Jeg husker første gang jeg spilte Battlefield tidlig på 2000-tallet. Det var noe helt annet enn det jeg hadde spilt før. Ikke bare enda et skytespill, men en sandkasse av krig hvor alt kunne skje. Siden den gang har serien vært en av mine absolutte favoritter. Fra Battlefield 1942 til Battlefield 3 og 4, spill jeg fortsatt mener representerer høydepunktet i serien, har dette vært franchisen jeg alltid har kommet tilbake til, uansett hva annet jeg har spilt.

Hva var det som gjorde Battlefield så magisk? Det var lyden av kuler som suste forbi, panser som rullet gjennom ruiner, skyskraperen som raste i Shanghai i Battlefield 4, den kaotiske galskapen i Operation Metro, og den ubeskrivelige stemningen i Battlefield 1. Battlefield var aldri bare et skytespill; det var øyeblikkene, det uforutsigbare, galskapen. En jeep med C4 på panseret som fløy gjennom luften i et siste desperat forsøk på å stoppe en tank. De øyeblikkene som bare kunne oppstå der – “Only in Battlefield”.

Men ett sted etter Battlefield 1 begynte noe å skurre.

Når identiteten begynte å glippe

Battlefield 5 markerte starten på en ny retning, og selv om spillet hadde sine kvaliteter, kunne man se sprekker i fundamentet. Live service-modellen ble introdusert for alvor, og i stedet for de solide ekspansjonene vi var vant til, fikk vi drypp av innhold. Kartene var ikke nødvendigvis dårlige, men de manglet den ikoniske følelsen. De manglet det som gjorde at man umiddelbart tenkte: “Dette blir en klassiker.”

Jeg kan til dags dato ikke huske navnet på ett eneste kart fra det spillet.

Så kom Battlefield 2042, og det var det var her Dice virkelig mistet fotfestet. Spesialister erstattet det klassiske klassesystemet, identiteten ble vannet ut, og det som skulle være en storslått fremtidskrig føltes mer som en eksperimentell avsporing. Spillet ble riktignok forbedret over tid, men det tok lang tid før det i det hele tatt føltes som et Battlefield igjen. Battlefield 4 ble en gang reddet fra en katastrofal lansering; 2042 brukte lang på å finne tilbake til noe som kunne ligne på seriens kjerne.

Og så kom Battlefield 6.

En lansering som ga oss håp

Da Battlefield 6 ble lansert, kjente jeg det igjen. Den følelsen. Ikke bare jeg, men hele spillsamfunnet virket å være enige om at dette kanskje var vendepunktet. På Steam nådde spillet rundt 740.000 samtidige spillere ved lansering, noe som er enorme tall og et tydelig signal om at interessen fortsatt var der. Det føltes som om serien igjen hadde tatt plass i toppen av sjangeren, og for en stund virket det som om Battlefield faktisk hadde snudd en elendig trend.

Men så kom realiteten.

Innen få måneder hadde spillerbasen på Steam falt dramatisk – over 80 prosent fra toppen. Det er normalt at spill mister spillere etter lansering, men for et spill som markedsføres som en langsiktig live service-plattform, føles et så kraftig fall som et tegn på at noe fundamentalt mangler. Og det er her frustrasjonen min virkelig begynner å vokse.

Live service som aldri føles levende

To kart per sesong føles rett og slett ikke som en ekte live service-modell, spesielt ikke når vi snakker om en serie som tidligere leverte ekspansjoner med fire kart, nye våpen, ny tematikk og en tydelig identitet. Nå får vi ett kart her og ett kart der, og beskjed om å være tålmodige.

Problemet er ikke bare mengden innhold, men følelsen av momentum – eller mangelen på det. Live service skal skape en opplevelse av at spillet utvikler seg kontinuerlig, at verdenen utvides og at det skjer noe spennende. I stedet sitter jeg ofte med følelsen av at vi venter. Venter på neste kart. Venter på neste oppdatering. Venter på at noe skal føles stort igjen. Det hjelper lite at sesong 2 ble utsatt med en hel måned og vi i de neste 3 månene kun blir servert 2 nye kart og et hav med meningsløse cosmetics og spillmoduser som kun varer i en begrenset tid.

De tekniske forbedringene – og det som mangler

For å være rettferdig må det sies at DICE har gjort en del riktig siden lansering. Bugs har blitt rettet, stabiliteten er bedre, våpenbalanse er justert, og spillet fungerte faktisk bra ved lansering. Det skal de ha ros for.

Men det som bekymrer meg, er at de større spørsmålene ser ut til å forbli ubesvart. Retningen. Identiteten. Designvalgene.

UI-en er fortsatt rotete og overdesignet, og menyene mangler personlighet. Det føles mer som en streaming-plattform enn et krigsspill med særpreg. Når selv menyene ikke lenger føles som Battlefield, begynner man å lure på hvor mye av den opprinnelige identiteten som egentlig er igjen.

Portal og REDSEC – potensialet som forsvant

Portal kunne ha vært seriens ultimate kjærlighetsbrev til fansen. Et sted hvor klassiske kart, moduser og community-drevne opplevelser fikk blomstre. I stedet fremstår det som en idé som aldri fikk det fokuset den fortjente. Når XP-restriksjoner og svak synlighet gjør at få gidder å bruke tid der, mister modusen den energien den trenger for å overleve.

Det samme gjelder REDSEC og battle royale-satsingen. Jeg har selv brukt mange timer i Gauntlet-modusen og hatt det genuint morro, men etter hvert kjentes det som om modusen sto stille. Det manglet utvikling, manglet tydelig satsing, og uten moment dør slike moduser raskt. I en sjanger hvor konkurransen er brutal, holder det ikke å bare eksistere.

Battle pass og FOMO

Battle pass-systemet føles som en evig kvern hvor innsatsen ikke står i forhold til belønningen. Det er for mye grind og for lite som faktisk føles verdifullt. Kosmetikken mangler særpreg, og tidsbegrensede events. Samarbeid med Red Bull og lignende skaper ikke den følelsen av eksklusivitet de er ment å gjøre. For meg har dette lite med Battlefield å gjøre og gjør ikke annet enn å fjerne fokus fra det som er viktig. Det gjør heller ikke saken bedre når både ukentlige utfordringer og diverse ting som kan kjøpes ble anklaget for å være KI-skapt.

Battlefield trenger ikke flere distraksjoner. Det trenger substans.

Jeg er ikke sint – jeg er skuffet

Det som kanskje frustrerer meg mest, er at jeg ikke hater Battlefield 6. Tvert imot. Jeg ser glimt av det som en gang var, og det er nettopp derfor det gjør vondt når helheten ikke lever opp til potensialet. Jeg har investert tusenvis av timer i denne serien, og jeg bryr meg mer om den enn om mange andre spill i samme sjanger.

Battlefield var alltid alternativet. Det større, mer ambisiøse, mer kaotiske skytespillet som turte å være annerledes. Nå føles det som om de jager trender.

Håpet lever fortsatt

Det nye kartet i Sesong 2 slippes i dag, og jeg håper oppriktig at det markerer starten på noe mer offensivt og ambisiøst. DICE har tidligere vist at de kan snu en negativ utvikling når de virkelig bestemmer seg for det.

Spørsmålet er om de tør å gå hele veien denne gangen. Ikke bare med bugfixer og balansejusteringer, men med identitet, retning og ambisjon.

Battlefield fortjener mer enn å overleve.

Det fortjener å dominere igjen.