Med Lost Records: Bloom and Rage viser Don´t Nod igjen hvor gode de er på historiefortelling!

Back to the 90´s

Spillet suger deg rett inn i historien med en sterk hook og holder deg fast i et sterkt grep etter å finne ut hva som har skjedd.
Selv om du hele tiden sitter spent på å se hva som skjer videre så føles hvert øyeblikk magisk og idyllisk og du kan ikke annet enn å smile og nyte hver stund med Swann og vennene hennes.

Spillet foregår vekselsvis mellom 2022 hvor Swann skal møte sine gamle venner igjen etter 27 år, og sommeren 1995 for å huske tilbake til den sommeren og alt som skjedde.

Swann er en fantastisk protagonist. Hun er sikkert det en del «folk» i dag ville kalt «woke» fordi hun ikke er stereotypisk sexy og slank  jente, men en veldig naturlig og realistisk representasjon av en helt gjennomsnittlig person. Hun er ikke spinkel, hun er litt kraftig bygd, litt bleik og har fregner.
Men Swann er en så utrolig varm, klein og tvers gjennom herlig karakter som jeg har blitt så glad i.

Sier hun alltid de riktige tinga? Nei, hun snubler ofte med ord og kan fort si ting som blir teit, men det gjør ingenting. Det er bare sånn hun er.
Swann føles ut som om Don’t nod har skapt sin åndelige oppfølger til Max, som til og med overgår Max for min del.

Jeg, som er født i 1991 og alltid har hatt litt ekstra å ta i når det kommer til kropp og vekt klarer å relatere veldig godt  til Swann som karakter. Jeg smiler for hver eneste liten ting jeg kommer over når vi er i 1995 fordi jeg husker at jeg selv vokste opp med den tidens teknologi osv som liten.
Dette blir en veldig subjektiv oppfatning, men det er utrolig lett å relatere til Swann når det kommer til body shaming for en som har opplevd det selv som ung. Don´t Nod klarer ikke bare å fange hva som gjorde det å vokse opp på 90-tallet som idyll, men de setter også fingeren rett på nerven når det kommer til språkbruken og mobbingen i dialogen her. 

Som sagt foregår handlingen i nåtid med fokus på tilbakeblikk og mimring til sommeren 1995. Her blir vi veldig godt kjent med Swann og de nærmeste vennene hennes, Nora, Autumn og Kat.

De blir ført sammen av tilfeldigheter og blir bestevenner, tilbringer sommeren sammen i sene kvelder i skogen i en forfalt hytte som blir deres private møteplass.
I alle sekvensene som foregikk i nyere tid får vi sakte men sikkert mer informasjon via mimring om hva det egentlig var som skjedde 27 år før, og hvorfor venninnene bestemte seg for å ikke møtes igjen.

Jeg vil ikke gå dypere inn i handlingen, fordi denne historien MÅ oppleves.

Det jeg derimot kan si er at Don´t Nod klarer nesten perfekt å holde deg anspent og nysgjerrig på hva som kommer rundt neste sving. Grunnen til at jeg sier nesten, er fordi Lost Records har et par sekvenser hvor tempoet girer bare litt for mye ned før du kommer videre av sted i historien. Men det er så lite at det egentlig bare blir å pirke for å pirke.
Ellers har det forekommet noen scener hvor jeg måtte restarte området jeg var på for å komme videre, men det er ganske vanlige bugs som ikke påvirket opplevelsen nevneverdig.

For det meste så bygger de opp historien til et så høyt klimaks samtidig som forholdet ditt til Swann og resten knyttes sterkere og sterkere. Dette er fortellerkunst på høyeste nivå og med et så nydelig galleri du bare blir helt forelsket i.
Hver og en av Nora, Kat, Autumn og Swann er så godt skrevet og alle byr på seg selv med sin unike personlighet.

Don´t Nod klarer å lande historien også på mesterlig vis selv med ulike slutter du kan oppnå. Det er passe blanding av tilfredsstillelse og undring. Det var veldig tungt når rulleteksten kom fordi jeg følte meg ikke klar til å ta farvel med de nye vennene mine.

Det har aldri vært så gøy å leke med et videokamera

Spillmekanisk er dette et tredjepersons spill hvor du går rundt og “trykker” på ting. Det er veldig likt Life Is Strange om du har spilt det. Men den store mekanikken her som virkelig fenget meg var videokameraet til Swann.
Swann er en hobbyfotograf og elsker å lage små filmer.
Derfor spiller kamera en viktig rolle i spillet både når du skal løse gåter, men også for å fange alt mulig rart som et visst antall fugler på film, fine øyeblikk i naturen  eller forskjellig graffiti. 

Dette er med på å gi spillet gjenspillbarhet fordi du kan gå tilbake til seksjoner på nytt for å fange opp alt du har misset tidligere.
Du kan også gå inn i memoirene dine og sette sammen filmene du har laget med egne klipp, flytte rekkefølge på klippene og virkelig mikse dine beste øyeblikk fra sommeren slik du vil ha dem.

Det er også en utrolig tilfredsstillende følelse, det å dra opp kamera for å “fange den fuglen som flyr” eller “skal bare filme de to som prater på hjørnet så koselig sammen”.
Spillet gir deg følelsen av at Swann skaper sitt eget narrativ i hverdagen.Noe som passer henne veldig godt siden hun elsker å lage filmer.

Oppsummering

Jeg har smilt fra øre til øre, tårer har falt og latter har sittet løst.  Lost Records: Bloom And Rage er så fullt av små magiske, nydelige øyeblikk som jeg vil ha mer av.
Denne firkløveren håper jeg vi får reise tilbake til på et tidspunkt.
Men for nå, så vil jeg avslutte med å varmt anbefale spillet. Liker du spill som Life Is Strange er dette noe for deg, uten tvil.
Det er et mesterverk vi mest trolig kommer tilbake til når topplistene for 2025 skal kåres.