Neste år er det 40 år siden det første Dragon Quest ble lansert, og Square Enix markerer anledningen ved å gi oss en total overhaling av de to første spillene i serien.

Det må nevnes at det ikke er første gang Square Enix gjør dette. I fjor serverte de en lignende overhaling av Dragon Quest III som befinner seg fremst i tidslinjen til de tre første spillene. Dragon Quest I lar deg innta rollen som en fremmed ridder som viser seg å være etterkommer av den mektige helten Erdrick, som for lang tid tilbake bekjempet den onde drageherren og frigjorde Alefgard for ondskap og monstre. I hvert fall for en god stund.

Du kommer inn samtidig som monstre dukker opp og verden igjen er på vei inn mot et nytt mørke. I oppfølgeren spoler vi enda flere tiår frem i tid etter hendelsene i Dragon Quest I, hvor etterkommerne av helten i det første delte opp land seg i mellom og dannet nye kongeriker kalt Midenhall, Cannock og Moonbrooke. Sistnevnte blir et offer for totalt nedslakting og prinsessen er eneste overlevende. Derfra blir det opp til deg, prins av Midenhall sammen med din fetter og kusiner fra de andre kongerikene å legge ut på ferd for å stoppe det kommende mørke som truer Alefgard på ny.

Jeg setter pris på hvor enkel historien som blir fortalt i Dragon Quest I og II er. Det merkes at de er produkter av sin tid på NES, hvor det var knappt med plass til et fullt lydspor med titalls komposisjoner, lange mellomsekvenser eller stemmeskuespill. All fokus er på spillbarheten, og denne er godt gjennomført, om enn noe repetativ.

Dette er klassiske japanske rollespill: Turbaserte kamper, timesvis med jobbing for å komme deg opp i level og så videre. Nivået på motstanden du møter er til tider veldig brutalt satt opp mot mye av det vi får av dagens spill. Jeg tar ikke i når jeg sier at flere sjefskamper i Ninja Gaiden 4 var enklere enn noen av de verste her.

En annen detalj i spilldesignet her er hvordan spillene er ispedd masse “fyll-innhold” for å legge til flere timer med spilletid. Du må være beredt på å slavisk trene deg opp mot de samme fiendene og områdene om og om igjen. Heldigvis kan du justere på hvor raskt kampene utspiller seg og sette i gang taktikker for kampene hvor du velger om du skal være defensiv, offensiv eller midt i mellom med fokus på helbredelse. Velger du en taktikk velger spillet angrep for deg automatisk, på godt og vondt. Dette er fint å spille med når du levler opp, men det kan være greit å skru av mot de verste fiendene.

Som nevnt innledningsvis er den største forskjellen i spillestilen for eneren og toeren hvordan dynamikken i kampene utspiller seg. I det første spiller du alene mot alt fra en til fire-fem fiender samtidig (en endring fra originalen hvor du kun hadde én fiende på skjermen), mens du i oppfølgeren har kontroll over de fire etterkommerne til Erdrick. Det er vesentlig mye gøyere å spille oppfølgeren når kampene får et hakk mer dybde i seg. I stedet for å velge enten eller, får du muligheten til å la noen kjøre offensivt, noen helbrede mens de siste kjører defensivt. Med andre ord byr kampene på mer moro og større vanskelighetsgrad utover i Dragon Quest 2. Kamp- og inventarsystemet er som man forventer av et typisk JPRG. Du velger angrep etter tur, bytter ut våpen og kledning etter hva som passer karakterene og hva som gir best uttelling på styrke og forsvar og så videre.

Det som trekker den generelle opplevelsen av spillene litt ned, er alt “fyllstoffet” som er lagt inn for å øke lengden på spillene. Det såkalte “flesket” som du kanskje har skjønt ut fra tittelen på anmeldelsen. Jeg har ikke noe imot å gjøre sideoppdrag i spill, eller “hente-oppdrag” så lenge det er med måte. Når det derimot føles ut som halve spillet er å gå frem og tilbake hit og dit før du kommer noe videre i historien, blir det fort noen kjedelige timer. 

En annen ting som dessverre også faller under denne repeteringen er lydsporet. Misforstå meg rett, jeg nynner rett som det er på enkelte melodier fra spillene. Delvis fordi de er veldig fengende og fordi det er bare så mange forskjellige melodier du kommer over før du har hørt alt. På den positive siden er det verdt å nevne at det originale lydsporet har fått en orkestral oppgradering som fremhever den eventyrlige stemningen spillene går inn for å skape. Det samme kan sies om dialogen. Her har de spilt inn store mengder av dialogen, noe som gir en helt annen innlevelse til spillet fremfor lignende spill hvor stemmeskuespill fortsatt er en saga blott (host host, GameFreak).

Jeg har, med unntak av noen timer i Dragon Quest XI, ingen erfaring med serien fra før. For meg var det da interessant å se hvordan spillene står opp mot sine eldre utgaver. Det som slår meg er hvor trofast Square Enix har vært med disse remakene, som jeg nesten vil si er meget glorifiserte remastere siden de er tilnærmet identiske med originalene, bare med mye penere grafikk. Det blir litt i samme gate som Metroid Prime-remasteren som var på grensen til en remake. Jeg har for det meste kost meg i mine 50-60 timer i Alefgard, men et pent ytre er ikke nok. Her kunne de ha trimmet bort en god del av flesket, slik at vi hadde fått en mer fokusert opplevelse som respekterer tiden til spilleren på en bedre måte.