Når noen stjeler sneakers samlingen din er det bare en ting å gjøre. Sparke ned døra deres og tvinge dem til å gi dem tilbake.

Er det ikke typisk? Rett etter at du har fått på plass det siste tilskuddet til sneakers samlingen din, plassert deg på sofaen med dama i armkroken klar for litt «kanalsurfing og kos», så kommer et helikopter og river veggen av leiligheten og knabber favorittskoene dine i samme slengen?

Slik er livet i Shit City. En by hvor kriminalitet ikke bare er dagligdags, det er oppfordret. Anger Foot sin sko samling blir distribuert mellom de fire hoved gjengene som styrer byen under det våkende øyet til Kriminalitets Ministeren. Fra bydel til bydel må Anger Foot kjempe seg gjennom nivåer fulle av gjengmedlemmer for å få tilbake skotøyet som er rettmessig hans.

Anger Foot er et høy tempo første personsskytespill hvor formålet er å sparke, skyte og på ellers andre måter ta seg gjennom nivåene i hver av gjengenes territorier før man til slutt kommer til gjengens overhode. Spillet er utviklet av det sørafrikanske spillstudioet Free Lives, best kjent som utvikleren av ikke-akuratt-selv-høytidelige titler som Broforce, Genital Jousting, eller VR spillet Gorn.

Hvert nivå er som en liten oppgave som må løses. Hovedpersonen Anger Foot er gjerne både rask og god til å det meste som har med å sparke ned dører, kaste ting og skyte folk, men han er også ganske skrøpelig. Et par velplasserte skudd fra fiendene så må spilleren starte hele nivået på nytt.

På denne måten blir Anger Foot litt som et førstepersons Hotline Miami, noe jeg ikke føler at utvikleren akkurat prøver å skjule at de har hentet en del inspirasjon fra, ettersom hvert nivå overdøves med dundrende Hardstyle musikk, og har mye av den samme nådeløse tilnærmingen Hotline Miami hadde. Spillets gang handler i stor grad om å finne den mest optimale veien gjennom nivåene ,og være i stand til å tilpasse seg med å repetere de tingene som virket og forkaste det som ikke virket.

Nivåene har også hver sine ekstra oppdrag som for eksempel å fullføre nivået innen en hvis tid, med et spesifikt par sko, uten å ta skad eller uten å drepe noen i det hele tatt. Disse oppdragene belønnes med stjerner som låser opp nye sko, og hvert par sko har forskjellige modifikatorerer som eksempel lav tyngdekraft, eksploderende dører, store hoder på fiendene og lignende.

Hvor sammenligningen ikke lenger står seg er i at mens Hotline Miami hadde en historie som grep meg fra første øyeblikk, er de oppstykkede historie segmentene i Anger Foot kanskje spillets minst interessante side med sin overdreven bruk av «bæsj og promp» humor, og musikken i Anger Foot, etter min ydmyke mening, ikke kan måle seg med hvor hardtslående og ikke minst viktig musikken i Hotline Miami var for hele opplevelsen.

Bosskampene er også spillets kanskje aller svakeste sider. Mens bossfigurene i seg selv ikke er så halvgærnt designet, jeg likte spesielt sjefen for hvitsnipp gjengen som er en sjefs-katt, som så blir en muskel-katt, så en mecha-katt, er bosskampene så utrolig overfladisk designet og enormt forutsigbare at det hele bare blir en tidtrøyte. Det hadde vært mye bedre om i stedet for bosskampene hadde siste nivå i hver bydel bare vært et enda mer komplekst nivå som virkelig tester ferdighetene til spillerne, som i Hotline Miami.

Sett bort fra sine svakheter er Anger Foot likevel et gøy spill å spille, og har gitt meg anledning til å flekse førstepersonsskytespill muskler som ikke lenger for ofte blir stimulert. Det byr på akkurat min type høy tempo skytespill slik Quake og Unreal gjorde i sin tid, og med den raske start og stopp spillmekanikken vi kjenner fra titler som Hotline Miami og Neon White passer det som hånd i hanske. Det blir bare aldri like bra som noen av de forannevnte.