Zombiespill er ikke akkurat noe spillindustrien er manko på. Med spill som Dead Rising, Left 4 Dead, House of the Dead, Resident Evil, I Made a Game With Zombie’s in it, Zombie U, Dying Light og tilsynelatende hundrevis andre skulle man gjerne tro at vi har sett alle mulige slags kombinasjoner av zombier og spill. Death Road to Canada er det som skjer når du krysser Smash TV og Oregon Trail mens du krydrer det hele med noen Rouge-lite-like elementer. Et runde-basert spill hvor målet er å komme seg fra Florida til Canada under en pågående zombie apokalypse.

ESTETISK ROTETE: Death Road to Canada følger Rocketcat Games sin visuelle stil til punkt og prikke. Jeg skulle virkelig ønske det ikke gjorde det.

Hver runde starter med at du velger deg to karakterer du vil spille som, de setter seg i bilen og begynner å kjøre. Hver karakter er utstyrt med et personlighetstrekk og en evne som gir forskjellige forutsetninger for hvor godt de klarer seg på reisen.

Det er selve kjøringen som minner mest om “edutainment” spillet Oregon Trail. Her du får se statusen til karakterene, hvor mye drivstoff, mat og ammunisjon du har med deg. og det er her får muligheten til å påvirke reisen til karakterene med hjelp av vittige beskrivelser av det som skjer rundt dem.

Skal du stoppe å handle med disse handelsfolkene, friste skjebnen i det du blir stoppet banditter, hjelpe denne stakkaren som står langs veien med å fikse bilen eller plukke opp flere til reisefølget, etc.

Ting som mat, våpen og drivstoff må skaffes underveis og med jevne mellomrom gir spillet deg muligheten til å velge hva slags sted du har lyst til å plyndre for forsyninger. Det er her Death Road to Canada på en måte “bytter sjanger” til å bli nesten som en slags twin-stick shooter, med et sterkt fokus på slagvåpen. Her må spillerne gå fra hus til hus for å lete etter forsyninger, mens de meier ned haugevis med vandøde på sin vei. Her kan det være svært fristende å løpe fra de trege  for å være mest mulig effektiv, men ettersom spillet kan tegne opp til 500 fiender på skjermen samtidig, kan det være lurt å tynne rekkene deres så ofte som mulig. For disse zombiene lar ikke en lukket dør stoppe dem akkurat.

Dette er i korte trekk det man gjør i spillet. Man kjører fra sted til sted mens man tar for seg utfordringene som dukker opp på veien, og hver gang man stopper moser man zombier og plukker opp forsyninger før man igjen reiser videre. Fra runde til runde låser man opp poeng som igjen kan cashes inn for å enten kjøpe nye personlighetstrekk og evnene til karakterene, eller oppgradere de eksisterende. Death Road to Canada er med andre ord ikke et særlig dypt spill på noen måte. Men det at spillet er så enkelt, er kanskje også dets sterkeste side når alt kommer til alt.

NIMBUS ORDEAL: Jeg er sikker på jeg har sett denne fyren et sted før. Men jeg har veldig vanskelig for å sette fingeren på hvor. Ikke sier han mye om seg selv heller.

Fordi etter å ha spilt en god håndfull runder med Death Road to Canada er det historiene som på en måte oppstår ut av rammeverket, den fremvoksende historiefortellingen i spillet, jeg sitter igjen med. For meg ble flere av dem oppriktig morsomme, spesielt når jeg lot min egen fantasi fylle ut tomrommene. Alt for få spill klarer å få til dette med fremvoksende historiefortelling i spill, og det skal sannelig utvikleren av Death Road to Canada ha skryt for.

Dessverre er det noe ganske viktig i Death Road to Canada som ikke gjør seg fortjent til særlig mye skryt, og det er hvor gøy det er i lengden. Etter å ha spilt et par runder blir det nemlig smertelig klart hvor lite variasjon i selve spillingen spillet har å by på. Sett bort fra de forskjellige dialogene og tidvis morsomme scenariene spillet koker opp. består spillet mer eller mindre av to faser: Enten så er man på veien, eller så er man på plyndre tokt, og det er når man skjønner dette man ser hvor monotont og resirkulert hele opplevelsen blir etterhvert. Man plyndrer, banker zombier, kjører videre, «rinse and repeat», om og om igjen. Og selv om spillet gir deg muligheten til å velge hva slags bygning eller nabolag man ønsker å plyndre er det aller meste i spillet til forveksling likt hele veien, og det er dette som til syvende og sist blir spillets alt for åpenbare akilleshæl. Det er rett og slett ikke særlig gøy i lengden.

Death Road to Canada har støtte for to spillere lokalt, og hvis jeg spiller det mer i fremtiden tror jeg at jeg må ha med meg en kamerat som har like dårlig humor som meg selv. Da kan vi ihvertfall le av historien som oppstår mens vi hjernedødt banker zombier sammen. Death Road to Canada er nok perfekt for den slags spilling. Men å spille det flere ganger alene tror jeg at jeg står over, ellers takk.