I tolv år har Sega fortalt historien om Japans mest godhjerta eks-yakuza, Kazuma Kiryu. Helt siden det første Yakuza-spillet ble lansert til PS2 i 2006, har gradvis større fanskare fulgt en

SELVPORTRETT: En av nyvinningene i Yakuza 6 er muligheten til å ta en selfie, men visste du at selvportrettet er en fotohistorisk tradisjon like gammel som kamerateknologien selv?

krimføljetong spekket med plottwister, drama og sinnsykt kule bar- og gateslagsmål. Karakterene har sakte vokst opp fra spill til spill, og selv byområdene spillene har vært satt til, har utviklet seg med årene. Utviklingen har gått i takt med tiden i den virkelige verden.

Nå er det derimot over, i hvert fall for Kiryu. Dette er det siste spillet hvor den godhjerte, muskuløse og naive helteskikkelsen knuser fjes på småkjeltringer i Tokyos gater, så vel som hjertene på fans hjemme i sofaen. Yakuza 6 er et spill om å bli eldre, og om å si farvel til de du har blitt glad i.

Bad-ass bestefar

Siden Yakuza 5, har Kiryu vært i fengsel i tre år, og når han kommer ut igjen, er ikke ting helt som han er vant med. En kinsesisk mafiabande har forsøkt å ta over store deler av Tokyos red light-ditrikt, Kamurocho, som har vært arena for samtlige tidligere Yakuza-spill. Samtidig har Kiryus kompis, Shun Akiyama, kommet skeivt ut med de nye kinesiske bandittene, og blitt nødt til å flytte ned i kloakken.

Det største sjokket han møter på utsiden av fengselsmurene, er likevel når han endelig klarer å finne ut hvor adoptivdattera hans, Haruka, har tatt veien. Hun har vært i en ulykke og havnet i koma, og det viser seg at Kiryu har blitt bestefar til den lille ettåringen Haruto.

Herfra vikler Kiryu seg lengre og lengre inn i konspirasjoner knyttet til underverdenen i både Tokyo og Hiroshima, samtidig som han egentlig bare prøver å finne svar på hvem faren til barnet kan være.

Den nye ansvarsrollen Kiryu går inn i som bestefar til Haruto, byr også på noen av de morsomste scenene i serien. Morfarsoppdraget bringer med seg både bleieskift og utblanding av morsmelkerstatning, noe som ser litt corny ut når det er en stor, muskuløs eks-yakuza som tar seg av oppgavene.

SKOSÅLE: Heat-manøvrene i spillet byr på noen veldig brutale nærbilder av hjerterå nevekamp.

Tilbake på gata

Likevel er plottet på sitt beste når barnepassinga etter hvert blir stilt i andre rekke, og Kiryu er tilbake til sitt vante detektivarbeid og voldsomme slagsmål. Selv om han i seks spill har forsøkt å komme seg vekk fra sin kriminelle fortid, er det her jeg som spiller trives best: midt i blant avsløringer om dobbeltspill mellom ulike gjenger, og undergrunnspolitiske avtaler som ender i kaldt forræderi.

Det hjelper også at slåssesekvensene er blitt oppdatert med et helt nyoppussa system. Nå føles det ut som om Kiryu har femti kilo stål i hver knyttneve, og kameraet er ikke redd for å zoome helt inn for å vise effekten av et velplassert slag.

I tidligere Yakuza-spill har jeg gått litt lei av å slåss mot standardfiendene på gata mot slutten av spillet, og i hvert fall etter at jeg har vært ferdig med historien i spillet. Denne gangen er det derimot motsatt. 40 timer inn er jeg ferdig med både hovedplottet og mesteparten av sideoppdragene, men jeg oppsøker fortsatt selv de minste slagsmål.

Noe av dette skyldes nok hvor sømløst spillet er blitt. Tidligere gikk spillet til en svart skjerm, og lastet inn kampen før du kunne slåss. I de senere spillene har dette gradvis blitt rettet på, men denne gangen skjer alt i samme kamerabevegelse. Fra du går ut av en bar, til du møter en gjeng lømler som vil slåss, videre gjennom basketaket, og helt til du går inn på spillarkaden etterpå, kjører spillet helt ut innlastingsskjermer eller noen som helst slags ventetid. Det er som å være på storbyferie i Tokyo, men du får også banke opp en og annen ypling innimellom.

TRØST Å FÅ: I et av spillets mer forvirrende minispill, må du trøste Haruto ved å riste kontorlleren i ulike retninger.

Mindre kompakt

Som alltid er det nok av ting å gjøre i tillegg til å følge historien i spillet, men ettersom spillet er det første i serien som er eksklusivt PS4, har mye av ressursene ganske åpenbart gått med på å lage en ny motor kalt «Dragon engine» spesifikt for spillet.

Resultatet er et spill som ser bedre ut enn serien noen sinne har gjort (noe Sega er gode på å understreke ved å zoome godt inn på fjeset til Kiryu i cutscener), men samtidig føles verdenen litt mindre kompakt enn hva jeg er vant med fra serien.

Fjorårets forløperspill, Yakuza 0, var satt til 80-tallets Tokyo, og det var mengder av sideaktiviteter på hvert eneste gatehjørne. I sammenligning føles utvalget i 2017-versjonen av Tokyo mer skralt, selv om det fremdeles er mye å ta seg til. Denne gangen kan du spille fullversjoner av Puyo Puyo, Virtua Fighter 5, Out Run, Space Harrier, Super Hang-on og Fantasy Zone 2 i arkadene. Du kan, som alltid, spille både baseball og darts, eller dra på karaoke. Hostess-barene er også tilbake, og byr på en slags datingsimulatoropplevelse, mens du også kan dra på internettkafé og chatte med strippere på videochat.

Onomichi-nabolaget i Hiroshima er mye roligere, og det er enda mindre å gjøre. Samtidig er dette blitt en av mine favorittområder i seriens historie, og det er nettopp denne rolige nabolagsfølelsa som virkelig gjør at du føler deg som en del av lokalsamfunnet. Kiryu drar på bar og knytter nye vennskapsbånd med andre menn på noen-og-femti, samtidig som han hjelper til med både å trene det lokale baseballteamet, og å få fart på businessen hos en fiskehandler ved å dra ut på spydfiske.

Dette kommer også fram i sideoppdragene i spillet, som i kjent stil er både bisarre og godt trent på humoristisk timing.

Blant annet møter Kiryu på ei jente som hevder hun er fra framtida, han kler seg ut i maskotdrakt for å lokke flere turister til området og han løper rundt i Tokyo for å finne en robotstøvsuger som har stukket av hjemmefra etter å ha sugd opp en forlovelsesring. Som alltid observerer Kiryu situasjonene med en naivitet og mangel på fordommer som gjør sideoppdragene latterlig komiske, og tidvis også til morsom samtidssatire.

KIRYUS KLAN: I løpet av spillet får du mulighet til å spille et slags «tower defense»-spill, hvor du låser opp kjente og kjære karakterer fra tidligere spill.

Et tårevått farvel

Helt siden spillet ble annonsert, har Sega vært tydelig på at Yakuza 6 vil være det siste spillet i serien med Kiryu som hovedperson. Derfor har presset vært høyt siden starten av, Sega har vært

nødt til å levere en verdig avskjed til den karakteren som har spilt den kanskje viktigste rollen i spillbiblioteket deres de siste ti årene.

Yakuza 6 er kanskje ikke seriens beste spill, men det er definitivt en god avrunding av Kiryus historie. Mangelen på den samme bredden av sideaktiviteter som tidligere spill har hatt, tror jeg vil komme tilbake når serien etter hvert går videre med et nytt karaktergalleri. Spillet beviser at innsatsen som er lagt ned i den nye dragemotoren har vært verdt det, for dette et spill som tar serien opp til dagens standard. På samme måte som at vesle Haruto i spillets historie representerer en ny generasjon, er vi endelig kommet fram til neste generasjon av Yakuza-spill.

Det er selvfølgelig vemodig å vinke farvel til onkel Kaz, men etter 12 år og 12 utgivelser med han som hovedrolleinnehaver, er det kanskje på tide med noen nye fjes. Jeg er i hvert fall optimistisk til å få noe ungt blod inn i den japanske underverdenen, særlig når den nye motoren gjør at ting ser så fristende ut.