Echoes of the End åpner som de fleste spill med en opplæringsdel som leder spilleren gradvis inn i mekanikkene. Etter 30 sekunder dukker det opp en liten kløft som hovedpersonen skal hoppe over. En helt vanlig øvelse for drevne spillere, men likevel presterte jeg å dette ned i denne grøften. Dette ga meg både spillets første trofé og en sarkastisk kommentar fra hovedpersonens bror (slik bare søsken kan servere).

Jeg skal innrømme at episoden føltes litt morsomt der og da, men i etterkant ser jeg at jeg kanskje burde tolket hendelsen som en varsellampe om det som var i vente. Debutspillet til islandske Myrkur Games snubler nemlig støtt og stadig, og det er sjelden din feil.

Echoes of the End tar oss med til en fantasyverden der store riker og imperier tidligere rådet, men hvor restene nå lever spredt under beskyttelse av store krystallfjell med magiske egenskaper. Du inntar rollen som Ryn, en såkalt vestige med evnen til å kanalisere magi på egen hånd, noe som både gjør henne uvurderlig som kriger og utstøtt fra sine medmennesker. Under en vandring med sin bror Cor oppdager de at soldater fra den fiendtlige nasjonen Reigendal har sneket seg inn i deres territorium for å ødelegge krystallfjellene, til tross for at dette er regnet for å være umulig. I kaoset som følger blir Ryn adskilt fra sin bror, og sammen med den eldre lærde herremannen Abram må hun kjempe seg gjennom farlig og fiendtlig terreng for å gjenforenes med broren og redde hjemlandet.

Settingen og handlingen er ikke revolusjonerende i seg selv, men kunne likevel vært et godt nok premiss for en passelig interessant historie. Dessverre makter aldri Echoes of the End å engasjere på den narrative fronten. Til det blir fortellingen for platt og dialogen for uraffinert til at det noen gang klarer å skape særlig engasjement. Verdensbyggingen føles klønete og lite gjennomtenkt, hvor navn og begreper slenges lemfeldig rundt uten å virke forankret i en god narrativ struktur. Mye kunne vært berget dersom persongalleriet hadde vært godt, men verken Ryn eller de øvrige rollefigurene blir aldri mer enn middels interessante, noe som skyldes en kombinasjon av nokså enkle personligheter og haltende stemmeskuespill. De små enkeltepisodene med følelsesmessig engasjement og forsøk på å si noe om lojalitet og familie blir derfor aldri nok til å heve opplevelsen over et middelmådig fantasy-nivå.

Som et lineært action-spill byr Echoes of the End på en blanding av navigasjon med gåteløsning og kamper der sverd og magi blandes, der det meste av magien består av en form for telekinese. Heller ikke her greier spillet å bli spesielt spennende, og av de to delene er det helt klart utforskingen og gåteløsningen som er den mest akseptable, selv om den til tider byr på noen ekstremt frustrerende situasjoner. Her er det lett å få assosiasjoner til de nyere God of War-spillene, ikke minst fordi du også her har følge av en eldre skjeggete herremann (denne gangen hodet feste til kroppen) som gjerne prater i vilden sky og gir deg hint til hva du skal gjøre når du står fast. I motsetningen til eventyrene om krigsguden er i det minste hintene hans valgfrie, så det er i det minste et pluss, men ofte føles de altfor vage til at de gjør særlig nytte for seg. De dukker heller ikke alltid opp når man trenger dem som mest, og når dette kombineres med klønete fysikk og kranglete kontrollsystem blir de fleste gåtene mer til hinder enn fornøyelse.

Likevel er dette den bedre delen av spillet, for kampsystemet er ekstremt frustrerende. Hovedårsaken skyldes et kontrollsystem med svært lang responstid, som i PC-versjonen er like ille enten du spiller med mus og tastatur eller kablet håndkontroller. I et actionspill hvor du må slå, dukke unna, parere og bruke magiske angrep for å overleve er et raskt og responsivt system avgjørende, og Echoes of the End er milevis unna de beste i klassen. Selv enkle konfrontasjoner blir overraskende utfordrende som følger av at spillet jobber mot deg fremfor å spille på lag med deg, og enhver form for flyt er fullstendig fraværende.

Utfordringene med kampsystemet er imidlertid bare et symptom på spillet som helhet, for på et teknisk nivå er det svært mye å gripe fatt i her. At spillet kjører oppskalering og kantutjevning i samme løsning er jeg ikke en fan av, selv om jeg kan gå med på det, spesielt siden spillet er fleksibelt nok til å tilby støtte for ulike løsninger som TSR, DLSS, FSR 3.1 og XeSS. At spillet tvinger deg til å oppskalere er imidlertid ikke et kvalitetstegn, og stadig støy og ghosting i bildet tyder på at spillet kjører i en lavere grunnoppløsning enn ønskelig. Dette er likevel langt ifra det verste, for ytelsesmessig sliter spillet selv på helt ny maskinvare, samme hvor mye du justerer på innstillingene og hvilken oppskaleringsløsning du velger. Låser du spillet til 60 bilder per sekund må du belage deg på en svært ustabil bildefrekvens, og selv om du låser opp bildehastigheten må du regne med flere episoder med lugging og hakking. Noe av dette er symptomatisk for Unreal Engine, slik som at spillet får et lite oppbrudd når du entrer et nytt område, men mye må dessverre legges på studioets kappe.

Dette kommer i tillegg til andre småting som hoper seg opp til å bli en nokså stor bunke av ankepunkter. Stive ansiktsanimasjoner hjelper ikke på å skape innlevelse og sympati med rollefigurene, noe særlig Ryn kommer dårlig ut av. Lydbildet føles sjeldent påkoblet resten av spillet, hvor særlig musikken er overraskende anonym og lite minneverdig. Det samme kan sies om kampfysikken, som sammen med det håpløse kontrollsystemet gjør at du føler deg distansert fra det som foregår på skjermen. Det rareste ankepunktet er likevel at hele skjermen glitcher når HDR er skrudd på, spesielt i områder hvor du har mange bevegelige gjenstander som kan manipuleres i forbindelse med oppgaveløsning. Ettersom jeg ikke har opplevd dette med andre titler av nyere dato kan jeg ikke annet enn å konkludere med at det er spillet som er årsaken til problemet, og løsningen ble derfor å skru HDR av i spillinnstillingene.

Det skal avslutningsvis legges til at det finnes en kjerne av gode ideer og ambisjoner her. Noen av egenskapene du får sent i spillet er både kreative og spennende å bruke, og noen ganger ser spillet også pent ut med tanke på å komme fra et lite ferskt studio. Kimen til noe godt er absolutt til stede i debutspillet til Myrkur Games, og med bedre tekniske løsninger og en mer finpusset historiefortelling kunne dette blitt et greit actionspill, kanskje til og med et godt et. Men på samme måte som Ryn faller ned i den første grøften, snubler Echoes of the End fra første stund og kommer seg aldri opp igjen. Spillet er langt unna hva det kunne ha vært, og med et frustrerende kamp- og kontrollsystem, uengasjerende verdensbygging og en bråte tekniske problemer skaper en helhet som er vanskelig å anbefale.