Det siste spillet fra Vanillaware har tatt ti år å bringe fra konsept til virkelighet, har delvis blitt finansiert ut av lommen til sjefen for studioet og er det største spillet studioet har laget. I sluttresultatet ser du hva lidenskap kan mane frem.

Det har vært en travel start på året, og jeg ser meg nødt til å utføre litt anmelder «triage» for å få floka til å gå opp. Unicorn Overlord er et langt spill som jeg dessverre ser meg nødt til å komme tilbake til senere til fordel for spill som har nært forestående lansering. Jeg kommer til å komme tilbake for å oppdatere anmeldelsen med en endelig karakter når jeg har fått tatt det opp igjen.

Til tross for at spillene deres virker til å gå under radaren for de fleste er Vanillaware etter min mening blant de beste i klassen når det kommer til å smelte sammen nydelig tegnede omgivelser og karakterer med givende spillmekanikker enten det er i action-rollespill sjangeren, som med Odin Sphere , Muramasa The Demon Blade og Dragon’s Crown, en god blanding mellom visuell novelle og sanntidsstrategi i 13 Sentinels: Aegis Rim eller taktiske rollespill som Grand Knights History og nå Unicorn Overlord.

For ikke å glemme hvor gode de er på å få maten i spillene sine til å se deilig ut.

Unicorn Overlord er som nevnt et taktisk rollespill, og hvis du blir skremt av den betegnelsen skal du vite at dette spillet er en god del snillere mot nybegynnere enn hva sjangeren har for vane av å være. Spillets historie starter i kongeriket Cornia på kvelden hvor dronningen sender sin sønn til trygghet ettersom hun selv er i ferd med å bli kuppet og tatt av dage av sin egen general.

Prins Alain, i følge med sin lojale livvakt Josef, lever følgelig et liv i eksil, og general Valmore har nå lagt under seg mer eller mindre hele verden. Men når fortiden innhenter duoen setter de seil for for å ta tilbake sin rettmessige plass som konge over Cornia. På fingeren har prinsen ringen han arvet fra dronningen, som virker til å ha mystiske magiske egenskaper som kan hjelpe dem på vei.

Måten Unicorn Overlord er bygd opp består av en del hvor du utforsker verdenen, som er presentert i en lik tilnærming til den to-og-en-halv dimensjonelle diorama stilen vi gjerne assosierer med Octopath Traveller har og det kommende Dragon Quest III HD-2D Remake skal ha, mens den andre er den taktiske elementet som spiller seg ut både i den forannevnte stilen, men også i Vanillaware sin fantastiske håndtegnede stil.

Når spilleren er i de delene av «oververdenen» som er frigjort fra den forhenværende generalens regime kan man besøke byer, rekruttere tropper, utruste hæren og utføre oppdrag for byene og fortene man finner imot belønninger og for å øke ryktet til Alain’s voksende frigjøringsstyrke.

Den andre delen starter når Alain og hæren hans krysser grensen over i fiendtlig territorier hvor de da kan bli møtt med motstand fra vandrende fiender eller starte slag hvor spillet går over til å være et sanntidsstrategi spill hvor spilleren har direkte kontroll over troppene, med muligheten til å pause spillet for å gi ordre.

Når troppene møter fiendene i slag, og spillet bytter perspektiv fra det isometriske til det sidestilte med de håndtegnede figurene, så har ikke spilleren noen direkte påvirkning på utfallet utenom de siste ordrene og tilpasningene som kan gjøres like før troppene braker sammen på slagmarken.

Troppene består av forskjellige klasser av karakterer som enten møtes eller direkte rekrutteres underveis i spillets historie, og sammensetningen av disse er avgjørende for hvordan troppene gjør det ute på slagmarken. Det er et element av «stein-saks-papir-firfisle-Spock» i det hele, så man må kjenne til hver klasses styrker og svakheter, noe spillet er god på å kommunisere og det er lett å lese seg opp på i spillet om man skulle miste oversikten underveis.

Samtidig kan spilleren sette opp rimelig dype taktikker for hva karakteren skal gjøre under visse forutsetninger. Eksempelvis kan man sette det at trollkvinnen kun lege ridderen hvis han har under halvparten av sin totale helse, mens hun ellers skal fokusere på å lege skjoldbæreren som trekker oppmerksomheten til fienden.

Sammensetningen av troppene er også hvordan spillets «Repore» system, som på en måte er spillets svar på Social Link i Persona spillene eller hva enn det tilsvarende er i Fire Emblem spillene heter, fungerer. Når karakterene slåss side om side med vennene sine så blir de mer effektive, og underveis får vi drypp av deres bakgrunnshistorie, noe som jeg tror leder inn til side innhold uten at jeg har sett det så langt i min tid med spillet

Det Unicorn Overlord gjør så godt er at begge delene som spillets gang består av er givende å holde på med. Det å utforske den nydelige verdenen, akkompagnert av den flotte musikken fra Basiscape og de vakre vekslende fargene som bringer verdenen til liv, er like gøy som det å svette fordi bueskytter troppen din som var så god mot de flyvende Griffinene fienden hadde satt på slagmarken viser seg å være dårlig egnet til å slåss mot fiendens nyankommne ridder tropp.

Samtidig er historien også veldig god. Det er i utgangspunktet presentert litt svart-hvitt, men spillet har noen smårare undertoner som med 13 Sentinels: Aegis Rim friskt i minnet gjør at jeg tror det ligger mer under overflaten. Samtidig klarer spillet å presentere en fiende du møter først som en hensynsløs bestyrer av et område hvor folk går sultne fordi han klamrer til seg all maten som sympatisk av alle ting.

Inntrykket jeg sitter med etter 12 – 13 timer med Unicorn Overlord er med andre ord mer eller mindre utelukkende positivt. Jeg hadde trodd at den erke-engelske overklasse dialogen spillet legger seg på skulle drive meg til vanvidd etter hvert, men selv den har solgt seg hos meg som en del av en utrolig pakke som både tilhengere av taktisk rollespillsjangeren og nykommere som syntes det ser interessant ut bør gi en sjans.

For dette er ikke noe en bør gå glipp av om man har de rette tilbøyelighetene.