Å pløye ned horder av zombier går aldri av moten og Killing Floor-serien har holdt det gående i 26 år. Hvordan klarer Killing Floor 3 å hevde seg i mylderet av kompetente samarbeidsskytere?

Formelen er enkel: Du og fem andre fraktes inn i en infisert sone hvor dere skal nedkjempe fem bølger med mutantzombier, med en bosskamp til slutt. Det er også mulig å spille alene, men det finnes ikke gøy.

Skyte zombier sammen med andre er stort sett alltid gøy. I Killing Floor 3 føles skytinga og bevegelsene veldig bra. Hodeskuddene gir en herlig effekt og det er rikelig med blod og gørr i spillet. Etter min erfaring er de aller fleste man spiller med interessert i å samarbeide for å overleve. Noe som gjør spillopplevelsen så mye bedre.

Killing Floor 3 har seks ulike klasser å velge blant, alle med ulike egenskaper. Commandoen er god på alt, men ikke spesialist i noe, mens de andre klassene er spesialister som skarpskytter, ingeniør og medic. De to siste er kanskje de mest interessante klassene. Ninja spesialiserer seg på nærkamp og flyr rundt med et sverd for å hakke zombier i biter. Firebug har ildbaserte våpen som er gode på crowd control.

Hver klasse har også tre ferdighetstrær hvor du kan tilpasse karakteren din spillestil ytterligere. Etter hvert som du plukker opp deler på oppdrag kan du også bygge nye deler og modifisere våpnene dine. Her kan du potensielt gjøre startvåpenet ditt ekstremt kraftig. Oppgraderingssystemet rundt karakteren er bedre enn det til våpenet, som er litt kronglete, men begge deler fungerer for å gi spillet litt ekstra levetid.

Alle oppgraderinger og valg av oppdrag skjer inne i en hub kalt The Stronghold. Denne kunne sikkert vært gjort mer levende, men det er mest pirk fra min side. Dette er plassen hvor du også introduseres for spillets mikrotransaksjoner. Ingen store greier, men fortsatt et unødvendig irritasjonsmoment.

Når du skal starte et spill har du åtte baner å velge blant. De er relativt varierte og omgivelsene ser flotte ut, men åtte baner er litt smått. Og her kommer vi også til det største problemet til Killing Floor 3. Selv om det gøy å sprenge zombiehjerner utover veggene, så tar det ikke så lang tid før du sitter med en følelse av at du har sett alt spillet har å tilby. De ulike zombietypene er varierte og godt designet, men de er også i begrenset opplag. Etter en stund blir det eneste målet ditt å få alle klassene opp til level 30, men det er ikke en god nok driver for meg.

I kjent Killing Floor-stil er ikke dette et historietungt spill, for å si det forsiktig. Du har en ganske enkelt historielinje å følge gjennom å utføre ulike oppdrag på de forskjellige banene, men det er unnagjort på få timer. Og ikke særlig interessant heller. Nå er jo ikke dette hovedsalgsargumentet til Killing Floor 3 heller.

Teknisk sett så opplevde jeg svært få problemer med Killing Floor 3. Cross play, altså å spille med andre på ulike plattformer, var uproblematisk. Det var aldri lagg eller andre nettproblemer i selve spillet. Det hendte midlertid at jeg måtte gå ut og inn av spillet under matchmaking, men som regel tar det under 10 sekunder å finne et spill.

Grunnspillet i Killing Floor 3 fungerer veldig godt og byr på mye moro de første timene, men etter hvert så blir det færre og færre grunner til å komme tilbake. Dette føles mest som et grunnspill, hvor planen er at det skal komme mer innhold etter hvert. Spørsmålet er om Killing Floor 3 har nok innhold per nå for å holde spillermassen interessert fram til den tid.