Flere spill belyser psykisk helse på kreative, spennende og rørende måter. I denne artikkelen vil vi trekke frem ti av dem.

Det finnes mange viktige merkedager i kalenderen: Hobbitdagen (22. september), den intergalaktiske håndkledagen (25. mai) eller snakk-som-en-pirat-dagen (19. septembarrr). En av merkedagene som nok oppleves som mer meningsfulle å markere år etter år er verdensdagen for psykisk helse, som markeres 10. oktober hvert år.

Mye har skjedd når det gjelder både behandlingstilbud, åpenhet og aksept rundt psykisk helse her i landet. De av oss som har levd noen år opplever nok en større aksept og forståelse rundt mental helse enn det som var tilfelle rundt årtusenskiftet. Samtidig er det fortsatt mange som ikke får den hjelpen de trenger, tør å søke hjelp eller møter den forståelsen de trenger i sårbare situasjoner. Både internasjonalt og i Norge er det fortsatt mye som gjenstår før en slik verdensdag kan kalles overflødig.

Som medium gir spill oss en unik mulighet til å sette oss inn i andres livssituasjoner, noe som kan være med på å skape både empati og forståelse. Noen ganger kan spill hjelpe oss å sette ord på egne opplevelser, mens andre ganger gir det muligheten til å la andre få ta del i noe av det vi selv eller våre nærmeste måtte slite med. I denne artikkelen vil jeg derfor trekke frem ti spill som kan passe å gi en ekstra honnør på denne verdensdagen.

Merk: Spoilere for de enkelte spillene vil forekomme.

Gris

I 2018 var jeg bombesikker på at prisen for årets spill var meislet i stein. Ingenting kunne vel slå det pompøse og bombastiske eposet om krigsguden Kratos og den såre historien om hans forsøk på å lege båndet til sin sønn mens norrøne guder forsøkte å ta livet av dem? God of War virket å være en soleklar favoritt for å bli årets spill, men helt på tampen av året kom et ukjent indie-spill og høstet det ene lovordet etter det andre, noe som var nok til å vekke nysgjerrigheten. Tre timer senere måtte topplisten for spillåret 2018 skrives om.

Gris har ingenting med pattedyret å gjøre, men er snarere det spanske ordet for fargen grå. Dette kjennetegner også verdenen som møter deg, hvor vår hovedperson har mistet sin nydelige sangstemme og kun ser alle omgivelser i grått. Gjennom en reise som kan oppfattes som de fem prosesseringsfaser for sorg, opplever både spilleren og hovedpersonen at verden våkner stadig mer til live, samtidig som mørke og voldsomme krefter fortsatt herjer. Med en utmerket visuell estetikk og smellvakre toner fra Berlinist er Gris fremdeles pensum når det kommer til hvordan spill kan formidle dype og rørende sannheter om psykisk helse.

Celeste

Apropos psykisk helse og spillåret 2018, var Celeste en annen indie-tittel som klatret(!) rett til topps på mange lister for de beste spillene det året. Ved første øyekast skulle man ikke tro at et pikselert spill om klatring med brutal vanskelighetsgrad hadde så mye å si om mental helse (bortsett fra spillerens mentale helse som gradvis forvitrer i møte med spillets mange utfordringer). Likevel tar det ikke lang tid før historien om Madeleine, hennes fortid og det å stå ansikt til ansikt med egen angst og depresjon fester grepet. Dermed blir Celeste så mye mer enn bare en todimensjonal «You died»-simulator. Det blir en emosjonell klatreetappe som vel som en fysisk, hvor både du og Madeleine lærer at noen ganger handler god psykisk helse ikke så mye om kamp, men om aksept og å godta de mørke sidene ved seg selv.

Hellblade: Senua’s Sacrifice

Hellblade: Senua’s Sacrifice er muligens ett av de viktigste spillene lansert på 2010-tallet. Samtidig er det et spill jeg ikke alltid anbefaler til alle og enhver, ettersom spillets skildring av psykose er så sterk og virkelighetstro at det fort kan bli for mye, spesielt for mennesker som har hatt problemer med lignende diagnoser tidligere. Det er dermed ikke uten grunn at spillet kommer med en advarsel og lenke til mentale hjelpetjenester i åpningsskjermen.

Det hele kan høres spekulativt ut, men Ninja Theorys tette samarbeid med helsefaglige spesialister og mennesker som selv lever med psykose har gitt et mesterlig resultat. Senuas ferd til Helheim for å bringe sin avdøde elskede tilbake til livet er en urovekkende opplevelse som forsterkes av både det spillmekaniske designet og lydbildet, der alt tar utgangspunkt i Senuas psykose. Gjennom mesterlig skuespill og de indre stemmene som reagerer på det Senua gjør i sanntid fører til en spillopplevelse du ikke glemmer med det første. Hellblade: Senua’s Sacrifice gir også et unikt innblikk i hvordan det er å streve med en så alvorlig mental lidelse, ikke minst i en fortid hvor den slags ble knyttet til tanker om demoner og forbannelser. PS: Husk å spille med hodetelefoner på, slik at du hører de indre stemmene i 360 graders stereoskopi.

Psychonauts 2

Psychonauts var et finurlig og uvanlig 3D-plattformspill da det så dagens lys på Xbox i 2005. Fremfor å hoppe ned i rørleggerland eller en tilfeldig fantasiverden, valgte spillveteran Tim Schafer å plassere oss i skoene til Raz som kunne reise inn i andre menneskers psyke. Spillet fikk gode anmeldelser, men oppnådde aldri de helt store salgstallene, noe som gjorde at det lenge så tynt for en oppfølger.

Da Psychonauts 2 endelig kom ut i 2021 var gleden derfor stor, men få av oss var forberedt på hvor dypt spillet skulle bli når det kom til problemstillinger og tema rundt mental helse. Raz’ nye eventyr var fortsatt både fargerikt og morsomt, og det blir aldri så mørkt eller dystert at det går utover spillets lave aldersgrense, men det klarer samtidig å formidle alvoret i sinnstilstandene til de ulike personene som vår helt møter på reisen. Psychonauts 2 demonstrerte at det er fullt mulig å snakke seriøst og ordentlig om mental helse til et yngre publikum uten at det går på bekostning av narrativ kvalitet eller den helhetlige underholdningsverdien. Resultatet var en historie som tok flere uventede retninger underveis, og fortsatt er Psychonauts 2 verdt å hylle for sine kreative krumspring og fortellertekniske balanse mellom humor og alvor.

Please Knock on My Door

Listens kanskje mest ukjente spill er indie-spillet Please Knock on My Door fra 2017, et enmannsprosjekt fra svenske Michael Levall basert på erfaringene han selv strevde med da han led av depresjon. Du plasseres i rollen som en navnløs person i et navnløst nabolag i en navnløs by, og gjennom hele spillet må du kjempe deg gjennom de helt dagligdagse oppgavene i en tilsynelatende meningsløs hverdag.

Det som griper ekstra tak i deg som spiller, er at hovedpersonens mentale tilstand (illustrert gjennom ulike stemmer i forskjellige farger) blir påvirket av valgene du gjør. Å droppe ting som personlig hygiene, spise ordentlig mat eller endatil gå på jobb er ting som fort kan eskalere sinnstilstanden og gjøre vondt verre, en problemstilling som dessverre er gjenkjennelig for dem som opplever depresjon – rutinene som skal dempe symptomene, er ofte de første som ryker. Det hele tar ikke lang tid å spille gjennom, men med flere alternative historietråder og mulige slutter vil du fort oppdage at Please Knock on My Door har en gjenspillbarhetsverdi som også tar deg dypere ned i en alvorlig, men samtidig viktig tematikk.

Unpacking

Man skulle ikke tro at et spill uten en verbalt kommunisert fortelling kan ha så mye å si om oppvekst, livet og det å finne seg selv, men det er nettopp det du får servert i Unpacking, et spill som utelukkende handler om å pakke ut av flytteesker. Vi følger hovedpersonen gjennom flere faser av livet, fra sitt første barnerom til studiestart, kjæresteforhold og alt som voksenlivet har å by på. Selv om spillet er uten tekst og stemmeskuespill, er det mange lag og nyanser knyttet til selvbilde, egenverdi og det å finne seg selv som kommer frem gjennom spillets gang. Er det for eksempel plass til deg og det som opptar deg når du flytter inn sammen med en kjæreste, eller må dette plasseres ute av syne? Unpacking illustrerer også hvordan det å oppdage nye sider ved seg selv senere i livet ikke nødvendig er noe negativt, og det å ta sin plass og finne sin identitet kan være befriende og forfriskende for den mentale helsen og selvforståelsen.

Spec Ops: The Line

Vi trenger ikke mange påminnelser i hverdagen for å huske på at krig er den mest destruktive faktoren for hele mennesket, fysisk så vel som psykisk. Få spill har imidlertid prestert å formidle dette fra en soldats perspektiv på samme intense måte som Spec Ops: The Line, et spill med utgangspunkt i klassikeren Mørkets hjerte av Joseph Conrad.

Mange skytespill gir ofte en følelse av dissonans mellom handling og historie, hvor det på den ene siden forsøker å formidle at krig er fælt og på den andre siden belønner deg for antallet hodeskudd du får på motstanderen i flerspillermodus. Spec Ops: The Line føles på mange måter som en motreaksjon på sin egen sjanger, hvor dine handlinger i den forlatte ørkenbyen får konsekvenser for hovedpersonens psyke og virkelighetsoppfatning. At spillet er fjernet fra digitale plattformer er en skam, for dette er det ene tredjepersons skytespillet så mange som mulig bør spille!

Assassin’s Creed Shadows

Mange vil kanskje stusse på å se et Assassin’s Creed-spill på denne lista. Serien er ikke akkurat kjent for de dype psykoanalytiske prosessene, og for det meste handler spillserien om å ta livet av fiender i hopetall uten å føle den minste form for anger eller skam underveis. Det gjelder for det meste også for det nyeste spillet i serien, men likevel er det ett moment i Naoes historie som jeg stadig kommer tilbake til.

Etter at Naoe blir vitne til angrepet på landsbyen og drapet på faren, blir hun tatt inn av presten Sorin og hans unge lærling Junjiro. Junjiro er ikke bare spillets beste rollefigur som briljerer i hver av historietrådene han er med i, han har også en rekke skjulte talenter. Ett av dem er at han reparerer Naoes jordfløyte ved hjelp av kintsugi, teknikken hvor ødelagte gjenstander ikke blir kastet, men i stedet reparert med lakk som inneholder edle metaller, fortrinnsvis gull.

Kintsugi er ikke bare en keramisk teknikk, men også en filosofi hvor tanken er at skader og sår ikke skjules eller gjør en gjenstand ubrukelig, men at bruddene i stedet blir fremhevet som en del av gjenstandens unike historie. Når Naoe tar opp igjen den reparerte jordfløyen som hun arvet fra sin avdøde far og spiller sangen hun lærte av ham, blir vi vitne til en avgjørende korsvei i hennes historie: Skal hun gå for legedom og gå videre i livet, eller skal hun velge hevnens vei? Selv om avgjørelsen hun tar ikke kommer som en overraskelse, er scenen i seg selv et eksempel på at selv store og etablerte spillserier som Assassin’s Creed kan overraske med dype og emosjonelle øyeblikk.

Persona 5

Persona 5 er et spill jeg kan snakke om i det lange og det brede, enten det gjelder musikk, stilart eller persongalleri. En av grunnene til at jeg også setter pris på det japanske rollespillet er hvordan spillet tar opp problemer som seksuell trakassering, skjeve maktbalanser og hvor utrolig vanskelig tenåringslivet kan være.

Rollefiguren Futabas historie er kanskje den som gjør mest inntrykk. Som følger av et barndomstraume har hun isolert seg fra omverdenen og lever innenfor soverommets trygge rammer. Skjønt, «lever» er et ganske raust begrep å bruke her, ettersom den isolerte tilværelsen på soverommet er mer overlevelse enn et levd liv. Futabas fortid stenger henne ikke bare ute fra sin nærmeste familie, men også sin nåtid og fremtid.

Futabas historie demonstrerer hvor destruktivt traumer kan være dersom vi ikke blir møtt med kjærlighet og omsorg, men også at legedom er mulig i tilsynelatende håpløse tilfeller, så lenge man tar tiden til hjelp. Å se hvordan Futaba gradvis åpner seg opp og får blomstre med sine særegenheter og sin nervøse gradvise tilpasning til et mer normalt liv er rørende og minneverdig, og er nok et eksempel på den gode skrivingen som møter deg i Persona 5.

Omori

Historien til Futaba i Persona 5 er langt ifra enestående. Tvert imot har man et eget begrep for denne gruppen mennesker i Japan. En såkalt hikikomori (som kan løst oversettes til «en inneslutter» eller «en som er inntrukket») er en person som isolerer seg fra omverdenen fordi presset fra livet og storsamfunnet har blitt for mye. I noen tilfeller vil en hikikomori ha nok overskudd og kapasitet til å handle det mest nødvendige på den lokale butikken før de stenger seg inne igjen, men svært mange vil ikke gå ut av rommet engang mens andre i familien er våkne. Problemstillingen er naturligvis en stor belastning for både samfunn og pårørende, men mest av alt for den enkelte hikikomori selv.

Omori er en kultklassiker hvor denne problematikken står i sentrum. Her veksler du mellom virkelighet og en surrealistisk imaginær verden, hvor hovedpersonen Sunny/Omori kjemper seg gjennom traumer, depresjon, angst og selvskading. At Omori har blitt et kjent og kjært spill blant et yngre gen z-publikum handler trolig om en høy gjenkjennelsesfaktor, noe som både er vakkert og sårt – sårt fordi spillets handling og tematikk ikke akkurat er noen solskinnshistorie og illustrerer at behovet for mental helsehjelp fortsatt er stort i samfunnet, men vakkert fordi det demonstrerer hvordan spill kan gi folk en opplevelse av å bli sett og forstått, selv i møte med livets mørke sider.

Trenger du noen å snakke med? Ta kontakt med for eksempel Mental Helse og Kirkens SOS sine hjelpetelefoner. Legevakt og fastlege kan også hjelpe deg å få psykisk helsehjelp. Er du pårørende til noen med psykisk sykdom har Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse en nasjonal rådgivningstelefon.