Terminator 2D: No Fate er absolutt verdt klærne, støvlene og motorsyklene dine.

Bitmap Bureau har spesialisert seg på å kanalisere gammel nostalgi og skape nye spillopplevelser til gamle konsoller, noe de klarte med Xeno Crisis, et spill som til og med fikk en fysisk lansering til Sega Mega Drive da det først kom ut i 2019. Etter en tur innom beat ‘em up-sjangeren i form av Final Vendetta er turen kommet for den ultimate 90-tallsnostalgiopplevelsen ved å bryne seg på tidenes beste actionfilm: Terminator 2: Judgment Day.

Resultatet er Terminator 2D: No Fate, et spill som i det store og det fremstår som et eneste stort kjærlighetsbrev til James Camerons mesterverk fra 1991. Vi følger Sarah og John Connor i deres kamp mot Skynet og Cyberdyne Systems for å forhindre dommedag. En drapsmaskin fra fremtiden som består av flytende metall og dermed fremstår uovervinnelig forsøker å ta livet av dem, mens en annen terminator som er forbausende lik Arnold Schwarzenegger gir alt for å beskytte den unge John slik at han en dag kan lede menneskenes motstandskamp.

Det vil si, i spillet er ikke sistnevnte terminator spesielt lik Arnold, noe som skyldes rettigheter og kostnader og den slags. Derimot er Linda Hamilton, Robert Patrick og Edward Furlong gjenskapt i glitrende detalj i pikselert form, noe som gjelder både ansiktsportrettene og når vi ser rollefigurene bevege seg i aksjon. Vi får til og med spille som en naken «Arnold» fra barscenen i begynnelsen av filmen, hvor han vandrer rundt som en gående tank og ber om klær, støvler og motorsykler.

Selv om store deler av spillet følger handlingen i filmen, byr No Fate på en enda mer innholdsmettet Terminator-opplevelse. Vi får flere kapitler i starten som viser Sarah trene John i Mexico, før et mislykket angrep på et Cyberdyne-anlegg får henne arrestert og kastet inn på mentalinstitusjonen hvor hun fortsatt er innlagt idet filmen starter. Vi får også et innblikk i fremtidskrigen mellom menneskene og maskinene, hvor en voksen John Connor leder frigjøringskampen og forsøker å forhindre at Skynet tukler med tiden. Dessuten får spilleren etter hvert muligheten til å velge alternative ruter i historien, hvor vi får leke oss med ulike «hva om»-scenarier der utfallet blir vesentlig annerledes enn den historien vi kjenner.

Samlet sett er det særlig disse alternative historiene som kommer godt med, for No Fate er en forholdsvis kort spillopplevelse. Når du får dreisen på styringen kan hvert brett fullføres på noen få minutter, noe som gjør at du ikke trenger å bruke mer enn én til to timer per gjennomgang. Du kan selvfølgelig skru opp vanskelighetsgraden, men når du har spilt gjennom spillet et par ganger er det de alternative historiene som gir spillet lengre holdbarhet, ikke boss rush-modusen eller de andre modusene som du låser opp etter hvert.

Den gode No Fate-opplevelsen ligger dermed ikke i spillets lengde, men i innpakningen og spillmekanikkene, hvor Bitmap Bureau virkelig viser forståelse for hva som skal til for å skape en spillopplevelse som føles snytt ut av 90-tallet. Faktisk føles No Fate som et spill fra 90-tallet verden har glemt, en lisenstittel som har ligget i arkivet til selskaper som Sunsoft eller Ocean. Når Sarah Connor løper rundt, skyter og tar sklitaklinger gir det kraftige assosiasjoner til spill som Batman: Return of the Joker på NES, mens framtidsscenariene med John føles som noe fra Contra-serien. Slike sammenligninger er utelukkende et kompliment, ettersom de viser at utviklerne har forstått eksakt hva som skal til for å nå inn til hjertene til målgruppen.

De tre spillbare figurene er Sarah, John og vår vennlige terminator, som alle har sin distinkte spillestil. Terminatoren er en vandrende tank som er treg som bare juling, men som også tåler juling og løper rett inn i fiendene for å slå dem over ende. Sarah er en allrounder som håndterer både våpen og knyttnever, mens fremtids-John har både plasmavåpen og granater til disposisjon i kampen mot fiendene. Hver enkelt av dem er forholdsvis enkle å håndtere uten særlige forskjeller i kontrollsystem, noe som gjør at det ikke tar lang tid å veksle mellom de tre. Switch sitt kontrollsystem er imidlertid noe upresist, spesielt hvis du kun spiller med vanlige Joy-Cons på Switch 2, så en Pro Controller er anbefalt for denne plattformen.

Innpakningen er der No Fate virkelig er på sitt beste, hvor både ikoniske scener fra filmen, de ulike rollefigurene og nye scenarier er skildret på mesterlig vis med retroinspirert pikselkunst. Å se denne i bevegelse er som å se noe av det beste fra spill på begynnelsen av 90-tallet, gjerne noe mer i retning Sega Mega Drive enn Super Nintendo (kanskje ikke så uventet, gitt utviklernes forkjærlighet for konsollen med Xeno Crisis). Med et godt CRT-filter og andre små justeringsmuligheter i innstillingene er alt duket for å få det hele til å se ut som et spill vi kunne fått servert samme dag som filmpremieren. Noen tilfeller av treg bildehastighet kommer vi ikke utenom, spesielt når de store bossene eksploderer og kollapser, men ellers er det svært lite å utsette på det visuelle. Stemningen du får på skjermen går i tillegg hånd i hånd med et utmerket lydspor, som er langt mer moderne enn hva gamle lydchipper var i stand til å servere, men likevel makter å føles passelig retro. Her får vi både tolkninger av det klassiske lydsporet til Brad Fiedel til nye komposisjoner som glir naturlig inn i Terminator-akustikken, og det er en viss fare for at du blir gående og nynne på flere av temaene i ettertid.

Terminator 2D: No Fate vet akkurat hvem det frir til. Dette er for deg som vokste opp med konsoller fra det tidlige 90-tallet, som anser Terminator 2: Judgment Day for å være en av historiens mest ikoniske filmer og/eller liker moderne spill med en klassisk følelse. Hvis du havner inn under denne målgruppen er dette uten tvil et spill verdt å sjekke ut, selv om det ikke akkurat er det lengste spillet du kommer til å teste i 2025. Skjønt, med så mange lange spill vi får servert nå om dagen, er en kort og konsis spillopplevelse egentlig «No problemo.»