Estetikken i Eriksholm: The Stolen Dream er forlokkende vakker, men hvordan er snikingen i dette isometriske eventyret?

Noen spill selger seg inn på et spennende premiss. Eriksholm: The Stolen Dream fra det svenske studioet River End Games er et slikt. Her har vi et spill som har bydd på en ganske forlokkende og pen presentasjon under diverse spillkonferanser. Den slags skaper naturligvis et godt førsteinntrykk som pirrer nysgjerrigheten, men det naturlige oppfølgingsspørsmålet blir dermed om spillet har noe mer å by på enn en pen fasade.

Eriksholm: The Stolen Dream tar oss med til byen Eriksholm hvor de foreldreløse søsknene Herman og Hanna gjør det de kan for å overleve. Etter å ha vært sengeliggende over lengre tid med den farlige sykdommen hjertekopper (heartpox) kommer Hanna til hektene igjen, og Herman drar av sted for å jobbe. Dagen og kvelden går uten at han kommer hjem igjen, og neste morgen banker det lokale politiet på døren og vil ta Hanna med til politistasjonen for avhør. Forvirret, men ikke rådløs, sniker Hanna seg unna og begynner på en lang og strabasiøs reise gjennom Eriksholm for å finne Herman og komme til bunns i hvorfor han er ettersøkt.

I likhet med trailerne som har blitt presentert for spillet klarer også åpningen å fenge spilleren. Du får en kort og konsis introduksjon til både setting, rollefigurer og hva som står på spill, og dette er nok til å stimulere deg til å utforske mysteriet videre. Rollefigurene er jevnt over lette å like og relatere seg til, både når det gjelder Hanna selv og de allierte hun etter hvert får med seg på reisen. Samtidig er det ingen svært dyp historie som blir servert her, og de store overraskelsene uteblir. Iblant kan også dialogen føles hakket mindre polert enn den burde være, noe som resulterer i at den narrative illusjonen kan briste litt i kantene.

Derimot er det ingenting å utsette på settingen for spillet, som er det som har vært mest forlokkende i trailere og forhåndspresentasjoner. Her blandes svenske farger, mote, arkitektur og estetikk med tidlig 1900-talls industrialisme som gir særlige britiske assosiasjoner. Å se den tunge industrialiserte byen krydret med reklameplakater for såpe, mat og godteri som like gjerne kunne vært norske fra denne tidsperioden har en herlig sjarm og selvsikker stil over seg som det er lett å like, og her leverer spillet også hele veien gjennom. Underveis vil Hanna vandre over idylliske hustak langs havna, forsere mørke gruveganger og snike seg gjennom overdådige herskapshus for fiffen og eliten, og hele veien føles de ulike områdene godt integrert i hverandre.

Siden Hanna er en enkel ungdom uten kamperfaring er spillmekanikken også formet deretter, og det du får servert her er et snikespill med fokus på faktisk sniking fremfor kamp og våpenbruk. Hanna får riktignok et blåserør med noen bedøvelsespiler underveis, men hun er fortsatt sårbar for å bli oppdaget dersom hun ikke oppholder seg i skyggene og ligger unna årvåkne blikk. Dermed må du gjøre ditt beste for å lese fiendenes bevegelser, passe deg for ting som lager lyd og gjøre det du kan for å distrahere vaktene, for eksempel ved å skremme dueflokker slik at de flyr av gårde og lager leven. Etter hvert som flere rollefigurer kommer til vil du ha noen ekstra handlinger og muligheter til disposisjon, men fortsatt handler det hele om ikke å bli oppdaget.

Begrensningene er et tveegget sverd i Eriksholm. På den ene siden tvinger de deg til å lese omgivelsene nøye, tenke over hvilke handlinger du ønsker å gjøre og hvilken rekkefølge du skal gjøre dem i, siden du ikke bare kan brase høylytt inn og eliminere fiender i vilden sky. På den andre er disse begrensningene også med på å, vel, begrense deg som spiller, og dette gjør også at flere av områdene du skal komme deg gjennom blir hakket for lange. Dermed går spillet ofte fra spennende og nervepirrende til irriterende og kjedelig, og når dette gjentar seg flere ganger blir den totale opplevelsen nokså variert.

Når det kommer til presentasjonen har du forholdsvis god oversikt over områdene du skal snike deg gjennom, ettersom alt presenteres i et isometrisk ovenfra-og-ned-perspektiv. Dette gjør at spillet har mer til felles med spill som Desperados III eller fjorårets Sumerian Six enn Metal Gear Solid eller Splinter Cell. Jeg sier at oversikten er «forholdsvis god», for iblant kan enkelte detaljer bli litt for utydelige fordi de er så langt unna, og her kunne spillet med fordel inkludert en zoom som gikk enda nærmere på Hanna. Den estetiske presentasjonen er det imidlertid ingenting å klage på, ettersom grafikken flyter godt og får frem den tidligere nevnte herlige sammenblandingen av svensk idyll og britisk industrialisme.

Den store mangelvaren i spillet er lyden. Stemmeskuespillet som presenteres her er jevnt over helt greit, selv om enkelte av soldatene og birollefigurene får så overdrevne aksenter og unaturlige setningsstrukturer at dette ikke har stått høyest på prioriteringslista. Slikt er imidlertid ikke så uvanlig for spill av denne størrelsen og kan derfor tilgis, men jeg har større problemer med å godta den relativt anonyme musikken. Det er svært få toner å høre her, og det som serveres er svært lavmælt og uten det minste ønske om å skape noe som fester seg i hukommelsen. Her føles musikken rett og slett som fyllmasse, noe som alltid er trist for de av oss som særlig jakter på de gode lydsporene innenfor mediet.

Eriksholm: The Stolen Dream har en sjarm og appell som gjør terskelen for å plukke opp spillet ganske lav, noe vi fikk demonstrert hjemme da fruen ble nysgjerrig og begynte å spille det mens jeg gjorde meg ferdig med et par andre anmeldelser. Dersom du er på jakt etter et snikespill der fokuset ikke er på vold og død, men snarere på den spenningen som ligger i det å ligge i det skjulte og unngå å bli sett, kan dette svenske debutspillet absolutt være noe å ha i kikkerten. Dessverre blir den flotte presentasjonen trukket ned av spillmekaniske begrensninger, et kamera som ikke er helt på topp og et lydbilde som er forbausende anonymt. Eriksholm: The Stolen Dream er vel verdt å oppleve hvis du får sjansen, selv om det ikke behøver stå øverst på prioriteringslisten.