For mange av oss var barndommen en tid hvor fantasien fikk flyte fritt, hvor pinner, steiner og løv kunne forvandles til sverd, laserkuler og skjold, og hvor mulighetene for eventyr var uendelige. Dessverre er det noe mange mister med alderen, og akkurat dette er sentralt i Lil Gator Game. Her spiller du som en liten alligator som pleide å leke sammen med storesøsteren sin, men plutselig har ikke storesøster tid til å leke lenger, og den lille alligatoren må engasjere vennene sine for å vise storesøster at å leke eventyr fortsatt er like kjekt som før. Her ligger premisset for Lil Gator Game: Å engasjere storesøster. Jeg skal ikke si om storesøster blir engasjert eller ikke, men dessverre engasjerte ikke Lil Gator Game meg.

Lil Gator Game er et kort spill hvor du må løpe rundt på en øy for å rekruttere kjente og ukjente i en stor lek. For å rekruttere disse vennene må du som oftest løse et problem de har, som kan være å hente noe, bekjempe noen, eller forflytte seg til et bestemt sted. Dialogen er full av sjarm, og hovedkarakteren må hele tiden minne de rundt seg på om at dette skal være et kult eventyr og at alle må kalle oppdragene for “quests”, og at pinnen han holder i hånden ikke er en pinne, men et mektig sverd. Dessverre er det store problemet i dette spillet mekanikken. Det er litt trist å si, for det er mye som fungerer bra her.

Den lille alligatoren føles god å kontrollere, og kan hoppe, angripe, klatre og gjøre en del andre triks. Et høydepunkt er at man etter hvert får en liten fallskjerm, som gjør at man kan hoppe fra høye steder og fly utover øyen. Dette er selvsagt en referanse til The Legend of Zelda: Breath of the Wild, noe spillet kommenterer, og det er ikke eneste gangen spillet påpeker likheten mellom den lille grønne alligatoren og den (som oftest) grønnkledde Nintendo-helten. Problemet med alt dette er at det ikke er noe som engasjerer deg i selve spillopplevelsen. Spillet har “fiender” som kun er papp-plater, som gjør at du ikke har det noe travelt med å bekjempe dem. Spillets hovedoppdrag, altså å finne venner rundt på øyen, blir også tidvis frustrerende da spillet mangler noen form for veiviser. Dette gjør at spillet oppleves mest av alt som en lete-simulator, hvor premien for å finne en karakter kun er å prate med dem i noen sekunder før du må videre for å finne noe annet. Alt i alt er ikke dette en engasjerende opplevelse, og dessverre kan verken god visuell stil, god musikk eller godt skrevne dialoger redde dette.

Som nevnt i tittelen på denne anmeldelsen er det GOTY-versjonen jeg har fått teste (viktig detalj: Det står for GATOR of the year, ikke game!). Det betyr at tilleggspakken “In the Dark” følger med. Det kommer ikke en egen anmeldelse for denne pakken, simpelthen fordi konseptet er veldig likt grunnspillet, bare at handlingen nå er satt i en stor og innviklet hule, som betyr at det er enda mer frustrerende å prøve å finne frem. Dermed er tilleggspakken et steg ned fra hovedspillet i kvalitet i mine øyne.

Lil Gator Game, selv med tilleggspakken, er en kort opplevelse. Derfor er det kanskje selvsagt at denne anmeldelsen også er kortere. For min del er dette spillet en bommert – ikke fordi kvaliteten i håndverket mangler, men fordi mekanikken rett og slett ikke fenger meg. Jeg skulle ønske jeg ble engasjert av den lille alligatoren, men jeg må nok heller sette meg uengasjert på benken sammen med storesøster…