Sega-helten Joe Musashi vender tilbake som hovedperson for første gang på 32 år, men har slett ikke mistet noe av slagkraften.

I min anmeldelse av Ninja Gaiden: Ragebound forrige uke innledet jeg med å snakke om ninja-året 2025. Denne betegnelsen stammer fra Koei Tecmo og Team Ninja, som backer opp sin beskrivelse av 2025 med hele tre spill i Ninja Gaiden-serien. De er imidlertid ikke alene om å sette spillåret 2025 i ninjaens tegn. Ubisoft har tidligere i år bidratt med Asssassin’s Creed Shadows, og Sucker Punch kaster seg muligens på trenden i oktober med Ghost of Yōtei (litt avhengig av hvordan spillestilen og historien til hovedpersonen Atsu utspiller seg). Men som om ikke det var nok har også Sega kastet seg inn i kampen, noe de gjør med ett av sine eldste og sterkeste kort: Joe Musashi fra Shinobi-serien.

Shinobi: Art of Vengeance var ett av fem spill vist frem av Sega under The Game Awards i 2023, der de i en video lovet å hente tilbake flere av sine gamle serier. Spillet kaster ikke bare inn sin hanske (eventuelt shuriken) inn i den store ninja-duellen sommeren 2025. Det markerer også det første nye Shinobi-spillet siden 3DS-spillet i 2011 og et nytt resultat av det vakre samarbeidet mellom Sega og utviklerne i Lizardcube.

Joe Musashi er omsider tilbake som hovedrolleinnehaver for første gang siden Sega Mega Drive-spillet Shinobi III: Return of the Master Ninja fra 1993. Det onde (Neo) Zeed-syndikatet er knust, familien lever i fred og fordragelighet i Oboro-klanens skjulte landsby, kona venter barn og Joe tilbringer dagene med å lære opp neste generasjon med ninjaer. Alt dette tar en brå slutt da en ny trussel oppstår. Den onde lord Ruse mønstrer sine styrker og overtar verden med sine mystiske krefter, og når Oboro-landsbyen blir angrepet reiser Joe ut på et hevntokt for å eliminere Ruse og redde verden.

Historien kan på ingen måter tas seriøst, men den males ut med bred pensel og får overraskende mye oppmerksomhet, hvor stemmeskuespill og vakkert tegnede mellomsekvenser hjelper på å underbygge narrativet. Mest av alt føles dette som en herlig hyllest til ulike ninja-historier i populærkulturen fra 80- og 90-tallsskiftet. Her får vi en mutt hovedperson som stort sett svarer med røffe grynt, en ond skurk med vyer om verdensherredømme, haugevis med fiender av både menneskelig og demonisk art, grønne skoger, høyteknologiske laboratorier, storbyer fulle av neonlys, svære monstre og selvfølgelig akrobatiske ninjaer. Shinobi: Art of Vengeance er åpenbart laget av folk som elsker ninjaer til folk som elsker ninjaer, noe som skinner gjennom på alle plan.

I likhet med Ninja Gaiden: Ragebound er Shinobi: Art of Vengeance et todimensjonalt actionspill hvor du må kjempe deg gjennom horder av fiender og navigere deg forbi trøblete landskap for å komme videre. Det som overrasker er at spillet byr på en større grad av utforsking enn forventet. Vi snakker ikke om et fullblods metroidvania her, men det inviterer deg til å utforske kriker og kroker og sjekke kartet i ny og ne for å komme deg videre. Mye av dette er frivillig, men den nysgjerrige som forserer både vanskelige hinderløyper og kjemper mot ekstra vanskelige fiender vil bli belønnet med oppgraderinger, nye ninjutsu-angrep og medaljonger som kan brukes i åndenes butikk for å låse opp nye kostymer og komboer. Skulle du mangle et nødvendig redskap for å komme deg frem eller kjenner at utfordringen blir for stor der og da, kan du alltids fullføre banen og hoppe inn igjen senere fra verdenskartet. På den måten sikrer spillet både en smidig gjennomgang for de som bare vil gjennom historien og høy gjenspillbarhet for dem som vil finne og oppleve alt.

Fiendegalleriet er stort og variert, men det er også kampsystemet og våpenarsenalet til Joe. I tillegg til sin trofaste katana kan han kaste kunai-kniver, bokse, lamme fienden med ninpo-angrep eller sette fyr på hele skjermen med kraftige ninjutsu-formularer som kunne vært snytt ut av en Dragon Ball-episode. Alt dette veves sammen for å skape lange komborekker som setter fienden ute av spill eller gjør dem sårbare for henrettelsesangrep, som til tross for liten grad av blodsprut ikke gjør dem mindre brutale av den grunn. Flere av de ulike angrepsmetodene kan i tillegg forsterkes ved hjelp av aktive eller passive medaljonger, slik at du kan tilpasse Joe og gjøre ham sterkere ut ifra din foretrukne spillestil. I enkelte situasjoner kan det for eksempel være en fordel å få tilbake mer helse fortløpende, mens i andre tilfeller er angrepskraft eller kortere ladetid for nye ninjutsu-angrep det mest avgjørende.

Dette er ikke første gang utviklerne i Lizardcube får lov til å gjenopplive en gammel og sovende Sega-lisens. Selskapet har gitt oss både nyversjonen av Wonder Boy: The Dragon’s Trap i 2017 og det eminente Streets of Rage 4 i 2020, og mye av DNA-et fra sistnevnte kommer også tydelige til syne når Shinobi-serien nå står opp fra dvalen. Kikker man under panseret er det også synlig at Lizardcube har tatt med erfaringene fra fem år tilbake og vevd dem inn i Joe Musashis ninja-eventyr. Dette merkes for eksempel i den enormt tilfredsstillende flyten i både kampsystemet og hvordan hver minste animasjon er gjennomført. Hver eneste bevegelse glir silkemykt av gårde, og hvert minste lille slag treffer med en tyngde og slagkraft som virkelig fanger deg i spillopplevelsen og nekter å slippe taket. I actiontunge spill som dette er det ofte snakk om millimeterpresisjon for å få den perfekte dynamikken, men Lizardcube mestrer nok en gang prøvelsen med glans.

Fargepaletten og den kunstneriske stilen som ligger til grunn har også flere likhetstrekk med Streets of Rage 4, med en levende tegneserie-stil fremfor moderne pikselgrafikk i 16-bitstil. Resultatet er aldeles strålende, med en fantastisk flyt som glir silkemykt over PC-skjermen uten noen åpenbare svakheter, med unntak av ett sted hvor bildet stoppet opp i et sekund eller to. For gamle Sega-fans er det også artig at de har sneket inn en rekke easter eggs her og der, så her gjelder det å holde øynene åpne underveis. Spillet byr ikke på mange grafiske innstillingsmuligheter, men mer enn nok for et spill av denne sorten, og for de som frykter at spillet blir for vanskelig er det også verdt å nevne at det kommer med flere tilpasningsmuligheter for å gjøre opplevelsen mer overkommelig.

Lydsporet er heller ingen sinke, og her har Lizardcube fått med serieveteran og Sega-mesteren Yuzo Koshiro i samarbeid med Tee Lopes, som står bak musikken fra blant annet Sonic Mania, Teenage Mutant Ninja Turtles: Shredder’s Revenge og Metal Slug Tactics. Det er en dynamisk kombo som slår hardt fra seg mens spillet pågår, men selv om resultatet er mer enn godkjent er det langt ifra det beste de to komponistene har levert i sine respektive karrierer. Tonene fester seg ikke like godt etter spillets slutt og har dermed en mindre slagkraft når de blir spilt av på egen hånd i ettertid. Det er bare et lite minus, men dersom spillet skal trekkes for noe sammenlignet med konkurrentene må det bli for dette.

At lydsporet er omtrent det eneste å utsette på sluttresultatet viser imidlertid at dette på ingen måter bare en enkel nostalgiflørt. Tvert imot byr Joe Musashis nyeste eventyr på bunnsolid action, utsøkt presentasjon, en flytende spillopplevelse og en herlig balanse mellom utfordring og mestring. Lizardcube viser nok en gang en utmerket teft for hva som skal til for å bringe den rike kulturarven til Sega inn i en moderne spillkontekst. Shinobi: Art of Vengeance er rett og slett et utrolig vellaget spill, og det bør ikke komme som en overraskelse hvis dette dukker opp på flere topplister rundt omkring når årets spill anno 2025 skal kåres.