Alle har noen magiske nøkkelord som gjør at de spisser ørene litt ekstra. Etter flere og flere positive opplevelser som startet med spill som Rogue Legacy, Spelunky og senere Hades har roguelite blitt et slikt ord for undertegnede. Det har gjennom årene blitt en spillmekanisk struktur som går utrolig godt sammen med så å si alt av sjangere jeg kan komme på, og når jeg ser tilbake på tiden min med Lost Eidolons: Veil of the Witch var det ingen grunn til at strategi-rollespill skulle være unntaket.

Lost Eidolons: Veil of the Witch er en spin-off / oppfølger til Lost Eidolons, et spill som gikk meg fullstendig forbi da det ble gitt ut i 2022. Serien er utviklet av det sør-koreanske studioet Ocean Drive Games og det første spillet var ikke et roguelike, men inneholdt mange av de samme taktiske strategi-rollespillelementene som vi ser i Veil of the Witch.

Vi spiller som en leiesoldat med en mystisk bakgrunn som etter å ha grunnstøtt med skipet sitt på vei til sitt neste oppdrag ender opp med å inngå en faustiansk pakt med en heks for å sikre sin egen overlevelse. Etter dette skjebnesvangre møtet mister helten vår hukommelsen og blir lovet at hvis de tar opp kampen mot de som måtte stå dem imot skal heksen hjelpe dem å finne tilbake til seg selv, og vise dem veien videre.

Øyen de reiser til viser seg å være forhekset og beboerne er fanget i en tidssløfye som består av borgerkrig mellom forskjellige sekter. Som om det ikke var forferdelig nok har også de vandøde meldt sin ankomst. Sammen med ni potensielle allierte må helten vår kjempe seg gjennom runde etter runde med turbaserte taktiske slag for å kjempe seg videre mot sitt endelige mål, å styrte heksens motstandere.

For de som har spilt en roguelike før er strukturen i Veil of the Witch ganske gjenkjennelig. Du starter i byen. Gjør nødvendige forberedelser til en ny runde før du setter ut på tokt. Mellom startpunktet og første kjempen du må beseire ligger et gitt antall stoppesteder som eksempelvis kan bestå av kamper, hvilesteder, møter med kjøpmenn eller scener som drar historien videre. Etter hvert stoppested kommer du til et veikryss hvor du må velge mellom to eller flere retninger basert på hvilke belønninger du kan få, og slik går ferden.

Etter hvert som du klarer å beseire kjempen, går turen videre mot neste kjempe gjennom nye stoppesteder og veikryss, hele veien gjennom spillet. Hvis du faller i kamp er det tilbake til start, men du får med deg noen av oppgraderingene som gjør deg bedre forberedt på neste runde.

Til tross for at jeg er over middels interessert i visuelle romaner og strategispill av både den turbaserte og sanntids-sorten, klarte jeg aldri helt få taket på en av de største seriene innen strategi-rollespill sjangeren, Fire Emblem. Jeg gjorde et iherdig forsøk med Fire Emblem: Three Houses, men syntes ofte at slagene ble for langtekkelige, hvor en liten feil kunne vokse seg veldig stor og tvinge deg om og om igjen til å måtte starte på nytt. Jeg var heller ikke spesielt glad i strukturen i mellomsekvensene, hvor de tonemesssige skiftene mellom liv og død-kamper og jovial japansk skolehumor krasjet oftere enn det landet. Jeg følte også at spillet prøvde litt vel mye og at jeg aldri kom helt inn i rytmen.

Det er absolutt ikke tilfellet med Lost Eidolons: Veil of the Witch. Kombinasjonen snack-sized taktiske strategi-kamper og roguelite fungerer helt strålende. Ikke bare er flyten mellom besøkene i byen og toktene svært god, men karakterene står også veldig i stil med universet de bor i. Her møter vi karakterer på hver sin side av konflikten som startet lenge før vi ankom øya, og de er alle som en både kompliserte og overraskende dype. Jeg liker veldig godt både stemmeskuespillet og det visuelle designet på karakterene som jeg etter hvert rakk å bli glad i.

Runde etter runde byr på spennende kamper, vanskelige valg om hvilke oppgraderinger man skal gå for og både morsomme og gripende karakterskildringer. Kudos til utvikleren for å gi god representasjon for LHBT+ karakterer som ikke føles stereotypiske og at de tar seg tid til å ta opp ting som post-traumatisk stressrespons i løpet av historiens gang.

Roguelite-strukturen låner seg også godt til denne typen spill. Foruten at du har et gitt antall ganger per kamp du kan spole tilbake kampene hvis du ikke føler de ikke går din vei, så blir ethvert tap bare en mulighet til å vokse, lære av dine feil og komme tilbake å sterkere. Det føles bedre når du vet at det er en del av spillet alle går gjennom. Jeg fant det veldig lett å bli fanget i «Bare én runde til»-tankesettet med Veil of the Witch.

Men det er likevel ikke helt uten sine svakheter. Det er stunder i løpet av spillets gang hvor man ikke kommer unna å tenke at dette var et spill laget på et langt strammere budsjett enn hva det første Lost Eidolons-spillet var. Det er pene karakterer og landskap, men så dukker monstrene opp, og de ser nesten ut som de er hentet rett ut av Unity-butikken og ikke gjort noe med. De føles ikke som om de hører hjemme i universet spillet er satt i.

Det virker også å være veldig liten sammenheng i hva slags dialog som er stemmelagt og hvilke som ikke er det. Viktige deler av bakgrunnshistorier føles plutselig relegert til uviktig sideinnhold, mens i andre tilfeller har triviell dialog plutselig stemmeskuespill. Lydsporet er også tidvis veldig uinspirert og labert, samt at menyer og presentasjonen mangler særegenhet og føles svært generisk. Alt i alt kanskje ikke det viktigste, men det taler litt til hvor utviklerne har tatt snarveier for å holde kostnadene nede.

Med veldig få grep hadde Last Eidolon: Veil of the Witch vært en soleklar kandidat for ett av 2025’s beste spill, noe som er rart med tanke på hvor forbigått jeg føler det ble i året som gikk. Hvis du gikk glipp av denne roguelite-perlen og kjenner kløen etter litt taktisk strategi, så kommer det varmt anbefalt.