Vi blir alle gamle, og en dag kommer det til å skje med deg også.

Forrige uke kom en av titlene jeg har sett mest frem til i nyere tid, men jeg må ærlig innrømme at dette er noe jeg både har gledet og gruet meg til.

Metal Gear Solid 3: Snake Eater har en spesiell plass i hjertet mitt. Etter å ha først blitt introdusert til serien med Metal Gear Solid på PlayStation, for så å bli fullstendig blåst av banen av både den helt sinnssyke (men ganske så profetiske) historien og det tekniske vidunderet som var Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty på PlayStation 2, var jeg en selverklært blodfan av både Metal Gear-serien og serieskaper Hideo Kojima.

Metal Gear Solid 3: Snake Eater kom ut 17. november 2004. Jeg gikk i niende klasse på Hillestveit barne- og ungdomskole og var på den tiden litt mer opptatt av å henge med venner på fritiden enn jeg var da de to foregående spillene kom ut. I tillegg var tilgangen på nye spill ganske så begrenset, og på den tiden gikk det derfor mye i PC istedenfor PlayStation. Begge de tidligere spillene i serien var faktisk ikke spill jeg hadde eid selv, men som jeg hadde lånt av venner og da Metal Gear Solid 3 kom ut hadde nok de vokst litt fra det å holde seg oppdatert på spillfronten.

Høsten 2005 fikk jeg en sykdom som heter Ramsay Hunt Syndrome. Nervene i halve ansiktet mitt døde, ansiktet ble lammet, og jeg ble innlagt på sykehus i to uker. Det var da jeg endelig fikk Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty til eget eie, etter at moren min hadde vært en tur på Free Record Shop og plukket med seg noen spill jeg kunne få tiden til å gå med. Jeg spilte så utrolig mye Metal Gear Solid 2 de to ukene.

Det ble utallige gjennomspillinger av både Tanker- og Big Shell-kapitlene, hvor jeg forsøkte alt fra å spille gjennom uten å ta livet av noen til å samle inn alle dog-tagsene fra de fiendtlige soldatene. Tanker-kapitelet var spesielt utfordrende på sistnevnte med alle soldatene som følger med på presentasjonen av Metal Gear Ray. Jeg våkner fortsatt med mareritt av at kommandanten roper «Enemy to the left!!». Takk Hideo.

Det var ikke før våren 2006 da jeg var på klassetur til England at jeg kom over Metal Gear Solid 3: Snake Eater på en Game-butikk i Newcastle. Det var som å finne den hellige gral, og ikke kostet det så alt for mye heller. Så spillet ble kjøpt og manualen lest fra perm til perm sikkert et halvt hundre ganger før vi dro hjem.

Da jeg kom hjem fra englandsturen var hverdagen en helt annen enn den jeg forlot en uke tidligere. Rommet mitt var gått fra å være oppholdssted til tilfluktssted. Foreldrene mine gikk gjennom en skilsmisse på denne tiden, og det var mye gøyere å sitte foran min egen tv på mitt eget rom og spille det jeg oppriktig mener er ett av de beste spillene noensinne laget, enn det var å forholde seg til virkeligheten.

Jeg simpelthen elsket Metal Gear Solid 3: Snake Eater. Det fantes bare ikke spill som dette noe annet sted på den tiden. Historien, musikken, grafikken, stemningen, spillmekanikken. Alt var i en klasse for seg selv.

Historien det fortalte bygde videre på mytologien rundt en serie jeg allerede i ledige stunder satt og laget flytskjema over for å holde styr på hvem som var på lag med hvem. At det hele var satt i til 60-tallet med den kalde krigen som bakteppe og en James Bond-aktig introlåt, som fortsatt til den dag i dag er en real banger av en sang, gjorde spillet til den perfekte distraksjon da livet ellers var litt tøft. Helt ærlig har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg spilte gjennom Metal Gear Solid 3: Snake Eater den sommeren, for ikke å nevne hvor mange ganger jeg har spilt gjennom det i løpet av årene.

For å si det på en annen måte er det ikke mange spill jeg kjenner like godt som Metal Gear Solid 3. Og dette var noe jeg tenkte mye på nå som jeg spilte gjennom Metal Gear Solid Δ: Snake Eater. Hvordan tilnærmingen min til spill har forandret seg i løpet av disse tjue årene som har gått siden jeg for første gang hørte Cynthia Harrell synge tittellåten til spillet.

For når jeg sier at jeg kan Metal Gear Solid 3 godt, så mener jeg at jeg kjenner det bedre enn de fleste bukselommer jeg har hatt gjennom livet. Jeg har utforsket så å si hver eneste millimeter av spillverdenen, prøvd alle strategier og selvpålagte utfordringer jeg kunne drømme opp, helt uten at spillet la opp til det.

Det var rett og slett en annen tid. En tid før Xbox introduserte Achievements som byr opp til at du skal prøve alt spillet har å by på, og før vi var så veldig online som vi har endt opp med å bli gjennom YouTube, Facebook og Twitter. Hvor hemmeligheter i spill kunne forbli hemmeligheter i lang lang tid, for den eneste måten vi lærte om dem var fra hverandre og spillmagasiner eller via forumer som en aktivt måtte lete etter på nett.

Det var også før den perioden der utviklere tilsynelatende ble redde for at det var noe i spillene deres enkelte spillere aldri kom til å se eller ta del i. Vi så heldigvis litt av det komme tilbake med spill som Dark Souls, The Witcher 2 og diverse indie-spill, og jeg føler det er mer vanlig nå enn før. Attpåtil kjenner jeg færre og færre som oppriktig bryr seg om Achievments enn jeg gjorde for 10-12 år siden. Det er bare én serie i nyere tid, og spesielt da ett av spillene i den serien, som jeg føler jeg har hatt samme tilnærming til som jeg hadde med Metal Gear Solid 2 og 3, og det er Resident Evil.

I likhet med Metal Gear byr også Capcom sin skrekkspillserie opp til flere gjennomspillinger gjennom belønninger som du kan ta med deg på nye runder gjennom spillet, men også at spillet belønner deg underveis for å være nøysom i hvordan du utforsker det. Resident Evil 7: Biohazard for eksempel har jeg utallige timer i, både på vanlig flatskjerm men også i VR. Jeg vet hvor alle hemmelighetene i Baker huset er, og det ligger lagret på samme sted som alt jeg kan om Metal Gear Solid 3: Snake Eater.

Alt dette for å si at Metal Gear Solid Δ: Snake Eater virkelig fikk meg til å tenke på både hvordan spill har forandret seg de siste tjue årene. Hvordan jeg som spiller har forandret meg. Men også hvordan livet har forandret seg. Det er veldig sjelden et spill av denne typen byr opp til den enorme investeringen av tid som jeg la ned i Metal Gear Solid 3: Snake Eater i sin tid, og godt er det. 35 år gamle Anders med forpliktelser overfor både familie og jobb hadde rett og slett ikke hatt tid til å lære seg et spill så godt som jeg en gang lærte meg Metal Gear Solid 3 å kjenne.

Men så tror jeg heller ikke at de aller fleste som spilte Metal Gear Solid 3 har hatt i nærheten av samme opplevelse som jeg hadde med spillet. For en ganske høy prosentandel vil jeg tro det holdt med én gjennomspilling, hvis de i det hele tatt klarte å komme seg forbi snikskytterduellen med The End.

Så ja. Når Konami, som har vært mer interesserte i pachinko-maskiner og treningssentre de siste 10 årene enn å gi ut spill, annonserte at de skulle oppdatere et spill som har stått meg så nært over to tredjedeler av livet mitt, samtidig som de sa at de ikke skulle spille inn noe stemmeskuespill på nytt, så var det både gru og glede som gikk gjennom hodet mitt.

Som både jeg og Stian i redaksjonen mener: «Metal Gear Solid 3 er hellig grunn.» Dette kunne ikke Konami få lov til å rote for mye med, spesielt siden serieskaper Hideo Kojima for lengst er ute av bildet.

Men jeg var også beroliget av det faktum at det i utgangspunktet også er litt begrenset hvor galt dette kunne gå. Vi har jo sett spillet bli gitt ut på nytt både i Metal Gear Solid: The Legacy Collection på Xbox 360 og PlayStation 3, og nylig fikk vi Metal Gear Solid – Master Collection Vol 1. til nyere konsoller, så det er ikke akkurat lenger slik at vi må dra frem en PlayStation 2 eller den originale Xbox-en for å få spilt det. Skulle det gå aldeles galt så ødelegger det ikke på noe måte det fantastiske spillet som Snake Eater er.

Men en nyutvikling eller en mer omfattende nyutgivelse av spillet bærer på så mye potensiale. Spesielt når vi tenker på hvor vanvittig god jobb Bloober Team gjorde med Silent Hill 2, hvor strålende Resident Evil 2 Remake endte opp med å være eller hvor fantastisk Motive fikk brakt tilbake Dead Space. Tenk om vi kunne fått til noe sånt med Metal Gear Solid 3: Snake Eater, ett av de beste spillene gjennom tidene?

Heldigvis er det nettopp det Konami og Virtuos har gjort.

Metal Gear Solid Δ: Snake Eater er akkurat så bra som jeg skulle ønske at det var. På bunnen er det fortsatt det samme spillet jeg forelsket meg i for litt over tjue år siden, men med oppdatert spillmotor, langt penere grafikk og et langt mer intuitivt kamera og kontrollsystem.

Nyutviklingen, eller hva man skal kalle det, ender riktignok tidvis opp med å gå litt i den samme fellen som The Twin Snakes, nyutviklingen av det originale Metal Gear Solid til Gamecube gjorde: ved å modernisere både kamera og kontrollsystemet, gjør du enkelte bosskamper betydelig lettere.

Men siden Δ også gir deg muligheten til å spille i Legacy Mode, hvor de prøver så godt de kan å gjenskape opplevelsen fra originalspillet når det kommer til kamera og kontrollsystemet, mener jeg det er en bagatell i det store og det hele. Førsteprioriteten her var å gjenskape følelsen Metal Gear Solid 3: Snake Eater gav oss, og det føler jeg Metal Gear Solid Δ: Snake Eater klarer fra aller første stund.

Så i og med at Konami og Virtuos både forstod hva som måtte til og utførte det mer eller mindre helt upåklagelig, sitter i hvert fall jeg og krysser fingrene for en nyutvikling av de resterende tre spillene i serien som ikke lever opp til dagens standard.

Helst minst like trofast som Metal Gear Solid Δ: Snake Eater endte opp med å være.