20 år etter at Paper Mario The Thousand Year Door tok oss med storm på Gamecube er har spillet returnert til Switch, og det er et herlig gjensyn. 

De to første Paper Mario spillene er fenomenalt gode spill. Morsomme, full av personlighet glede og humor, deretter gikk det kraftig nedover med serien. Jeg har fortsatt traumer fra Colour Splash på Wii U eller Sticker Star på 3DS. 

Det The THousand Year Door gjorde så bra, er å gjøre alt Paper Mario 64 gjorde bra, bedre. Spillet er større, med flere kampmuligheter, flere partnere og alle kapitlene er godt knytet sammen i det store narrative. Spillet starter i RoguePort hvor Princess Peach er på ferie, relativt shady sted for en prinsesse å feriere, men hun har funnet et mystisk kart som hun sender til Mario for å beskytte like før hun blir kidnappet. Det er et Mario-spill du vet akkurat hva du får videre.

The Thousand Year Door fungerer fordi det er så latterlig. Rogueport er en by full av kriminelle med en lett gjenkjennelig galge midt i byen, og der vil du tilbringe mye tid. Det er en kriminell Pianta don (Fra Super Mario Sunshine) som styrer deler av byen med jernhånd. Humoren er spot on her fordi spillet tar ikke seg selv høytidelig i det hele tatt. Full av klisjeer. Fra Princess Peach som påpeker «Jeg kan ikke tro at jeg har blitt kidnappet igjen» Til Bowser som setter ut for å redde henne fordi ingen andre enn han får lov til å kidnappe henne. Det er så mye morsomme dialoger. Luigi er også på sitt eget eventyr, og for guds skyld snakk med han hver gang du kan. Bowser og Peach er også spillbare i sekvenser ved slutten av hvert kapittel

Kampsystemet er enkelt for et JRPG men også veldig sjarmerende. Alle kamper finner sted på en teaterscene og du har publikum. Du har også et set. Så om du bruker Hammer angrepet så kan kulisser bli ustabile og falle over deg og da tar du eller fienden skade. Publikum kan kaste steiner på deg som også gjør skade, da må du følge med, men om de liker hvordan du slåss så kan de også kaste sopper som healer deg. Publikum gir deg Star Points som kan brukes til å slippe løs noen superangrep. 

Du har som i Paper Mario 64 en companion som sloss med deg. Companionene er noen av de beste karakterene vi har hatt i Mario lore. Sjarmerende Koops som er feig og vil bevise for kjæresten sin at han har tæl. Goombella som er en arkeologi student ved The University of Goom. Og den absolutt beste. Vivian. Transkvinnen som endelig har fått litt justice i denne remaken. Vivian var en transkvinne i den japanske originalen og i flere språk utenom engelsk tilbake i 2004 men her har de endelig gått tilbake til kildemateriale og Vivian er en så herlig og sjarmerende karakter som det er så lett å bli glad i.

Du og partneren din har hver sin HP pool og du har også FP, eller Flower Points som er på deling og brukes til å bruke spesial angrep. Alt går på turn based og om du trykker på rett tid så gjør du mer skade. 

Customization av karakterene gjøres ved hjelp av badges, og det er mange, og mye muligheter. Hooktail kan tas ned lettere ved å bruke en badge som gir hammeren din froskelyder. Du kan gjøre Mario til en super tank som ville fått Bowser til å løpe sin vei.

Det eneste problemet jeg har her er det tekniske. Spillet kjører bare i 900p, og det er ganske klart og tydelig, låst til 30fps (Gamecube versjonen kjører i 60) men det kan jeg leve med. 900p resolutionen er fæl. Vi vet at Switchen begynner å bli gammel og at dette kan nok kjøre betydelig mye bedre neste år når vi får Switch 2. Spillet er også betydelig mye enklere enn det var da jeg spilte det på Gamecube i 2004, men det kan ha med at jeg er 31 og ikke 11. 

Paper Mario The Thousand Year Door er et must play fordi det er peak Paper Mario, og dessverre tok serien seg nedover etter dette. Remaken klarer å fange all sjarmen som gjorde det originale spillet så gøy. Både fans av originalen og nye Nintendo fans vil finne glede i dette spillet. Det er ikke bare en utfordrer til Nintendos beste RPG spill. Det er en utfordrer til Nintendos beste spill noensinne.