Verdens mest kjente detektiv, Sherlock Holmes, har en lang rekke med spilladadapsjoner i ryggen. Nå er det på tide å gi verdens nest mest kjente detektiv, Hercule Poirot, det samme.

Den bebartede belgieren tok oss i 2023 med inn i spillversjonen av Mordet på Orientexpressen. I år får vi være med på en luksusbåt langs Nilen i spillet Agatha Christie – Death on the Nile.

Det stilige 30-tallet er byttet ut med 70-tallets discostil, noe som gir en velkjent historie en litt freshere setting. Selv om jeg kunne ønske at de ikke hadde gitt Poirot en slags glow up. Det hadde vært en artig kontrast. At omgivelsene ser flotte ut, er et gjennomgående tema i spillet. Samtidig så misliker jeg sterkt stilen på karaktermodellene. Mulig at det er et meg-problem, men det som ikke er et meg-problem er hvor utrolig krøkkete animasjonene er.

I Death on the Nile følger vi to parallelle historier. Den ene er den velkjente historien med Poirot i sentrum. Spillet introduserer i tillegg en ny detektiv, Jane Royce, som etter å ha møtt Poirot i starten, holder på med sin egen etterforskning. Du spiller som begge og alternerer mellom dem. Det gir spillet en ny dimensjon utover den velkjente historien, og sammen fungerer de godt.

Selve spillet foregår i svært rolig tempo. Du har gjerne en eller to mysterier du skal finne ut av i hvert område/kapittel. Her går du rundt og snakker med folk og leter etter ledetråder som kan hjelpe deg. Alt det relevante (og en del som ikke er så relevant) legges inn i et tankekart hvor du kan sette ting i sammenheng og etter hvert trekke slutninger.

Dette tankekartet fungerer veldig godt som en visualisering av tankeprosessen. Det største problemet er at det er ganske tungvint å navigere. Navigasjonen og kontrollerne kan for øvrig være et irritasjonsmoment i andre deler av spillet også.

Etter du har trukket dine konklusjoner løses mysteriene ved å sette hendelsene inn i en tidslinje ut ifra det du har funnet ut. Noe som også er en fin måte å gjøre det på.

Jeg liker i utgangspunktet spillets rolige tempo, men det kan bli i overkant rolig ved enkelte anledninger. Spesielt når lastetidene (på Switch) er såpass lange. Da føler det som spillet kaster bort tiden din.

Den visuelle presentasjonen er allerede nevnt, men det som virkelig imponerer meg er stemmeskuespillet. Når en så stor del av spillet er dialog, så er det utrolig viktig at karakterene du snakker med er troverdige. Og her har de truffet godt. Selv om all dialogen ikke nødvendigvis alltid er like godt skrevet, så er den meget godt levert.

Hvis du er på jakt etter et detektivspill og ikke har noe imot et rolig tempo så kan Death on the Nile være noe for deg. Det er ikke spesielt utfordrende, selv ikke når du slår av alle hintfunksjoner, men fortsatt nok til at får en mestringsfølelse av å løse mysteriene. Så da er det bare å sette de små grå i arbeid, for å si som Poirot: «It is the brain, the little grey cells on which one must rely. One must seek the truth within–not without».