Prinsesse Zelda sparker mer rumpe enn noensinne, og det i nesten helt stabile 60 bilder per sekund.

Spill er som mat: Noen ganger drømmer du om et herremåltid laget med de fineste råvarer som krever lang forberedelsestid, mens andre ganger er det godt med junk food som du vet ikke holder høy kvalitet, men likevel smaker skikkelig digg.

Warriors-spill (også kjent under sin japanske betegnelse, musou) er for meg et godt eksempel på spillversjonen av sistnevnte. Jeg går aldri til et Warriors-spill med forventning av en dyp historie eller å bli ordentlig overrasket. Tvert imot går jeg til slike spill fordi jeg vet akkurat hva jeg kan forvente: En digital Sauron-i-starten-av-Ringenes-Herre-simulator som lar meg leke en gud på slagmarken og banke hundrevis av fiender om gangen i form av herlig kaotisk møljedenging. En slags diametral motsetning av FromSoftware-spill, med andre ord. Warriors-spill er digital komfort-mat.

Warriors-spillene stammer i utgangspunktet fra hovedserien Dynasty Warriors, hvor Omega Force og Koei Tecmo har fortalt samme historie om de tre kinesiske kongeriker i ørten ganger. Hovedserien fikk en fin revitalisering i år med Dynasty Warriors: Origins, men personlig har jeg alltid satt mer pris på de ulike spinoff-spillene vi har fått de siste ti-femten årene med utgangspunkt i andre merkevarer. One Piece, Attack on Titan og Dragon Quest har alle fått sine Warriors-avarter, men favorittene har likevel vært Fire Emblem Warriors- og Hyrule Warriors-spillene. Samtidig har de to siste seriene vært plaget av ganske variabel ytelse på den første Switch, noe som gjør lanseringen av Switch 2-eksklusive Hyrule Warriors: Age of Imprisonment ekstra spennende.

Hyrule Warriors: Age of Calamity fra 2020 ga oss en alternativ tidslinje til The Legend of Zelda: Breath of the Wild. Hyrule Warriors: Age of Imprisonment sitt formal er derimot å utbrodere Zeldas historie idet hun blir kastet tilbake i tid i The Legend of Zelda: Tears of the Kingdom. Her våkner hun opp i Hyrule under kongerikets spede begynnelse, hvor kong Rauru og dronning Sonia tar imot henne med åpne armer. Den idylliske freden er imidlertid i ferd med å ta slutt idet Gerudo-stammen ypper til strid under ledelse av sin nye leder Ganondorf, og snart bryter den sagnomsuste forseglingskrigen (The Imprisonment War) ut.

Selv om historien har mye fokus og er nokså greit utbrodert, kan den aldri omtales som direkte god. Nå er det riktignok ikke slik at man går inn i et Warriors-spill med forventning om Nobel-nivå på historien, men ettersom Age of Imprisonment omtaler en nokså legendarisk krig innenfor The Legend of Zelda-serien skulle jeg ønske den hadde fått enda mer kjærlighet og fokus, spesielt siden dette spillet blir regnet som kanon. Den får jobben gjort og holder meg gående, men jeg skulle samtidig ønske at vi fikk noe mer enn «Ganondorf er slem, gi ham deng.»

Noe som gjør det manglende fokuset på historie ekstra synd, er at dette er et spill hvor Zelda virkelig får markert seg i hovedrollen. Vi fikk en god smakebit på dette i fjor med The Legend of Zelda: Echoes of Wisdom, men det var også et spill der de ikke slapp helt tak i Link likevel. Denne gangen er Link fullstendig ute av bildet (av kanoniske årsaker), og selv om spillet likevel klarer å snike inn en slags Link-figur på en kløktig måte er dette langt ifra like påtatt eller påtvunget som i Echoes of Wisdom. Men kanskje enda viktigere: Her får Zelda sparke rumpe, og det i rike monn. Hun herjer på slagmarken som om hun ikke har gjort annet i hele sitt liv, med en kampstil og fremtoning som virkelig stråler og underholder hele veien gjennom. Det er for ille at vi måtte til en spinoff-tittel før dette endelig skjedde.

Som Warriors-spill flest skal du også denne gangen løpe rundt på en slagmark mellom ulike nøkkelpunkt og jule opp hundrevis av fiender i slengen. Lette slag er satt til Y-knappen, mens tunge slag er koblet til X. Her skiller ikke spillet seg fra sine forgjengere, men med ganske mange spillbare figurer som låses opp underveis er det likevel duket for mangfold og variasjon i kampstil. Det er forskjell på om noen bruker spyd eller sverd, og noen har også naturlige elementer som vann eller ild som en del av sitt arsenal. Iblant kan fienden bruke spesialangrep som hopp eller å spurte hurtig fremover, hvor du må kontre med riktig angrep fra din side for å lamme dem. Alt dette forhindrer at opplevelsen reduseres til tanketom knappemosing (selv om du kan gå for det også dersom det er din greie).

De to nyhetene som utgjør størst forskjell er synkroniserte angrep og Zonai-verktøyene. Synkroniserte angrep er så enkelt som at to rollefigurer får fylt opp sine synkroniseringsmålere under kampens hete, og når disse er fulle tar de en high-five og utfører et superangrep. Det føles kanskje ikke som det mest unike tilskuddet, men bidrar likevel til å gjøre opplevelsen rikere. Zonai-verktøyene er på sin side mye morsommere å bruke og er veldig i tråd med ånden fra Tears of the Kingdom, hvor det å sette sammen gjenstander på nye og spennende måter var en sentral del av spillmekanikken. Denne gangen kan du bruke Zonai-verktøy til å skyte, suse over slagmarken med raketter eller brenne fienden med flammekastere, for å nevne noe. Ettersom fiendene har ulike svakheter, er det å bruke rett verktøy til rett tid nøkkelen for flytende og effektive kamper. På toppen av dette kan gjenstandene selvfølgelig kombineres, slik at du kan sette opp både en vifte og en flammekaster for å sørge for maksimal skade. Fleksibiliteten som dette gir er ganske underholdende, spesielt med tanke på at det føles så koherent med måten vi spilte på i Tears of the Kingdom for to år siden.

Noe annet som også løfter Age of Imprisonment opp i forhold til sin forgjenger er at vi får mer variasjon – ikke i fiendebildet, men i omgivelsene. I likhet med Tears of the Kingdom blir vi tatt med til både de mørkeste dyp og himmelske høyder, hvor sistnevnte ofte kommer i form av flysekvenser hvor du flyr innover i skjermen og skyter på alt som kommer mot deg. Disse sekvensene har en retrofølelse over seg som er overraskende artig, og vi kunne med fordel hatt enda flere av disse. Mellom slagene står du også fritt til å lage mat og gi deg selv midlertidige forbedringer, og etter hvert får du også muligheten til å sette opp slike provisoriske leirer på slagmarken når du har overtatt et område.

Det mest vesentlige løftet kommer imidlertid i form av grafikk og ytelse. Det er ikke å stikke under en stol at Age of Calamity slet på det tekniske området, spesielt hvis du spilte sammen med en venn på delt skjerm. Med Age of Imprisonment er ståa heldigvis bedre, selv om den fortsatt ikke er perfekt. Denne gangen er lista lagt på 60 bilder per sekund i stedet for 30, med unntak av de forhåndstegnede filmsekvensene som er låst til 30 bilder per sekund. Dessverre er det noen fall å spore også denne gangen, spesielt i senere brett når det er mange fiender og fargerike effekter på skjermen samtidig. Disse fallene retter seg heldigvis fort opp igjen, og dermed er de ikke like markante eller prekære for spillopplevelsen. Sammen med Dynasty Warriors: Origins viser Age of Imprisonment at de nyere spillene i serien yter bedre, men de er fortsatt ikke helt feilfrie. Kostnaden som følger med den høye bildefrekvensen er variabel oppløsning som ofte er litt i det lavere sjiktet, spesielt i håndholdt format. At spillet bruker FSR 1.0 i stedet for Switch 2 sin dedikerte DLSS-løsning for oppskalering er synd, for her kunne bildet med fordel vært hakket skarpere. Dette blir noe berget av den duse stilarten til de nyeste Zelda-spillene, men jeg kjenner samtidig at jeg gleder meg allerede til en Definitive Edition i 4K til Switch 3.

Det audiovisuelle grunnlaget til Tears of the Kingdom får også sette sitt preg på lydbildet her, og der er det lite å utsette. Musikalske tema vi kjenner igjen blir her servert i gode remikser, uten at de på noen måter revolusjonerer eller overgår originalene. Stemmeskuespillerne vender også tilbake fra Tears of the Kingdom og gjør en svært god jobb både på japansk og engelsk. Matt Mercer understreker nok en gang sitt talent i rollen som Ganondorf, skjønt den japanske stemmen til Rauru kunne med fordel vært bedre.

Med små grep og gradvise forbedringer har AAA Games sørget for å servere ett av de beste Warriors-spillene. Hyrule Warriors: Age of Imprisonment kommer verken med årets beste historie eller store overraskelser, men byr likevel på et underholdende gjensyn med det Hyrule vi har lært oss å kjenne siden 2017. Hvis du har vært skeptisk til Warriors-formelen tidligere vet jeg ikke om dette gir deg nok til å skifte mening, men jeg vil fortsatt si at det er verdt å sjekke ut hvis man er nysgjerrig. Hyrule Warriors er en serie som har blitt gradvis bedre, og Age of Imprisonment er uten tvil det beste i rekken – men som med annen junk food er det best når det balanseres med et rikt og variert kosthold.