feb 20
Nichlas Krabsethsve
Hva er vel bedre enn å starte året med et friskt indiepust med retroinspirert pikselkunst? Jo, det skal jeg fortelle deg. Det er å fortsette i samme takt, bare endre litt på sjangeren.
Imprisonment: Fletcher’s Quest er et roguelike metroidvania med tydelig inspirasjon til tidlig 90-tall med en veldig pen bruk av pikselkunst. Vi trer inn i rollen som Fletcher Howie Jr, en spillutvikler på randen av fysisk og emosjonell kollaps. Under et møte med psykologen går ting fryktelig sideveis under en konfrontasjon med ditt indre, og du forblir låst inne i hodet til Fletcher frem til du har beseiret angsten og dine indre demoner.
Utviklerne i det svenske indie-studioet Elden Pixels viser at de mestrer pikselkunst i Fletcher’s Quest. Spillet ser veldig pent ut, med farger som popper som resultat av klare kontraster mellom bakgrunnen og elementer rundt. Det er også en god flyt i spillmekanikkene, hvor du styrer Fletcher med stikke eller D-pad, hopper og løper med respektive knapper. Noen mekanikker låses opp underveis, men det er i hovedsak løp og skyt som er i fokus her når du skal komme deg fra rom til rom uten å dø. For du kommer til å dø, igjen og igjen. Hvert rom er godt designet med en rekke hindre i form av pigger, fiender eller andre ting som er der for å drepe deg.
Jeg valgte å dra frem Super Meat Boy under min anmeldelse av Lovish, og jeg vil trekke det frem her også. Når du dør er du nesten momentant tilbake i kontrollen av Fletcher, klar til å prøve igjen fra det rommet du døde i. Jeg liker når spill blir designet med filosofien om at du skal dø og lære av dine feil før du kommer deg videre. Selvsagt kjenner jeg på en mild frustrasjon når jeg har dødd et titalls ganger på det ene punktet fordi jeg glemmer meg eller stresser for å klare det, men det er også en del av sjarmen og mestringsfølelsen slike opplevelser gir når du først klarer å komme deg videre.
Mye av vanskelighetsgraden kommer også av at Fletcher tåler maks to treff før det er over, og at pistolen du har til rådighet skyter kun en kule når du begynner spillet frem til den treffer en fiende. Det vil si at avstanden mellom deg og fienden avgjør hvor raskt du kan fyre av flere skudd. Det hjelper at du kan oppgradere til totalt fire skudd utover spillet, men det kommer som små drypp mellom hver sjefsfiende.
De har satt et mål om å skape et spill som er morsomt, både for dem selv og for oss, og der synes jeg de lyktes ganske godt. Det er morsom dialog med de figurene du kommer over, deriblant en cowboy som ber deg om hjelp til å finne hjulene på bilen som bare fløy av gårde. “Så klart kan jeg det. Dette er et Metroidvania, det å samle på ting til tross for ingen klar grunn er en del av formelen», svarer Fletcher.
Den skarpe pennen som til tider retter fokuset på crunch-kultur, kritikk mot latskap og press som spillutviklere står ovenfor, så klart pyntet på med noe sarkasme, er en veldig fin detalj i et spill som utelukkende satser på å være en komedie. Jeg elsker spill og film som bryter den fjerde veggen på denne måten.
Lydsporet starter utrolig bra med en låt som setter premisset med en gang. Dessverre er den en av veldig få spor inkludert og som er minneverdig i etterkant. Det hjelper så klart at den låten som er såpass fengende går igjen 80% av spillet, men da er det også greit å informere om at det ikke tar mer enn rundt 5 timer å fullføre spillet. Det vil si at det ikke rekker å bli nevneverdig irriterende med gjentakelse dersom du er glad i fengende chiptune-musikk. Det som er litt irriterende er når du dør, starter melodien også på nytt, så selv om flyten ikke brytes opp så fælt når du dør, føles den mer oppstykket lydmessig.
Fletcher’s Quest leverer greit på humor, og det er gøy å spille. Til tross for den korte lengden på spillet synes jeg det kunne med fordel fått litt mer tid til å utbrodere seg. Til å være et metroidvania, en sjanger hvor tilbakesporing er en stor del av formelen, kommer Fletcher’s Quest litt kort. Sett bort fra de få gangene du må gå tilbake til en blokkert vei etter du får en oppgradering, er det tilnærmet ingen grunner for utforsking av rom du allerede har vært i. Med andre ord er det veldig rett frem.
Jeg koste meg med spillet, det skal sies. Det klarer å klø litt på retro-kløen som liker å dukke opp med jevne mellomrom. Spillet koster rundt 150-160 kroner avhengig av plattform, og er verdt å sjekke ut dersom du liker en frittstående kort opplevelse med artig dialog og akkurat passe utfordrende leveldesign som er unnagjort på en kveld eller to.
