Det er krevende å opprettholde kvaliteten med årlige utgivelser. Gjennom de fem siste spillene i Call of Duty har serien begynt å følge et mønster av at et bra spill blir etterfulgt av et langt svakere spill. Black Ops 7 er svakere enn jeg har sett serien på over tolv år.

Jeg er ingen Call of Duty ekspert, og utgir meg heller ikke for å være det. Men som spillanmelder så dukker jo sjansen opp til å sjekke innom serien fra tid til annen, og jeg har som regel alltid latt meg underholde av hva serien har hatt å by på, enten det er bombastiske enspiller kampanjer eller en godt gjennomført flerspiller del.

Som oftest klarer Call of Duty å levere på i hvert fall en av disse. Infinite Warfare for eksempel, hadde etter min mening en strålende enspiller kampanje, men for mange var flerspilleren ganske laber og nivåene tydeligvis designet for e-sporten som spillet aldri ble. De nye Modern Warfare spillene klarte begge deler, og føltes virkelig ut som om serien var tilbake på det samme sporet som gjorde den så dominerende på Xbox 360 og PlayStation 3 generasjonen, og jeg personlig likte også følelsen av å være tilbake til andre verdenskrig spillene i WWII og Vanguard.

For meg har Call of Duty alltid vært et «popkorn spill». Gøy å komme tilbake til innimellom spillene jeg virkelig brenner for. Grei nok underholdning stykkevis, men sjelden noe som klarer å holde på oppmerksomheten min særlig lenge. Derfor var Call of Duty: Mobile så genialt. For det var designet for den «plukk opp og spill» tilnærmingen jeg hadde med serien, men det synliggjorde også hvor overfladisk jeg følte opplevelsen var. Og jo mer tid jeg tilbrakte med COD: Mobile, jo mer følte jeg at spillet var myntet på et ganske annet publikum enn meg.

Så er vi her vi er. Call of Duty: Black Ops 7 er spill nummer 22 i serien, og en direkte oppfølger til fjorårets Black Ops 6, som for ordens skyld: jeg ikke spilte historie delen på. Men det skulle vise seg å ikke ha så mye å si, for foruten om en forklaring på hvor ett av de mer… spesielle elementene av historien til Black Ops 7 kommer fra så er det veldig lite som binder de to historiene sammen.

Vi spiller som JSOC kommandør David «Section» Mason, som gis skikkelse av Heroes skuespilleren Milo Ventimiglia, eller det vi si: en av oss spiller som han. Call of Duty: Black Ops 7 har nemlig erstattet den tradisjonelle enspiller kampanjen med en fire spiller, alltid online samarbeids kampanje hvor det å spille alene så å si ikke er et tema. Du kan i teorien spille det alene, men hele kampanjen er designet rundt at du er flere, så det blir ikke en spesielt god måte å spille det.

Historien finner sted i 2035 og verden står ovenfor en ny trussel fra Raul Menendez, den nicaraguanske terroristen som har vært en gjenganger i Black Ops serien. Noe som jo er litt rart ettersom David Section Mason er rimelig sikker på at han tok livet av Menendez ti år tidligere. Som svar på Menedez sin trussell har The Guild, et teknokonglomerat ledet av styreleder Emma Kagen (gitt skikkelse av Kiernan Shipka fra Mad Men og nyinspillingen av Sabrina the Teenage Witch) lansert seg selv som løsningen på problemet.

Siden USA ikke stoler på at The Guild er så altruistiske som de utgir seg for være, sendes Mason og laget hans til middelhavsbyen Avalon hvor The Guild holder til for å etterforske trusselen, og derfra går historien raskt av sporet for å si det mildt.

Ganske raskt blir Mason og gjengen utsatt for den hallusinogene giften «The Cradle» fra Black Ops 6, og spillet tar følgelig en så brå 180° sving at man nesten får nakke sleng. Spillet går fra å være et rimelig standard Call of Duty kampanje til å bli noe som ligner mer på RedFall enn et spill i samme serie som Black Ops. Med nivåer som minner om en skikkelig syretripp, horder av vandøde fiender og flere boss-kamper, hvor man i en av dem kjemper mot Frank Woods fra de første Black Ops spillen i formen av et gigantisk plante-monster.

Misforstå meg ikke: Jeg har ingenting i mot verken en god syretripp eller gigantiske plante-monster i spillene mine. Faktisk så foretrekker jeg det ofte. Men det hører liksom ikke helt hjemme i en Call of Duty enspiller kampanje for meg. Om jeg forventa det et sted, så hadde jeg forventa å finne den i Zombies modusen, men dette er altså i en ellers ganske tradisjonell militært skytespill kampanje, og ikke bare en gang, men opptil flere lange sekvenser.

Når man ikke ser hallusinasjoner av vandøde eller gigantiske plante-monstre så er nivåene i kampanjen langt mer åpen enn hva jeg har vært vant med å se i tidligere Call of Duty spill, men jeg forstår dette var også noe vi fikk se i enten Black Ops 6 eller Modern Warfare 3 også. Hvor nivåene nesten virker mer som åpne sandkasser, mer likt det man får servert i Battle Royale modusen Call of Duty: Warzone eller den nå nedlagte «extraction» modusen DMZ.

Noen av oppdragene her var helt greie, mens andre var på grensen til satire. En sniper duell med en av The Guilds fremste snipere var som som hentet rett ut av et hvilket som helst midten av 2000 tallets B-spill, og tilførte så å si ingenting til historien annet en å bryte opp det som ellers var en god flyt i historien frem til det øyeblikket

Men dette med en mer åpen struktur på kampanjen er for så vidt en tilnærming som gjerne ikke er så dum. Kanskje fremtiden til Call of Duty kampanjene ligger i en sammensmeltning mellom åpne sandkasse nivåer og lineære oppdrag av det bombastiske slaget slik serien er kjent for, noe ala det Gears 5 eller Halo Infinite prøvde på i sin tid.

Men dette med tvunget alltid online flerspiller. Hvor alle fiender er vandrende kulesvamper. Der man må vente på spillere som kanskje har slått av konsollen sin uten å avslutte spillet skikkelig for å kunne komme videre eller som på andre måter forpester opplevelsen kjenner jeg at gir meg en dårlig smak i munnen. Det er så langt fra det jeg forventet å finne her at det surnet mye av opplevelsen min med spillet for å være helt ærlig. Jeg forventet en Michael Bay film, men fikk et Zack Snyder-aktig sosialt eksperiment i stedet. Det var liksom ikke helt det jeg var i humør for.

Når historien er ferdig så kommer man inn i Endgame delen, hvor man opptil 32 spillere blir satt i den samme åpne sandkassen fra Avalon delen av spillets historie, hvor de samarbeider om å fullføre en rekke oppdrag, Fra og med i dag er denne modusen åpen for alle uansett om de har fullført historien i spillet eller ikke.

Zombies modusen er tilbake for øvrig. Jeg vet ikke helt hvor mye det er å si om den helt ennå. Det er foreløpig bare en episode som har blitt sluppet, Ashes of the Damned, og jeg har ingen som helst referanse for hva historien er, hva som er målet i modusen eller i det hele tatt hvorfor folk syntes det er gøy å spille denne modusen.. Jeg skjønte det ikke når jeg spilte World at War og jeg skjønner det enda mindre nå. Eneste jeg vet er at de som liker Zombies i Call of Duty, virkelig liker det. Og sånn jeg forstår det så fortsetter Zombies i Black Ops 7 akkurat der Zombies i Black Ops 6 slapp.

Det de aller fleste kommer til Call of Duty: Black Ops 7 for vil jeg tro er den tradisjonelle 6-mot-6 flerspiller delen, og den finner man selvfølgelig også her i form av moduser som Team Deathmatch, Domination, Hardpoint, Overload og flere. Det aller meste her er så å si uendret fra tidligere spill i serien, når det kommer til hvordan disse modusene fungerer.

Det som slår meg er at jeg syntes det hele virker så tamt og uinspirert. Ingen av kartene er spesielt gode eller minneverdige. Noen av dem føles helt sjelløse, mens andre er glorete og visuelt frastøtende. Det samme gjelder for øvrig den visuelle kakofonien som er skins til karakterene, våpnene og de tydelig AI genererte Calling Cardsene.

Alt det som sinte reddit brukere sier om Battlefield 6 så snart et eneste skin ikke fører seg inn i rekken av tradisjonelle militær farger er definitivt sant om Call of Duty. Ingenting ser ut som det hører hjemme i settingen. Hadde det vært kule design så hadde kanskje ikke det betydd noe, men det er så glorete og stygt at jeg heller velger kjedelige standard skins

Omni-movement systemet som ble innført i Black Ops 6 er her fortsatt, men spillere har nå lært seg å bruke dette til å skli og åle seg rundt på kartet på en måte som gjør at de som ikke benytter seg av det ikke har en sjans. Samtidig har de gjeninnført muligheten til å utføre såkalte «wall-jumps» hvor man kan bruke en vertikal vegg som en plattform for å ta seg rundt. Det er forsåvidt gøy, men det er ikke akkurat løpingen på veggene fra Titanfall 2.

Det kan føles ut som, i likhet med Call of Duty: Mobile, at målgruppen her ikke er slike som meg lenger. Alt virker så overfladisk og lite gjennomtenk. Som om det er laget for å tjene raske penger i et marked fylt med kunder som er mindre kritisk til hva de får servert. Kun lagd for å veksle penger i dopamin drypp. Helt uten sjel.

Det er ingenting teknisk i veien med Black Ops 7. Treyarch og Raven Software vet å lage skytespill som føles gode ut å spille, og som til tider ser bra ut. Det er ikke det. Men absolutt alt annet i spillet føles enten ut som et gigantisk feilsteg, et feilslått forsøk på forandring eller bare fullstendig blottet for sjel.

Jeg sier ikke at det ikke går an å ha det gøy med Call of Duty: Black Ops 7. Sammen med tre venner så kan sikker kampanjen og Endgame være gøy. Og for de som liker Zombies så er det sikkert noe å hente der. Men jeg kommer bare ikke fra følelsen av at Black Ops 7 er det svakeste spillet jeg har sett fra serien siden Ghosts i 2013. Jeg tror faktisk når jeg tenker meg om at jeg til og med likte det bedre enn dette