Cassette Boy hyller det som har gått foran, men noen ganger er det ikke nok med kjærlighet for klassiske spill.

Det er noe fascinerende med spill som i praksis er utviklet av én soloutvikler. Slike spill kan ofte ta form av digitale kjærlighetsbrev til mediet, hvor ressursbegrensningene brukes til å tenke kreativt og skape unike opplevelser.

Cassette Boy er ett av årets første eksempler på dette. Med monokrom grafikk og en stilart som gir åpenbare assosiasjoner til både Game Boy generelt og The Legend Zelda: Link’s Awakening spesifikt, er det lett for en retroentusiast å bli nysgjerrig. Samtidig må et spill ha mer enn bare en forlokkende fasade å komme med, noe Cassette Boy fort blir en påminnelse om.

I dette eventyret kontrollerer du en hovedperson som lever i en verden der ting kun eksisterer så lenge han ser på dem. Månen har forsvunnet fordi han ikke så på den og fragmentene har krasjlandet rundt omkring i landet, noe som skaper forvrengte monstre når noe eller noen kommer i kontakt med dem. Under ledelse av en mystisk radiostemme må du derfor gå rundt og samle månefragmentene slik at verden kan bli normal igjen.

Et klassisk filosofisk spørsmål spør: «Hvis et tre faller i skogen og ingen er der for å lytte, lager det da lyd?» Monkey Island 2: LeChuck’s Revenge vred på spørsmålet i form av: «Hvis et tre faller i skogen og ingen er der for å lytte, hvilken farge har treet?» Cassette Boy vrir spørsmålet ytterligere og presenterer oss for utviklere selv kaller Schrödinger-systemet, der den grunnleggende filosofien er at hvis du har en gjenstand og ikke ser den, så finnes den ikke lenger. Dette brukes ikke bare for å løse navigasjon og finne nye måter å ta seg frem på, men også for å bekjempe fiender, fjerne hindringer og løse gåter.

Måten dette gjøres på er ved hjelp av det roterende kameraet, som gjør at du kan se spillet fra åtte forskjellige retninger. Er det en stor stein i veien? Snu kameraet 90 grader og skjul den bak en fjellvegg, så kommer du forbi. Er fienden for stor og sterk? Skru synsvinkelen til et isometrisk perspektiv, og brått ser du dem ikke lenger. På mange måter minner det hele om indie-klassikeren Fez fra 2012, bare med åtte vinkler i stedet for fire.

Spillestilen gjør at Cassette Boy har en kreativ tilnærming til gåteløsning, men dessverre spenner spillet bein på seg selv i form av veldig kryptisk og lite presist design. Det er ikke lett å balansere gåter i spill, ettersom de verken må bli for lette eller for obskure, og spillerens evne til å lese spillet kan man aldri forutse helt. Subtile hint i lyssetting, design og omgivelser er nødvendige for å skyve spilleren i riktig retning, og det er i denne balansegangen at Cassette Boy snubler. Ofte er det for få ledetråder til å gi deg det du trenger for å komme deg videre, noe som gjør at du altfor ofte blir stående og stange hodet i veggen i frustrasjon. Du må lete mye for å komme deg videre, og flere gåter i spillets grotter er av den sorten du løser mer på slump enn ved hjelp av kløktig ludonarrativ teknikk. Jeg kan riktignok ikke skryte på meg å være verdens beste gåteløser, men jeg har spilt nok til å ha en viss formening om når manglende progresjon skyldes egen inkompetanse og når det kommer av mangelfull design.

I tillegg har vi flere faktorer der Cassette Boy rett og slett kommer til kort. Historien blir aldri engasjerende, og den som mener at det bare står i stil med Game Boy-spill bør gå tilbake og spille The Legend of Zelda: Link’s Awakening igjen sporenstreks. Det grafiske uttrykket ser sjarmerende ut på bilder, men blir fort både platt og uten den nødvendige sjarmen som holder på deg i lengden, slik de beste Game Boy-spillene hadde en evne til å gjøre. Det samme gjelder musikken, som i all hovedsak er preget av melodilinjer som fester seg i hjernebarken, men på fullstendig feil måte. Tonene kan være både skjærende og monotone, og det hjelper heller ikke at alle sporene har et tydelig hakk i seg når lydfilen begynner på en ny loop.

Spiller du med en håndkontroller må du også belage deg på solid forsinkelse i knappekommandoene, noe som blir særlig frustrerende i det ene minispillet hvor du skal spille fiktive retrospill og nå en viss poengsum. Nå er disse ment å være kjipe (noe som nesten føles som en metakommentar i seg selv), men de hjelper ikke akkurat på helhetsinntrykket.

Cassette Boy blander elementer fra spill som The Legend of Zelda: Link’s Awakening og Fez med en liten porsjon Tunic oppi det hele. Det høres ut som det perfekte spillet å starte året med, men dessverre faller det fort sammen som følger av dårlig design, en uengasjerende fortelling og en audiovisuell presentasjon som blir mindre spennende jo mer du spiller. Totalt sørger dette for at Cassette Boy rett og slett blir kjedelig, og når alt kommer til stykket er det en dødssynd for et spill.