PlayStation VR 2’s store lanserings tittel er på en og samme gang en tech-demo, en oppskrift på hvordan Sony kan bygge solide VR titler ut fra storseriene sine og til syvende og sist en av de gøyeste spillene jeg har prøvd i virtuell virkelighet

Jeg skal være helt ærlig. Jeg er en av dem som syntes at Horizon serien til Guerilla Games ikke er det helt store. Forstå meg rett, de er vellaget, og jeg synes robotene og omgivelsene er design i mesterklasse og jeg syntes konseptet er veldig kult, jeg syntes bare ikke det levde opp til de forventningene jeg hadde. Da det første spillet ble annonsert håpte jeg på mer Monster Hunter enn Ubisoft Åpen Verden spill ala Far Cry og Assassins Creed.

Det hjalp vel ikke serien at to av de mest sjanger definerende spillene i manns minne, The Legend of Zelda: Breath of the Wild og Elden Ring, ble lansert henholdsvis veldig nært til utgivelsesdatoene av Zero Dawn og Forbidden West. Da ble «Techno-Jesus’ Eventyr i Post-Apokalyptisk Amerika» litt magert og lite nytenkende til sammenligning.

Men du og du. det er definitivt ikke tilfellet med Horizon: Call of the Mountain.

Satt i samme univers som hovedserien og rundt samme tid som Forbidden West hvor spilleren tar på seg rollen som Ryas. En Shadow Carja opprører som etter hendelsene Zero Dawn har blitt stilt for retten og dømt for forræderi mot Solriket for hans delaktighet i Carjaenes forsøk på statskupp. Ryas får muligheten til å vinne sin frihet ved å spore ned sin bror som skal ha forsvunnet mens han etterforsket en ny trussel mot Solriket

Det som følger er et eventyr satt i Horizon universet som ikke blir veid ned av vekten seriens protagonist Aloy bærer på sine skuldre som spillverdenens techno-messias. Her får du se Horizon verdenen, bokstaveligtalt, gjennom øynene til så nært sagt en hvermannsen som ikke er en viktig brikke i hvordan historien i resten av spillene utarter seg, og som ikke techno-magisk vet alt om verdenen han bor i.

Som PlayStation VR 2 første store tittel fra Sony er det å forvente at spillet bærer et visst preg av å være en slags tech-demo, og det kommer ikke Horizon: Call of the Mountain utenom. Det er veldig «Se hva vi gjøre i VR», men samtidig fungerer det som en utrolig bra grunnmur for dem å teste ut hvordan noen av PlayStation plattformens kjæreste serier kan oversettes til VR med veldig stort hell.

Det beste spillet jeg noen sinne har spilt i VR, og jeg tror jeg kan argumentere for at det er en av de beste spillene jeg har spilt noensinne, Half-Life: Alyx overbeviste meg om en ting jeg ikke var så sikker på før jeg spilte det: VR trenger ikke være en perfekt gjengivelse av vår egen verden i VR. Det trenger bare selge meg nok på ideen om at ting i VR vil oppføre seg slik jeg forventer det skal oppføre seg.

Når det først oppnår dette, er alt det gjør utover det bare med på å selge meg illusjonen av å tre inn i en annen verden enda mer.

Slik er det også med Horizon: Call of the Mountain. Når du først trer på head settet og jobber deg gjennom de forskjellige opplærings sekvensene så vil du ikke kjøpe at dette spillet er så bra som jeg nå forteller deg at det er. Men etter hvert som du kommer litt ut i spillet, når kroppen din begynner å få innøvd de bevegelsene du må gjøre for å ta ladegrep på pil-og-buen eller de andre jeger verktøyene Horizon universet utstyrer deg med slik at det skjer instinktivt og du ikke må minne deg selv på hvordan du gjør det ene eller det andre, det er da Horizon: Call of the Mountain virkelig skinner.

Da vil du hoppe, klatre, utforske og kjempe som om det var din sanne natur, og det hele får spillet til samtidig som det, ved å være en av de mest grafisk imponerende titlene jeg har sett gjengitt i VR, selger deg på at dette er en verden som puster og lever enten du er der eller ikke. Ofte i VR spill er verden bare tegnet detaljert så nærme som spillet tror du kommer til å se men i Call of the Mountain, tok jeg meg i å se tilbake på de stedene som jeg besøkte i forrige nivå, og å se at flammene hadde slukket, men røyken fortsette å stige er også med på dette om å selge deg opplevelsen. Selge deg ideen om at denne verdenen er levende.

Fossefallene drønner rundt hodet på deg. Ting faller ned fra der de står om du er borti dem på veien din forbi. Delene til robot-dyrene flyr av gårde når du kjemper mot dem, og klatreutstyret ditt klinker mot fjellsiden hele veien ned når du mister det ned en skråning.

Men ett sted hvor illusjonen unektelig blir brutt for meg er i kamp-sekvensene. For hvordan kunne de ikke det. Kamp-systemet i Horizon spillene tør jeg si er seriens beste aspekt, og det er noe helt annet å designe et kampsystem for et tredjepersonsspill med en svært akrobatisk spillfigur som styres med en tradisjonell kontroller og fremstilles på en skjerm enn et spill hvor det er du, kroppen din og dine handlinger som skal vinne dagen.

Når Ryas støter på en fiende merker du at hele spillet endrer seg. Du låses til å gå i en sirkel rundt kamparenaen, i sterk kontrast til hvor fritt du har fått utforsket miljøet tidligere, slik at fiendens posisjon alltid er kjent for deg. En slags Z-Targeting uten at du trenger å holde inne en knapp for det. Stikken på den venstre PlayStation VR kontrollerene fungerer da som hvilken retning du vil sirkle fienden, og den stikken på høyre vil la deg utføre raske bevegelser for å manøvrere deg vekk fra angrepet til en fiende.

Firesprite og Guerilla skal ha skryt for at kampene utover denne idiosynkrasien fra resten av serien ellers føles som en kamp du kunne hatt i Horizon spillene. Man spiller jo riktignok ikke som Aloy, og Ryas er langt fra så dreven i å ta ned disse robot-dyrene som hun er. Men man gjør det med pil-og-bue eller sprettert, akkurat som Aloy, og har tilgang til forskjellig piler og ammunisjon, akkurat som Aloy, og kan svekke fiendene ved å angripe spesifikke deler av kroppen deres, akkurat som man kan i Zero Dawn eller Forbiddden West.

Så i det store og hele er jeg veldig imponert over hvordan Firesprite og Guerilla har klart å oversette opplevelsen, enn om den måtte komme med restriksjoner jeg føler Half-Life: Alyx klarte å unngå i sitt design, men der var jo også avstanden mellom et førstepersonsskytespill til et førstepersonsskytespill satt i VR kortere enn hva den var her.

Så langt er VR spill så alt for ofte bare konsept bevis, og for utenom hvor mye det ønsket å holde meg i hånden de første håndfull timene og hvor liten gjenspillingsverdi jeg føler det kanskje har, så føles Horizon: Call of the Mountain ut som et fullverdig spill som kan stå skulder til skulder med resten av Horizon serien. Jeg vil kanskje til og med si at det er det Horizon spillet jeg har likt best så langt.

Og det er det jeg mener med at Horizon: Call of the Mountain kommer farlig nær å være noe av det beste VR har å by på. Alt det gjør, gjør det så bra at det nesten fikk meg til å glemme at det var «bare et VR spill» og det er det så langt bare Astro Bot: Rescue Mission og Half-Life Alyx som har klart før det.