Det er nesten 9(!!!) år siden vi forlot spillutviklers Rocksteady sitt “Arkham-verse“, som den dag i dag fremdeles anses som en gullstandard for superhelt-spill. Andre spill som blant annet Insomniac’s Spider-Man hentet tydelig inspirasjon fra Batman-spillene, og har vært med på å opprettholde seriens ettermæle. Hva skjer når Rocksteady selv prøver seg på nytt i super-sjangeren?

Vi er ikke lenger en ensom superhelt alene mot gærninger. Vi er nå en gjeng med gærninger mot superheltene. I Suicide Squad: Kill the Justice League spiller vi som en knippe kjente DC-figurer som ofte knyttes sammen med gruppen: Harley Quinn, Deadshot, Captain Boomerang og King Shark. Oppdraget er såre enkelt: Drep samtlige medlemmer av The Justice League, eller mist hodet. Bokstavelig.

Jeg elsker Suicide Squad som konsept. En samling kjeltringer som blir nødt til å gjennomføre hemmelige og dødelige spec ops i bytte mot livet og en mulig benådning, ledet av en iskalde og taktiske Amanda Waller (kanskje min favoritt DC-figur noen sinne?). De er nesten alltid en fryd når de dukker opp i tegneserier, tegnefilmer, spillefilmer eller TV-serier. Ikke nødvendigvis spill, riktig enda.

Skyting og bevegelse føles veldig tilfredsstillende ut

Suicide Squad: Kill the Justice League er et nokså typisk action-spill, med rollespill-elementer som lar deg bygge figuren din slik du selv ønsker gjennom våpenvalg, valg av egenskaper og kostymer. Du kan spille alene og raskt bytte mellom figurene, eller velge din favoritt og spille sammen med venner online. Gjennom historien gjør utfører du en haug med oppdrag for blant annet Amanda Waller og Lex Luthor, for å sikre deg bedre utstyr på vei mot din sikre død i en kamp mot Supermann og vennene hans.

Hovedbolken av spillet, nemlig skytingen og holde deg i bevegelse, føles veldig tilfredsstillende ut. Alle figurene beveger seg unikt, og det tar litt tid å bli vant med det, men når du gjør er det litt deilig å suse rundt Metropolis etter romvesener å drepe. Under slåssing får du muligheter til å utføre bestemte handlinger for litt bonuser, og fiender har varierende svakheter og styrker du må passe deg for. Det kan tidvis være litt krevende, men det er også veldig belønnende og avslappende når du blir god nok.

Men fiendene selv er litt kjedelige. Det er bare en uendelig mengde like romvesen, og jeg føler jeg spiller Avengers igjen mot et uendelig antall AIM-roboter. Det er merkelig at spill som kan hente fra DC og Marvel-universet ikke er interessert i å gi oss flere typer fiender å sloss mot.

Spillet foregår i storbyen Metropolis, som dessverre ikke er noen Gotham City. Metropolis er forholdsvis godt detaljert, da det er en relativ liten verden. Du kan svinge deg fra den ene siden av byen til den andre på veldig kort tid, og gjøre utfordringer og Riddler-gåter på veien på lik linje som i Arkham-spillene. For DC-fans kan man finne mange morsomheter i form av easter eggs, men jeg føler meg aldri som en del av byen, slik jeg gjorde i Arkham City. Byen ser bra ut, men føles livløs med mangel på atmosfære.

Jeg føler meg aldri som en del av byen

Heldigvis er figurene ekstremt godt realisert. Harley Quinn kjenner de fleste godt nå, da hun har i stor grad entret populærkulturen etter Margot Robbies-versjon først dukket opp på kinolerretet. Her i Suicide Squad: Kill the Justice League er hun fremdeles portrettert av stemmeskuespiller Tara Strong som har spilt Harley i flere år allerede, inkludert de tidligere Arkham-spillene. Resten av gjengen er minst like solide, men mine personlige favoritter må være Daniel Lapaines Captain Boomerang, samt Debra Wilsons Amanda Waller. Det er god kjemi mellom gjengen, som gjør flere ellers litt tåpelige øyeblikk til noen av de mer minneverdige gjennom historien.

Dette er et såkalt “live-service” spill, som betyr at spillet vil få fremtidige og jevnlige oppdateringer som blant annet nye figurer, oppdrag og utfordringer. Det kan være vel og bra, men det betyr også at spillet aldri vil føles helt eller ferdig ut. Historien er passe lang, men den slutter litt brått og utilfredsstillende før den kaster deg ut i slutt-spillet.

Heldigvis er figurene ekstremt godt realisert

Hovedmålet i slutt-spillet er å beseire x-antall varianter av superskurken Brainiac. Jeg personlig følte meg veldig ferdig med spillet etter historien var slutt, men jeg er også litt nysgjerrig på å sjekke hvordan spillet er blitt over sommeren igjen. I slutt-spillet blir det et enda større fokus på å gjøre gradvis vanskeligere og mer krevende oppdrag for å skaffe enda bedre våpen og utstyr. Ikke ulikt gameplay-loopen du finner i spill som f.eks. Destiny og Diablo. Jeg klarte aldri å bli spesielt investert i våpnene jeg fant gjennom hovedspillet, og hver gang jeg fikk nye var det sjeldent jeg orket å lese på alle de små forskjellene, og endte stort sett med å bare velge våpnene med “høyest tall”.

Det er skuffende at det er dette vi får fra Rocksteady etter de fantastiske Arkham-spillene. Suicide Squad mangler intimiteten og atmosfæren, og ønsker du skal bruke masse tid på spillet i tiden fremover, uten å klare å hekte oss i utgangspunktet. Historien er kort nok, og figurene såpass flott portrettert at jeg er på en måte glad jeg fikk spille igjennom den, men jeg har ingen grunn til å fortsette å spille jevnlig i tiden fremover. Jeg sjekker det kanskje ut etter det har kommet noen nye figurer.

Den største synden er kanskje at dette spillet faktisk foregår i samme univers og tidslinje som Arkham-spillene. Denne Harley Quinn og Batman er liksom de nøyaktig samme figurene som før, men dette gjør ikke noe annet enn å skape problemer for historiefortellingen. Suicide Squad: Kill the Justice League burde vært sitt eget univers, og burde kanskje ikke vært live-service.