Merk; Dette er kun et tillegg til vår anmeldelse fra i fjor, for å se hvordan utvikleren har benyttet seg av de tekniske verktøyene PS5 tilbyr. Hva Nichlas synes om spillet i sin helhet, kan du lese her
Lukk øynene dine. Du hører vinden blåse og bølgene skvulpe rundt deg. Uansett hvor du snur deg, flytter lyden av havet seg. Stemmene i hodet er sterkere enn før. Den ene hvisker deg i høyre øret at du er redd, mens en annen stemme fra høyre sier du er sterk. Plutselig hører du en tredje stemme som er litt mer forsiktig, som det høres ut som at det kommer fra under deg, nesten som at du står oppå noen. Du skvetter til, i det enda en stemme, med litt mer roping kommer ovenfra.
Personlig synes jeg Senua-spillene er ubehagelige å spille. Misforstå meg rett, det er utrolig gode spill, men virkemiddelet om at du skal sette deg inn i hvordan Senua har det fungerer for godt på meg. Jeg får et ubehag, nesten som at jeg blir overstimulert, når jeg får flere lydkilder samtidig, og spesielt i forskjellig tonefall, emosjon og intensitet. Jeg synes det var ille i det første Hellblade, men det går noen ekstra knepp opp i oppfølgeren.
Plutselig hører du en hviskete basstemme rett i ørene. Du skvetter til, for i samme rytme som stemmen brummer deg i ørene, kjenner du hendene pulserer. Pulseringen flytter seg fra høyre til venstre og personlig får jeg frysninger av det.
Det eneste jeg synes er synd, er at triggerne ikke blir brukt til det fulle. Ettersom angrepsknappene ikke er på disse knappene, som mange andre spill, tar det vekk bittelitt av opplevelsen, etter min mening.
Som en oppsummering, så virker det som om Ninja Theory virkelig har savnet PS-plattformen og brukt tid til å virkelig heve spillets nivå ved å bruke verktøyene PS5 tilbyr, nesten helt til det fulle. I motsetning til andre PS5-porter. (Sorry, Indy).
