mar 11
Nichlas Krabsethsve
Det første High on Life ble tatt i mot med blandede følelser. Dersom du var glad i humoren fra Rick and Morty falt som regel dette spillet i god jord. Det er en intens form for humor som fort kan oppleves som slitsom dersom det blir mye av det gode, men jeg koste meg med spillet for det det var: Et lettbeint førstepersonsskytespill med masse sprø humor, og en historie for å drive deg videre fra det ene kaoset til det andre.
Det er her jeg sliter med oppfølgeren. Selv om Justin Roiland, skaperen av det første spillet og stemmeskuespilleren bak Kenny, ikke er med i oppfølgeren (på grunn av diverse anklagelser for vold i nære relasjoner) er det flere gode karakterer som har vittig dialog som får en til å trekke på smilebåndet. Vi får et gjensyn med Gus, Sweezy og Creature, samt Lezduit i en mindre rolle enn tidligere. Alle disse gjør en god jobb her i oppfølgeren, men jeg sitter likevel med følelsen av at dette ikke er like morsomt denne gangen. Noen ganger humret jeg litt for meg selv, men jeg lo aldri høyt på samme nivå som i forgjengeren.
Har jeg “vokst fra” humoren i High on Life? Lite trolig. Jeg tror noe ligger i en litt trøblete utvikling eller en mangel på en samlet visjon om hva dette spillet skal være. Humoren sitter ikke like stramt som før, men hva med resten av spillet?
Spillet fortsetter der det første sluttet med at du bekjempet det slemme G3-kartellet. Søsteren din har blitt en opprørsleder som klarer å terge på seg en stor dusør, og i et forsøk på å redde henne blir du også kastet ut av dusørlauget og oppdager sammen med søsteren din at selskapet Rea Pharmaceutical planlegger å legalisere bruk av mennesker som nøkkelingrediens i et nytt dop de ønsker å produsere, fordi mennesker er visstnok en perfekt rase å lage dop av.
Rollen din i kampen mot Rea Pharmaceutical blir å ta knekken på samtlige slemme ledere de har under seg, slik at du til slutt kan senke selskapet en gang for alle.
Veien dit er delt opp i oppdrag hvor hver sjefsfiende har et dedikert brett. Noen av dem er godt designet og tar godt i bruk det nye rullebrettet som protagonisten har fått. Her kan du hoppe fra skinne til skinne for å navigere deg frem i seksjoner av brettene. Kampene mot de ulike sjefsfiendene, er de områdene av spillet som er mest gøy. Og de er altfor korte og langt i mellom. Det er for det meste “gå hit, skyt x-antall fiender her, gå videre til neste seksjon”, avbrutt av noe gåteløsing her og der. Oppgavene er for det meste helt ok, men gir fint lite til helheten annet enn å være et lite brudd i flyten.
Jeg vil slå et slag for noen av kampene mot sjefsfiendene dog, noen av dem var svært kreative og morsomme med hvordan de utartet seg. En av dem endte opp med å krympe seg selv så liten at han gikk inn i OS-et i drakten din, slik at kampen foregikk inne i spillmenyene hvor fienden herjet rundt og du må febrilsk gjøre det du kan for å unngå en totalt krasj av systemet.
High on Life 2 er en oppfølger som tilsynelatende prøver å virke mer moden enn forgjengeren, og ta seg selv litt mer seriøst, samtidig som det prøver å beholde den intense og til tider banale humoren som gjorde det forrige spillet bra etter min mening. Det er fortsatt et helt okei skytespill med en dose sprø humor og gærne karakterer. Du møter tross alt på en Doktor ved navn Jar Jar Binks, som snakker med vanlig stemme, men grammatisk helt likt som Jar Jar fra Star Wars Episode 1: The Phantom Menace.
Dette er ikke et spill som utmerker seg på noen måte, det har noen kule idéer som kunne fått mer tid til å utfolde seg, som for eksempel å designe større deler av brettene for mer tilrettelagt bruk av rullebrettet, samt gå mer inn på å forbedre skytemekanikkene. Det skader heller ikke å kutte ut innhold som bare er “i veien” som byen som ikke byr på noe for helheten. High on Life 2 er langt fra et dårlig spill, det bare traff meg ikke i nærheten av hvordan forgjengeren gjorde, og jeg sitter igjen litt skuffet.
