Noen ganger er det hyggelig å møte gamle kjente, men dette er en gjenforening du trygt kan stå over.

Vertikale og horisontale skytespill som ber deg plaffe ned alt som ser ut som det rører på seg er omtrent like gamle som hele spillmediet. Ett av mange selskaper som prøvde å tjene på sjangerens popularitet på 90-tallet var Video System med sin Aero Fighters-serie. Det første spillet oppnådde en viss popularitet takket være muligheten for å velge mellom flere fargerike piloter, noe som var nokså uvanlig for sjangeren på den tiden, men det ble samtidig kritisert for dårlige konsollporter.

Etter lanseringen av 3D-spillet Aero Fighter Assault på Nintendo 64 i 1998 har det vært stille, men de siste årene har en rekke skytespill av denne sorten av både eldre og nyere dato blitt tilgjengelige på moderne plattformer og skapt ny interesse for sjangeren. Dermed er det duket for en gjenforening for Aero Fighters, som nå lanseres under sitt japanske navn Sonic Wings. På utviklersiden står Success Corp., kjent for blant annet den horisontale skytespillserien Cotton (hvor du styrer verken fly eller romskip, men ei heks på sopelime).

Det finnes en bakgrunnshistorie i Sonic Wings Reunion, men det er ingenting i selve spillet som forteller deg noe om denne. Leter du på nettet og i de digitale butikkene kan du lese at handlingen er satt til år 20XX, hvor den onde organisasjonen Fata Morgana truer verden og kaller våre helter til en felles motstandsfront. Med unntak av en enkel replikk per gjennomførte oppdrag og en liten snutt på noen få stillbilder ved reisens slutt er det imidlertid ingen historie av verdi å spore her. Ikke at dette er nødvendig for å lage et bra vertikalt skytespill, men en god setting er alltid med på å skape en mer minneverdig opplevelse, noe Sonic Wings Reunion har et sårt behov for.

Åtte piloter står klare innledningsvis, deriblant serieveteraner som amerikanske Keaton og japanske Mao Mao, med flere som kan låses opp etter hvert som du spiller gjennom de åtte banene i spillet. Hvert fly har noen små variasjoner i størrelse og våpenspredning, men de færreste byr på store endringer, noe som senker gjenspillbarheten betraktelig. Hvis du ikke spiller sammen med en venn kan du velge en wingman (eller wing-woman), som utstyrer flyet ditt med muligheten for å teppebombe skjermen. Deretter bærer det av sted over lokasjoner som Tokyo, Abu Dhabi og jungelen i Venezuela for å stoppe jagerfly, missiler, droner og store robotfort før du til slutt konfronterer en stor ape på en rakett (ikke spør, jeg aner like lite som deg).

Fra et rent teknisk ståsted fungerer alt i Sonic Wings Reunion. Selv Switch-versjonen kjører godt uten merkbare fall i bildehastigheten eller treg responstid, noe som er avgjørende når kulene og missilene hagler mot deg og krever raske handlinger. Muligheten for å spille i TATE-modus (vertikalt) er alltid positivt, selv om spillet er langt ifra det eneste som tilbyr dette på Switch. Alt virker, og likevel er det vanskelig å anbefale Sonic Wings Reunion. Hvorfor?

For å skape et godt vertikalt skytespill trengs mer enn bare en velfungerende bildehastighet. Stilig visuell stil, god musikk og følelsen av å være luftens herre når du dukker unna fiender og kuler er noen av de essensielle nøkkelbrikkene for sjangeren. Sonic Wings Reunion bommer på samtlige områder, og det mest påtrengende er utseendet. Det er på ingen måter nødvendig med en retro-stil på grafikken for å lage et godt spill i sjangeren, men skal du gå for en mer moderne stil bør du servere noe mer enn en kjip plastikk-look uten nevneverdig detaljnivå som det du får servert her. Lyssettingen og oppløsningen er heller ikke så mye å skryte av, og selv om dette muligens ser bedre ut på andre plattformer enn Switch har jeg mine tvil, da dette handler mer om stilart enn tekniske begrensninger.

Kontrollsystemet på flyvingen fungerer, men likevel blir du aldri sittende med godfølelsen når du suser over storby og jungel. Til det er fiendegalleriet for tamt og kjedelig, variasjonene mellom de ulike farkostene for liten og action-følelsen for svak, noe den nevnte grafikken dessverre ikke hjelper på. Det er også overaskende få knapper i aksjon i spillet, og jeg stusser på at vi ikke får flere valg enn styring, skudd, bombing og spesialvåpen til rådighet når det er såpass mange knapper til rådighet på moderne håndkontrollere. En justerbar vanskelighetsgrad kommer godt med for å gi en viss følelse av utfordring, men dette er imidlertid ikke nok til å forhindre hele spillopplevelsen fra å bli nokså kjedelig.

Et godt lydspor kunne ha bøtt på dette, ikke minst når utviklerne i Success Corp. har hentet inn serieveteraner til å bistå med musikken, men dessverre er det ingenting her som fester seg. Alt glir over i anonyme arrangementer og melodilinjer som er raskt glemt etter at du legger kontrolleren fra deg, og det som kunne blitt et heftig lydbilde som forsterker skuddvekslingene på skjermen blir snarere en forspilt mulighet til å gjøre spillet interessant på noen som helst måte. Du kan riktignok velge mellom tre forskjellige lydmoduser, deriblant en hvor Mao Mao synger en rekke av sine idol-låter, men selv da faller lydbildet nokså dødt til jorden.

I tillegg til alt dette er det en rekke små irritasjonsmomenter som forsurner den samlede spillopplevelsen. Sonic Wings Reunion byr ikke på noen som helst form for opplæring eller forklaring på hvordan det hele skal spilles eller hva de ulike objektene på skjermen gjør. Det skal sies at det hele er nokså lett å få has på hvis man har litt erfaring med sjangeren fra før, men det gjør terskelen unødvendig høy for nykommere. Spillet byr riktignok på en treningsmodus, men denne kaster deg bare ut i en enkelt bane som du kan repetere etter ønske, så spesielt pedagogisk er den ikke. Den tidligere nevnte mangelen på historie er heller ikke positiv, ettersom rollefigurene er særdeles kjedelige og kun lirer av seg noen nonsens-replikker som gir absolutt null og niks til opplevelsen. Reklameteksten om scenarier som utspiller seg ulikt ut ifra hvilke piloter som spiller som er dermed bare å ignorere, for sluttresultatet er ikke noe å skryte av.

Utvalget av vertikale skytespill på dagens plattformer er etter hvert ganske solid, enten man vil ha gamle klassikere eller nye innslag. Opp imot denne konkurransen har Sonic Wings Reunion ingenting å stille opp med. Det er få ting som er direkte ødelagt med spillopplevelsen, men det er samtidig ingenting her som ikke andre spill i sjangeren mestrer bedre. Success Corp. skal ha for forsøket med å gjenopplive en gammel serie, men når verken rollefigurer, styring, grafikk eller lyd har noe ekstra å by på er dette en gjenforening du trygt kan stå over.