem like givende for meg.

Men spillets egentlige ildprøve kommer når det kommer til hva barna mine Bjørn (9) og Laurits (5), som aldeles er i målgruppen til Kirby and the Forgotten Land, syntes om spillet. Her er eldstemanns tanker om spillet:

– Kirby and the Forgotten Land er gøy for de som er barn, fordi det er plattforming og eventyr som er en ganske gøy sjanger. Spillet har en grei balanse mellom hvor utfordrende og lett det er. Det er mye å utforske i både nivåene og i spillverdenen og spillet har på en måte sideoppdrag hvor man kan oppgradere Kirby sine Copy Abilities, noe som gir spillet mer innhold.

Far i huset ville gitt Kirby and the Forgotten Land tre av fem mulige stjerner på Spill.no skalaen, men siden Bjørn er sjefen har han overbevist meg at det i hvert fall fortjener en svak firer, og når spillet treffer slik hos målgruppen er det eneste riktige å gi den karakteren de mener det fortjener. Kirby and the Forgotten Land er et underholdende spill som vil gi selv de yngste i familien timevis med plattforming morro. De som ønsker noe med litt mer dybde bør kanskje gå for et spill som er hakket mer ambisiøst.