Med en dose forsiktig optimisme og skepsis har jeg sett frem til lanseringen av Indiana Jones and the Great Circle. Jeg så filmene da jeg var liten, og har sett opp igjen de to første spillet kom ut for å gjenoppdage Indiana Jones-stemningen.
Tomb Raider- og Uncharted spillene har begge vært suksessrike serier basert på den følelsen av å være på et eventyr på jakt etter en gammel artefakt med slemmingene hakk i hæl til enhver tid.
Det har til tross noen unntak av Lego-spillene vært få muligheter  for mannen med pisken og fedoraen å innta sin hedersplass på spillfronten de siste 20 årene, frem til nå.

Som nevnt innledningsvis er både Uncharted og Tomb Raider tydelig inspirert av samme eventyrlyst som Indiana Jones filmene, og vi har fått noen fantastiske opplevelser i spillform,og samtlige har vært i tredjepersons vinkel. Dette har passet veldig bra for både Lara Croft og Nathan Drake, for det er noe med å leve seg inn i karakteren mens du ser hen utføre masse stunt i tredjeperson samt at det funker veldig godt for å lage action sekvenser, så hvordan kunne Machine Games, kjent for Wolfenstein spillene i nyere tid, komme med et spill basert på selveste Indiana Jones uten at det føles som en “Uncharted klone”?

Svaret på det er et spill satt i førstepersonsperspektiv. Her blir du plassert inn i rollen som Indy, du skal føle hvert slag, svinge pisken din mot fiender på tilfredsstillende vis og kjenne på følelsen av at nettopp DU er Indiana Jones på et nytt eventyr.

Under sekvenser som klatring eller at du sklir nedover et tau så endres kamera til tredjeperson så det som skjer føles mer filmatisk ut.

En fantastisk filmatisk historie

Indiana Jones And The Great Circle tar sted 1 år etter hendelsene i The Raiders of The Lost Ark og det skjer et innbrudd i museet til Indiana på kveldstid og en diger mystisk mann stjeler med seg en statue av en kattemumie. Indiana klarer ved hjelp av bevis etterlatt av tyven å dra koblingen til Vatikanstaten og eventyret i gang.
Jeg ønsker ikke å gå for mye i detaljer på historien videre, annet enn å si at dette er en historie som er på høyde med de første filmene på alle vis. I kjent stil er det et fantastisk rollegalleri med herlig karakterer du kommer godt inn på. Humoren er også på plass, jeg har ledd flere ganger av både saftige one liners og satt på kanten av sofaen under de mest intense sekvensene i spillet.

Historien sitter som et skudd, den er proppfull av referanser til filmene, men også bakgrunnsinfo i mengder i form av notater, sideoppdrag og mer.

Ser vi bort fra Troy Baker sitt fantastiske bidrag som stemmen til Indiana Jones så ønsker jeg å rette litt fokus mot vår kjære antagonist i historien. nemlig nazisten Emmerich Voss spilt av gresk-tyske Marios Gavrilis. Voss er så gjennomført ond, men samtidig er han så morsomt skrevet som en typisk slemming i Indiana Jones universet. Jeg holder han ganske høyt oppe over fantastiske skurker i spill de siste par årene. Resten av galleriet gjør også en formidabel jobb med å gi liv til rollene sine.

En nær perfekt opplevelse

Det er ingen tvil om at Machine Games er et kompetent studio når det kommer til å lage førstepersons skytespill hvor nazister er målet. Det har de bevist gang på gang med de de nyere Wolfenstein spillene som anbefales sterkt å prøve dersom du ikke har gjort det enda. Jeg var nok ikke alene dog om å kjenne meg litt skeptisk til at Indiana Jones også skulle være i førsteperson, men den tvilen var glemt allerede kort tid etter jeg begynte på spillet.
Vi har fått så mange tredjepersons actionspill helt siden det eksploderte i popularitet på den sjuende konsollgenerasjonen med Gears of War og tidligere nevnte Uncharted Serien.

Det er nok spesielt med tanke på Uncharted-spillene at Machine Games valgte å gå en annen vei med førsteperson. Ikke bare er de utrolig gode på det, men det gjør også at spillet skiller seg ut fra Tomb Raider og Uncharted som begge er i tredjeperson.

Det er også med på å øke innlevelsen nevneverdig fordi her føler du at du er Indiana. Spillet kjøres også knirkefritt i 60 fps med strålesporing og 4k oppløsning, det er med andre ord et utrolig pent spill som kjører på Unreal Engine 5.
Er det en ting jeg også bet meg merke i, så var det at det var lite av teksturer som popper inn i etterkant av at du starter et nytt område som jeg føler har vært en gjenganger med denne spillmotoren opp gjennom.

Det eneste jeg har opplevd av tekniske svikt har vært et par anledninger hvor enten en npc eller en handling ikke har blitt trigget. Det løste seg hver gang ved en rask restart av forrige checkpoint så det var aldri noe som begrenset opplevelsen nevneverdig.

Herlig lydbilde

Lydbildet er mesterlig utført her, all musikk er så bra komponert til scenarioene du befinner deg i, alt føles som om det kunne vært med i filmene, uten at det føles som at spillet tilhører “80-tallet” i produksjonskvalitet.
Flere toner du hører er velkjente også, men tilpasset og endret litt på for å passe inn.

Pisken er et verktøy jeg var spent på. Her også viser Machine Games at dette ikke er et cash grab, men en kjærlighetserklæring til Indiana Jones om at nettopp denne gjengen er riktig til å lage spill om den folkekjære arkeologen. Pisken både høres og føles kraftig ut i bruk, du får følelsen av at denne har du ikke lyst til å bli truffet av. Den slår hardt fra seg.
Den blir brukt like mye som et verktøy som et våpen. Du kan slenge den mot hånden til en nazist for å slå våpenet ut av hånden hans før du løper bort og denger til vedkommende med alt du kan tenke deg fra en fiolin til en diger sleggehammer. Alt etter eget ønske og lyst når det kommer til å denge løs på nazister. (Jeg dømmer ingen for overdreven humoristisk denging her)

Men den er også flittig i bruk i både puzzles og til fremkommelighet i omgivelsene, enten du fester den til en avsats for klatring eller i en spake som er langt unna og napper den til deg for å låse opp noe.

Sideoppdrag gjort “riktig”.

Jeg kaster steinen i glasshuset med en gang her. Jeg har aldri vært flink til å bruke tid på sideoppdrag. Det har ofte blitt en ubeleilig tidstjuv og et middel for å komme i mål. Indiana Jones er kanskje et av få spill som er unntaket.

I tillegg til hovedmålet ditt, kommer du ofte over notater liggende med informasjon om skjulte artefakter, eller noen du snakker med gir deg litt info som fører til at du plutselig er på helt andre tokt for å løse andre gåter og finne fortapte skatter.

Dette er som regel noe jeg ikke prioriterer høyest, men prøver jo alltid ut det fordi jeg vil oppleve mest mulig i et spill når jeg setter meg ned med det, og her er det virkelig gjort riktig, i det minste for meg personlig. Alt føles nemlig veldig organisk flettet sammen med hovedhistorien på en sånn måte at det ikke føles som innhold lagt til for å dra ut spillet i lengde.

I mange av sideoppdragene så blir du ikke bare belønnet med poeng eller penger som kan brukes oppgraderinger, men også informasjon som bygger oppunder hovedhistorien. Jeg ble genuint interessert i å gjøre flest mulig på min ferd for å lære mer om det som hadde skjedd før der jeg var og lære mer om de forskjellige personene som spillet introduserer deg for og hva de har med resten av historien å gjøre.

Tilfredsstillende sniking

Ikke bare har jeg kanskje tråkket noen på tærne i forrige avsnitt, men jeg er også til tider en utålmodig sjel som fort kan gå inn “guns blazing” i spill. Men når sniking er gjort på en gjennomført måte som er strukturert slik at det er rettferdig og givende så er jeg helt med. 

Ikke fordi det er dårlig eller noe i den dur, men det er så mye mer givende når du først må slåss ved at du danser deg rundt fienden, slenger pisken mot dem for å distrahere dem, finn en gjenstand i nærheten og denge løs på dem. Revolveren og andre skytevåpen føles mer som en “nødløsning” ut fra spilldesignet for at du skal bli inspirert til å slåss mer som Indiana ville ha gjort, og det funker.

Konklusjon

Machine Games har levert en solid kjærlighetserklæring til Indiana Jones med The Great Circle. Jeg var på forhånd veldig interessert allerede fra første avsløringen, men samtidig skeptisk. Naughty Dog og Crystal Dynamics har fra før av bevist at både Lara Croft og Nathan Drake har funnet sin plass, men nå er det bare for dem å passe seg, den gamle traveren med pisken og fedoraen er tilbake og er et av de spillene jeg har kost meg mest med i år.