En kaotisk racing-fest som kanskje er det sterkeste Switch 2-kortet anno 2025.

I årene 2022-2024 fikk alle spillinteresserte et unikt innblikk i spillutvikling og spilldesign via YouTube-kanalen Masahiro Sakurai on Creating Games, der regissøren bak Super Smash Bros.-spillene delte av sin rike erfaring med spillutvikling. Da kanalen gikk mot en slutt i oktober 2024 kunne vi vite at arbeidsjernet Sakurai hadde jobbet med sitt neste spill i to år allerede, og spekulasjonene om alt fra et nytt Kid Icarus til det neste Super Smash Bros. begynte å svirre. Svaret fikk vi under Nintendo Direct-sendingen i april i år, hvor det ble kjent at vi omsider skulle få en uventet oppfølger til GameCube-spillet Kirby Air Ride fra 2003.

Annonseringen gjorde at jeg i sommer gikk tilbake til GameCube-spillet for å varme opp til oppfølgeren. Konklusjonen var at spillet hadde mange kule konsepter og eksperimenter, men at det samtidig bar preg av trøblete utvikling og flere halvkokte ideer som ikke fungerte like godt i praksis. Kanskje ikke så rart, da Sakurai kunne avsløre i YouTube-serien at produksjonen av Kirby Air Ride var ganske trøblete. Med oppfølgeren Kirby Air Riders har håpet vært at formelen endelig kan komme til sin rett, og heldigvis tar det ikke lang tid før det blir åpenbart at håpet blir innfridd og vel så det.

Ved første øyekast kan Kirby Air Riders virke som en Mario Kart-klone, noe Sakurai selv innrømmer i en av sine to lange presentasjoner om spillet, men det er ikke helt sant. Det er et racing-spill med Kirby og vennene hans i hovedrollene, hvor opptil fire spillere (16 spillere online) kjører gjennom fargerike landskaper på flyvende doninger. Det spesielle med Kirby Air Riders er at du ikke trenger å tenke på å holde inne gassen, ettersom kjøretøyene akselererer på egen hånd. Det eneste du trenger å tenke på er tre ting på håndkontrolleren: Du må styre eller spinne rundt med venstre styrespake, holde inne B for å bremse eller spise fiender og trykke Y for å aktivere spesialangrep.

De grunnleggende mekanikkene er ganske enkle å sette seg inn i, men her er det naturligvis mer under panseret. Mye av trikset i spillet handler om å lære seg å holde inne bremseknappen inn i svinger, slik at du samtidig lader en måler som gir deg en eksplosiv akselerasjon når du slipper knappen igjen og akselererer ut av svingene. Med forskjellige kjøretøy som har ulike egenskaper knyttet til styring, akselerasjon, makshastighet og sveving i lufta, handler det om å teste seg frem for å finne ut av hvilket kjøretøy som passer best for deg i kaoset.

For kaos er noe du må regne med i Kirby Air Riders, og det er nok også her enkelte spillere vil falle av lasset. Når kjøretøyene fyker av sted på egen hånd eller snurrer rundt for å skade motstandere, småfiender blir spist og skutt ut igjen for å gi deg litt mer fart, doninger legger seg bak hverandre for å få oppdrift og øke hastigheten, eller når noen får tak i et våpen og bruker dette for å snu løpet fullstendig på hodet … ja, da blir det kaos, spesielt fordi alt kan skje i et forrykende tempo. Selv om det er et system bak alt, er det en intensitet her som overgår det «kontrollerte» kaoset vi får servert i Mario Kart World. Går du derfor inn med forventning om mer Mario Kart, er det dermed en viss fare for at du enten blir skuffet eller skremt.

Hvis du imidlertid lærer deg å omfavne kaoset, kan Kirby Air Riders by på en underholdningsverdi som langt overgår forventningene. En av de viktigste årsakene er at spillet har rettet på den grunnleggende feilen fra forgjengeren: Fartsfølelsen. Der forgjengeren kunne føles treig og dermed kjedelig, byr Switch 2-spillet til tider på et tempo som føles mer i tråd med klassiske F-Zero X eller nyere kopier som Fast Fusion. Vi snakker naturlig nok ikke om et futuristisk racingspill i 900 kilometer i timen, men når alt i Kirby Air Riders treffer og du går fra 50 til 200 er det noe av den samme kløen som blir tilfredsstilt. Da spiller det ikke alltid like stor rolle hvorvidt du får med deg hvorfor enkelte ting skjer og at du mister litt kontrollen, for det hele blir bare så forbasket moro.

En annen kløe som overraskende nok også blir klødd bak øret er trangen etter mer Super Smash-innhold. Ikke direkte, naturligvis, men når det gjelder det audiovisuelle designet er det åpenbart at det er mange av de samme nøkkelfolkene som er involvert her også. Alt ifra menydesignet, de små lydene som bekrefter hvert knappetrykk og endatil annonsørstemmen som roper navnet på sjåføren du har valgt vitner om designere som vet hva de holder på med, og det hele pakkes endatil inn i fabelaktig musikk (den groovy menymusikken fra forgjengeren vender tilbake her, nå enda bedre enn noensinne). Som om ikke det var nok byr spillet også på en helt ny historiemodus kalt Road Trip, hvor du i beste OutRun-stil må velge rute underveis mens du kjører og løser småoppgaver på veien. Historien som presenteres her er ikke dyp, men den er overraskende mørk og klarer dermed å engasjere på samme måte som Super Smash Bros. Brawl gjorde i sin tid.

Historiemodusen er også der ett av de andre sterkeste kortene ved Kirby Air Riders kommer best til syne, nemlig grafikken. Her får vi et Kirby-spill som ser uforskammet pent ut, med en overraskende lekker visuell presentasjon, høyt detaljnivå på både omgivelser og rollefigurer, vakre lyseffekter og en bildehastighet som konstant kjører 60 bilder per sekund uten å mukke. Det er rett og slett et imponerende stykke arbeid som er lagt ned på den visuelle fronten. Jeg vil gå så langt som å si at per i dag er dette det peneste Switch 2-eksklusive spillet, noe jeg aldri hadde forventet å si om et Kirby-spill i 2025.

I tillegg til nykommeren Road Trip vender alle de tre klassiske modusene tilbake. Air Ride er en klassisk kappløp-modus hvor seks spillere kjører et visst antall runder på tredimensjonale baner. Top Ride endrer perspektivet til ovenfra-og-ned, noe som kan gi assosiasjoner til bilspill fra 80- og 90-tallet. City Trial byr på sin side på et åpent landskap hvor samtlige spillere skal kjøre rundt i fem minutter og samle gjenstander som forbedrer kjøretøyene sine. Når de fem minuttene er passert skal alle til dyst i en eller annen bonusrunde, som kan komme i form av et kappløp, en duell hvor motstanderne skal angripes, en spisekonkurranse eller en flykonkurranse hvor det er om å gjøre å sveve lengst eller høyest.

Av disse tre er det Top Ride som kommer svakest ut denne gangen. Den gjør ingenting direkte feil, men den mangler samtidig det lille ekstra for å løfte den opp til toppnivå. Air Ride føles bedre gjennomført denne gangen, mye takket være den forbedrede fartsfølelsen, det forbedrede våpenarsenalet og de nye spesialangrepene til hver enkelt sjåfør. Her er det kun banedesignet til et par av banene som trekker ned. City Trial er imidlertid toppen av kransekaka, og der det originale konseptet føltes vassent og kjedelig er det nå blitt en arena for fart, spenning, kaos og en stadig trang til å spille «bare én runde til.» Mye av dette kan forklares med at det nå er mulig å spille med opptil 15 andre spillere over nett, noe denne modusen åpenbart var skapt for.

Kirby Air Riders er et eksempel på at med ny teknologi og bedre tid til rådighet kan tjue år gamle konsepter endelig skinne slik de var ment å gjøre. Der originalspillet var fullt av artige ideer som ble holdt tilbake av hastverk og halvgjennomtenkte løsninger, er Switch 2-spillet finpusset til det ytterste. Det er fartsfylt, kaotisk, variert, enkelt å lære, vanskelig å mestre, proppfullt av innhold og lekkert å se på. Mario Kart World var det naturlige spillet å lansere sammen med Switch 2, men jeg er ikke i tvil om at jeg kommer til å spille langt mer av Kirby Air Riders i tiden fremover.