En klassiker innenfor taktiske rollespill er tilbake i en flott nyoppusset drakt, men hoppene i vanskelighetsgrad er fortsatt enorme.

De fleste Final Fantasy-spill foregår uavhengig av hverandre, med unntak av direkte oppfølgere som Final Fantasy X-2 eller titler i Final Fantasy VII-sagaen. Dermed er det i utgangspunktet ikke noe problem å hoppe inn i et Final Fantasy som måtte vekke nysgjerrigheten din, ettersom setting, historie og rollefigurer varierer fra hver tittel.

Final Fantasy Tactics fra 1997 til den originale PlayStation skiller seg litt ut på dette området. Dette var det første spillet satt til verdenen Ivalice, som senere har blitt besøkt i spill som Vagrant Story, Final Fantasy XII og til dels i Final Fantasy XIV. Spilldesigneren Yasumi Matsuno skapte en verden med mål om at den kunne besøkes igjen og igjen i ulike epoker og tidsaldre, noe han til en viss grad klarte til tross for lengre tids sykdom på 2000-tallet som også medførte at Ivalice-visjonen har ligget brakk nokså lenge.

Nå er Final Fantasy Tactics tilbake i en oppusset utgave kalt The Ivalice Chronicles. Sentralt står historien rundt Ramza Beoulve, den yngste sønnen i en mektig adelsfamilie som blir kastet inn i en enorm konflikt om Ivalices fremtid og skjebne. I et land som allerede er på bristepunktet etter femti år med krig truer en ny arvestrid med å splitte landet i to, og Ramza havner i en skvis mellom samfunnsstruktur, familiens forventninger, religiøse institusjoner og lojalitetsfølelsen ovenfor sine venner og sitt indre moralske kompass. Snart kastes han inn i en kompleks konflikt preget av forræderi, dobbeltspill og skjule krefter som konspirerer om å endre landets skjebne for alltid.

Historien er grunn nok alene til å sette Final Fantasy Tactics på prioriteringslista, og selv 28 år etter spillets lansering har den ikke mistet noe av sin slagkraft eller ånd. De sosialpolitiske skillelinjene, renkesmiingen og maktkamper som utkjempes for egen vinnings skyld føles fortsatt relevante (dessverre), selv om fortellerteknikken kanskje trekker litt ut iblant. Historien formidles godt og presist gjennom en ny oversettelse, noe de fleste tilbakevendende spillere trolig vil sette pris på, ettersom oversettelsen i den originale PlayStation-lanseringen angivelig ikke var all verdens (denne har jeg aldri spilt selv). Den nye oversettelsen er også tilpasset en annen nyhet, stemmeskuespillet, som nå er tilgjengelig for hele spillet og ikke bare i filmsekvensene slik tilfellet var i PlayStation Portable-versjonen The War of the Lions. Dette leverer godt både på japansk og engelsk, til tross for at det enkelte ganger føles som at stemme og ansikt ikke matcher hundre prosent.

Den tidvise dissonansen mellom ansikt og stemmeskuespill skyldes imidlertid ikke dårlig produksjon, men at Final Fantasy Tactics har en særegen og gjenkjennelig stil som noen ganger kan virke veldig søt, til tross for de mørke undertonene. Alle rollefigurene har en koselig chibi-stil når de beveger seg på kartet, og portrettene som vises når de snakker er også særegne og gjenkjennelige (det er også litt artig at ingen i spillet har nese). Stilen er imidlertid i stand til å formidle et overraskende bredt spekter av følelser og dramatikk, og alle de små animasjonene som formidler emosjonell tyngde viser bare hvor godt utviklet originalspillet er innenfor sine tekniske begrensninger. De helanimerte videosnuttene som serveres er dessverre ikke så mange, men de er til gjengjeld også utrolig vakre å se på. Utviklerne har i det store og hele sørget for å ivareta den originale stilen og sjarmen, samtidig som at alt er oppskalert for moderne skjermer og et nytt publikum.

Dette gir også utslag i grafikken, som ved første øyekast ikke virker særlig modernisert sammenlignet med PlayStation-originalen. Stilen er fortsatt trygt plantet i klassisk polygon-estetikk og slagmarkene er begrenset til små dioramaer. Fremfor å pusse opp spillet i HD-2D-format på samme måte som de tre første Dragon Quest-spillene, har Square Enix denne gangen valgt å ivareta den tradisjonelle stilen fra 1997 og heller fokusert på støtte for større skjerm, utjevning av kanter og lignende. Det er også lagt på en form for dus effekt på skjermen som ikke fullt ut simulerer en CRT-skjerm, men som samtidig gir et blaff av retronostalgisk stemning over presentasjonen, noe jeg kan sette pris på.

Jeg opplevde mangelen på HD-2D som litt skuffende til å begynne med, men jo mer jeg spilte, jo mer setter jeg pris på sluttresultatet. Det tror jeg i stor grad kommer av hvilken plattform spillet opprinnelig ble utviklet for. For der HD-2D-stilarten passer veldig godt til spill fra Super Nintendo eller titler som ønsker å emulere denne tidsepoken, er jeg usikker på om polygonbaserte spill fra den første PlayStation vil være like pene med en slik stil.

I tillegg kommer The Ivalice Chronicles med en rekke andre oppgraderinger, inkludert nytt brukergrensesnitt, et taktisk overblikk over slagmarken, en tidslinje som viser når de ulike rollefigurene kommer til å handle og muligheten for å spole opp farten i kampene. Hvis ikke de visuelle oppgraderingene er noe for deg har spillet en løsning, ettersom du kan spille en mer klassisk versjon av spillet også. Denne fungerer som en blanding av originalversjonen og PlayStation Portable-versjonen The War of the Lions fra 2007, hvor den visuelle stilen er mer av den klassiske sorten mens oversettelsen er fra 2007-utgaven. At den originale PlayStation-versjonen fra 1997 ikke er inkludert i seg selv, skyldes at kildekoden dessverre har gått tapt, men den valgte løsningen er slettes ikke dum.

Rent sjangermessig er Final Fantasy Tactics en av klassikerne innenfor turbasert strategi, på samme vis som Fire Emblem eller Tactics Ogre (som Matsuno også regisserte). Her går historie og oppgradering av rollefigurer hånd i hånd med turbaserte kamper på en slagmark bestående av et rutenett. Terreng og høyde spiller en viktig rolle for både rekkevidde og slagkraft, og det samme gjør også mer obskure faktorer som stjernetegn. Systemet er lett nok å sette seg inn i, men å maksimere mestringen og alle små faktorer krever et aldri så lite dypdykk i systemene.

Det som hever Final Fantasy Tactics et ekstra hakk innenfor sjangeren er klassesystemet, eller jobber som det kaller her. På samme måte som i sin forgjenger Final Fantasy V (og Bravely Default etter det) kan alle rollefigurer lære seg alle jobber, med unntak av et par personspesifikke roller. Dermed kan du fort legge til en bueskytter eller magiker dersom du merker at en kamp krever en litt annen lagsammensetning enn den du har. Det som gjør systemet enda mer dynamisk, er at en rollefigur kan utstyre seg selv med evner og egenskaper fra gamle jobber når de skifter til en ny jobb. Dermed kan du ha en knekt som også er god på hvit magi, en bueskytter som kan mane frem vesener til å kjempe for seg eller en tidsmagiker som også kan bruke ord som våpen (ja, det er faktisk en greie). Denne muligheten for å ta med seg aktive og passive egenskaper på tvers av jobber gir en fleksibilitet og en strategisk dybde som gjør det veldig moro å eksperimentere og leke seg med systemene.

En slik fleksibilitet kommer godt med, for det er ikke rent sjeldent du må ta noen skritt tilbake og revurdere hvordan du skal tilnærme deg det neste slaget. Final Fantasy Tactics er et utfordrende spill som krever at du må styrke rollefigurene og øke ferdighetene med jevne mellomrom, selv på normal vanskelighetsgrad. Her er vi inne på spillets svakeste side, nemlig den klassiske «grindingen.» Selv etter japanske rollespillstandard fra 1990-tallet er dette et spill som krever veldig mye av dette, ettersom hoppene i fiendens nivå og vanskelighetsgrad er noen av de mest ekstreme innenfor sjangeren. En justerbar vanskelighetsgrad har blitt lagt til og kommer godt med, men det er samtidig ikke til å unngå at dette er et taktisk rollespill med noen svært bratte læringskurver som kan bli frustrerende.

Final Fantasy Tactics har lenge vært regnet som en klassiker innenfor turbaserte japanske rollespill, og The Ivalice Chronicles understreker at hedersbetegnelsen er langt ifra ufortjent. Med en spennende verden, intrikat historie, særegen stilart og fleksible spillmekanikker er dette et spill alle med sansen for sjangeren bør oppleve, til tross for noen ekstreme hopp i vanskelighetsgrad. Likevel er klassikeren fortsatt vel verdt tiden din, og med forbedringene som følger med relanseringen har terskelen blitt enda lavere.