Sannsynligheten for å gi ut rett spill til rett tid for å treffe det riktige publikumet på det tidspunktet hvor de er akkurat passe sultne for nettopp det du har å by på tror jeg må være omtrent som å vinne i lotto. Hvis noen hos Arrowhead Studios driver å spiller Euro-Jackpot så tror jeg hellet er brukt opp, for Helldivers klarte nettopp det umulige.

Det første Helldivers fra 2015 var et stilig spill i sin tid. Spillet var et fire spiller samarbeidsspill på PC, PlayStation 3, 4 og PlayStation Vita hvor du fra fugleperspekitv delte skjerm med dine medspillere i et kaotisk «twin-stick» skytespill.

«Dø insektavskum, dere får ikke ødelegge vårt levesett»

Satt i et univers hvor Super Earth sprer «ordnet demokrati» fra munningen av en plasma rifle i en ren faksimile av Paul Verhoeven’s satireklassiker Starship Troopers. I rollen som såkalte Helldivers, fremtidens fallskjermjegere som blir sluppet ned på planeter bebodd av kyborger, insekter og romvesner måtte spillere samarbeide, og helst unngå å skyte ned hverandre, for å løse oppgaver på planetens overflate før tiden løp ut, og så komme seg fra planeten helskinnet.

Tonen spillet la seg på var uærbødig og humoren mørk. Skråblikket på de fascistiske overtonene av Super Earths propaganda, selv forkledd som romantisert jingoisme, noe min generasjon kjenner så alt for godt igjen fra tiden rundt Irak og Afghanistan krigene, jomer gjennom alt av Super Earths propaganda på nært orwelliansk vis. Som offerlam til kjøttkverna av det militære industrielle komplekset som er avhengig av at krigen drives videre vet ikke Helldiverene mer enn det myndighetene fra Super Earth vil at de skal vite, og de virker egentlig veldig fornøyd med det.

Studioet bak Helldivers var svenske Arrowhead Studios som tidligere hadde gitt ut det minst like kaotiske Magicka, og Helldivers lånte flere konsepter fra det. Eksempelvis at spilleren måtte taste inn forskjellige kombinasjoner av tegn for å, i Helldivers tilfelle, kalle inn støtte fra skipene, enten det er bombardering av fienden, resupplering av ammunisjon, utstyr eller våpen, eller å kalle inn en ny Helldiver etterhvert som nærmest unngåelig blir tatt av dage.

Etter ni år er både Arrowhead og Helldivers tilbake, men denne gangen i ganske annen drakt, samtidig holder spillet svært godt på identiteten sin.

«I’m doing my part!»

I dagens nomenklatur kaller vi spill som Helldivers 2 et såkalt «extraction shooter», selv om ingen kalte originalen for det, noe som typisk trekker tankene til Escape from Tarkov eller den tidligere Call of Duty modusen DMZ. Men selve oppskriften til Helldivers 2 har i bunn og grunn ikke forandret seg så mye siden det første spillet. Konseptet er det samme som det var for ni år siden, men måten Arrowhead velger å fremstille konseptet er annerledes, og dermed blir mye av spillmekanikken også følgelig tilpasset, men heldigvis ikke forandret til det ugjennkjennelige.

Fugleperspektivet er nå byttet med en tredjepersons «over skulderen» synsvinkel og således har hele konseptet fått seg et skikkelig løft både teknisk og visuelt. Likevel er kjernen av opplevelsen og identiteten til Helldivers konseptet ivaretatt. Du slår deg fortsatt sammen med opptil tre andre spillere og tar på deg oppdrag hvor du belønnes først, og ikke før, du har fullført oppdraget du ble sendt ut på og kommet deg tilbake ombord på stjernekrysseren din.

Mye av det du skal gjøre og det du finner på planetenenes overflate er «klipp og lim» innhold fra de andre planetene, men hvordan planeten tar seg ut, hvordan vær og vind påvirker spillets gang og hvordan topologien er utformet gjør at det likevel føles passelig forskjellige nok til at jeg etter 30 timer med spillet ikke har klart å gått lei av hvor flott spillet tar seg ut, og hvor forskjellig hver økt med spillet har vært for meg.

I likhet med et annet populært spill i sjangeren, Deep Rock Galactic er begge Helldivers spillene utelukkende spill hvor spillere samarbeider mot datastyrte fiender, og det finnes ingen modus hvor spiller-mot-spiller er fokuset, ei heller finnes det planer for det. De som er ute etter den opplevelsen burde med andre ord lete andre steder. Men det betyr ikke at du ikke uheldigvis kan ende opp med å skyte kompisen din i bakhodet, eller kalle ned bombardering rett over hodene deres

«Woho, It’s like f#@¤ing Saigon, Eh, Slick?»

Spillet er laget i samme spillmotor som originalen, Bitsquid, som senere ble kjøpt opp av Autodesk og omdøpt til Autodesk Stingray før videre utvikling ble stoppet, Og spillet ser rett og slett nydelig ut. Det er flere ganger jeg har stoppet å tenkt at dette måtte være samme spillmotor som Horizon spillene og Death Stranding, men nei da. Dette er i stedet samme spillmotor som Warhammer: Vermintide spillene og Warhammer 40K: Darktide, som forsåvidt også både føles og tar seg utrolig bra utpå hver sine måter.

Mens krigen herjer på horisonten, bomber lyser opp nattehimmelen og laserskudd flyr deg rett over hodet er det noe virkelig stemningsettende med hvordan Helldivers 2 klarer å formidle, både visuelt og tematisk, krigens elendighet samtidig som det viser hvor banalt og, enten frivillig eller ufrivillig, morsomt det hele er. Spesielt satt opp mot bakteppet av at Super Earth krigshisser fremtreden og propaganda maskineri er det som gjør at soldatene velvillig stiller opp for sin mulighet til å bli kjørt gjennom kjøttkverna, gir Helldivers 2 en sylskarp kant til seg som jeg føler de fleste spill med krig som tematikk unngår, i fare for å virke frastøtende.

Om satiren går deler av brukerbasen over hodet er ikke utenkelig, men den er sabla god likevel.

Som med spill som Left 4 Dead i sin tid, Back 4 Blood, Call of Duty Warzone eller Fortnite så gjør Helldivers seg på de lettere vansklighetsgradene særdeles godt som et slags interaktivt chatterom hvor du sammen med tre venner spiller spillet mens dere snakker om dann og vann, og desto mer gøy blir det når spillet da begynner å dra seg til etterhvert som ting ikke går som forventet.

Oppdragene i spillet kan ta fra femten til 45 minutter, noe som er perfekt for å plukke opp spillet i ledig tid og gjøre unna noen oppdrag på slutten av en travel hverdag. Har du ikke venner så kan du selvfølgelig også finne noen, enten via matchmakingen eller via Discord.

Jeg vet ikke hvem noen disse folkene er, men vårt bånd som krigsbrødre ble smidd i flammene på Crimsica

På høyere vansklighetsgrad er veien mellom det å føle seg utrolig kompetent til totalt overkjørt veldig kort og spillet får virkelig svetten til å renne og pulsen til å gå opp. Spesielt når du har utført et spesielt vanskelig oppdrag, gjort unna alle ekstra målene som garanterer en heftig utbetaling av erfaringspoeng, penger for oppgraderinger og medaljer som kan løses inn mot nye våpen og utstyr, og venter på at frihetsfuglen skal hente deg mens fienden sender bølge etter bølge med de hardeste fiendene mot landigsplassen. Skal man overleve på høyere vansklighetsgrader er man dønn avhengig av å jobbe sammen.

Ved siden av å være et fire spiller samarbeidspill er det også et asynkront flerspiller element til Helldivers 2, som det også har bragt videre fra det første spillet. Alle spillerene bidrar nemlig til krigsinnsatsen, Hellldivers Live-Service element, hvor krigens gang dikteres etter hvor godt mangfoldet av spillerne klarer å fullføre kampanjene som utviklerene setter på agendaen.

Klarer spillerbasen å slå tilbake trusselen fra insektene så gjenspeiles det i spillets gang, eller om de ender opp med å måtte trekke seg tilbake i møte med de fryktsomme automatonene så gjennspeiles også dette ved at Super Earth mister sin suverenitet over territoriene.

Dette legger til et slags meta element oppi det hele, hvor spillere enten via Reddit, Discord, Twitter og TikTok gjennom sine egne propaganda kampanjer prøver å påvirke hvor spillere velger å sette inn innsatsen sin. Den siste uken har det pågått en inkursjon av automatoner i de områdene som tidligere var erklært for Super Earth, og sist jeg sjekket gikk ikke den kampanjen helt i spillernes favør. Utfallet av det vil påvirke hvordan territorie fordelingen ser ut etterpå.

Som live-service spill flest så har Helldivers 2 har progresjons system i form av det vi tradisjonelt ville kalt et «Battle-Pass» men som i dette spillet går under navnet Warbonds og Premium Warbonds. Alle spillere har tilgang til base Warbonds trackeren som gir deg tilgang til nye rustninger, våpen, emotes og så videre, mens tilgang til Premium Warbonds må enten kjøpes via spillets valutta Super Dollars, som kan tjenes i løpet av spillets gang både inne i oppdragene men også på base Warbond trackeren, eller kan kjøpes med ekte penger.

Valuta kursen for Super Dollars er lav sammenlignet med de fleste andre live service spill, og det er veldig lett å tjene deg nok til å kunne løse ut Premium trackeren uten å bruke en eneste krone om det er ønskelig. Det er noen våpen og oppgraderinger som er forbeholdt Premium trackeren, men det er stort sett variasjoner av de våpene du ellers vil få tilgang på gjennom base trackeren som er gratis.

Man kan også bruke Super Dollars til å kjøpe rustninger fra en roterende butikk. Disse er i all hovedsak kosmetiske, dog med små variasjoner av stats, men aldri i så stor grad at det ikke kan kalles pay-to-win, selv om jeg er sikker på at de argeste motstanderne av mikro-transaksjoner vil prøve å påstå at det likevel er det.

Spillets overveldende suksess har også bidratt til en god del serverproblemer, noe som har gjort at utviklerne hos Arrowhead måtte innføre et køsystem for å komme inn i spillet, samtidig som det på forskjellige måter har tatt knekken på systemer innad i spillet. På et tidspunkt var det ikke klart om progresjonen du opparbeidet deg i spillet kom til å overleve til neste innlogging. Det meste har de klart å få bukt med nå, men en og annen svakhet dukker opp underveis mens utviklerne jobber på spreng med å få fikset dem etterhvert

Jeg føler det taler for spillet at selv når spillet i det hele tatt knapt fungerte, og det ikke i det hele tatt var sikkert at jeg kom til å få spilt, så satt jeg likevel nesten hver eneste kveld frivillig i kø for å spille det, fordi Helldivers 2 rett og slett er så utrolig gøy å spille. Enten det var med gamle kjente som jeg ikke har snakket med på årevis, eller komplett fremmede jeg ble matchmaket med.

Med Helldivers 2 har Arrowhead til alles store overraskelse, selv deres egen vil jeg tro, truffet spikeren fullstendig på hodet. De har laget et spill som har vist seg å være gøy å spille time etter time, økt etter økt, og de har klart det uten å gå i fallgropene som pleier å gjøre at jeg styrer unna spill hvor jeg er så avhengig av å spille sammen med andre. En sensasjonell hit som jeg godt kan se for meg vil stå seg over lang tid, og et fenomen som jeg føler at allerede så tidlig på året kan klassifiseres som en av de virkelig største bragdene i Spillåret 2024