Som en oppvarming til det kommende 007: First Light har vi gått tilbake til 2010 og det forrige originale Bond-spillet.

Ett av årets mest etterlengtede spill for mange, meg selv inkludert, er 007: First Light. Bare kunngjøringen om at det danske Hitman-studioet IO Interactive skulle lage et James Bond-spill fikk det til i kile i fingrene, for en bedre match mellom utvikler og konsept skal du etter mitt syn lete lenge etter. Hitman: World of Assassination-trilogien er fremdeles et mesterverk innenfor åpent spilldesign, og tanken på et spill med verdens mest kjente spion i et miljø som åpner for samme grad av kreativ oppgaveløsning og fleksible muligheter har potensial i seg til å bli årets beste spill – hvis alt klaffer, vel å merke, noe vi får vite om halvannen måneds tid.

En av grunnene til at spillet får såpass mye oppmerksomhet i forkant av lanseringen kan være at det er utrolig lenge siden vi fikk et nytt James Bond-spill. I kjølvannet av GoldenEye 007 på Nintendo 64 kom det en lang rekke av Bond-spill på 2000-tallet, men det siste spillet i rekken kom for hele 14 år siden i form av 007 Legends, et spill til PC, PlayStation 3, Xbox 360 og Wii U fra 2012 som samlet forskjellige oppdrag fra hele Bond-filmserien. Derimot var det ikke uvanlig at Bond-spill på den tiden kom med sine egne historier og rollefigurer, og hvis vi fokuserer på disse har vi ikke fått en original Bond-spillopplevelse siden James Bond 007: Blood Stone, utviklet av Bizarre Creations og utgitt av Activision i 2010 (samme dag som vi fikk Wii/DS-versjonen av GoldenEye).

Som en slags oppvarming til det kommende First Light har jeg de siste dagene gått tilbake til Blood Stone for å se hvor «spill basert på Bond»-landet lå da det var i ferd med å miste sitt momentum, og hvilket forbedringer vi kan håpe sammenlignet med det som var. Etter de rundt seks timene det tar å komme seg gjennom Blood Stone, tenker jeg det kanskje ikke skal så mye til for IO Interactive å skape en bedre opplevelse.

Med en handling satt mellom Quantum of Solace og Skyfall åpner Blood Stone med at Bond avverger et bombeangrep mot G20-toppmøtet i Athen, noe som inkluderer et fallskjermhopp ned på en yacht, skuddvekslinger, kappløp med båt i det greske havgapet og til slutt en biljakt før det hele ender i en stor eksplosjon og Bond får servert en vodka martini av en pen gresk servitrise – alt i løpet av det første kvarteret. Blood Stone kaster med andre ord ikke bort tiden før det trer inn i full pappa-TV-modus, hvor den ene Bond-klisjeen etter den andre kastes i ansiktet på deg i forrykende tempo. Det trenger naturligvis ikke være negativt, men allerede fra start får du inntrykk av at Blood Stone handler mer om stil enn substans. Dette inntrykket forsterkes etter hvert som historien utbroderer seg.

Dagen etter Athen-attentatet blir Bond oppringt av M for å finne en forsvunnet forsker i Istanbul. Dette leder ham på sporet av en russisk oligark som lefler med bioorganiske våpen, og for å avverge dette reiser Bond til steder som Monaco, Sibir og Bangkok for å sette en stopper for de onde planene. Med seg på laget har han Nicole Hunter, en annen MI6-agent med en front som juveldesigner.

Historien i Blood Stone skal ha for at det føles som en Bond-historie i den overordnede strukturen, men syntaks og rytme er det verre med. Bond blir kastet fra sted til sted, men de fleste overgangene føles forhastede og uten en overordnet tanke for hvor det bærer hen. Tvert imot koker store deler av opplevelsen ned til at noen har tenkt «dette er kult, det må vi ha med» og kastet det inn for deretter å skrive den helhetlige handlingen senere. Dette blir særlig tydelig av at spillet har en del A og del B i hovedhistorien, der del B føles vesentlig mindre gjennomtenkt enn del A. Det kan nesten som om noen innså at spillet var i det korteste laget og dermed la til en ekstra historietråd, og med tanke på at historien i sin ferdige form ikke tar stort mer enn seks timer å spille er det forståelig. Jeg vil fortsatt argumentere for at historien i Blood Stone er bedre strukturert og mer minneverdig enn Quantum of Solace, som representerer ett av de laveste punktene i filmserien for min del, men du er samtidig milevis unna høydepunkter som Casino Royale eller Goldfinger. Som et action-spill fra sin tid er den helt på det jevne, og de som bare vil ha en tanketom Bond-opplevelse vil nok kunne si seg fornøyde, men historien i Blood Stone kunne samtidig vært så mye mer.

Noe av årsaken til at spillet sliter med å nå inn er også knyttet til skuespillet. Activision skal ha for at de spyttet inn de pengene som trengtes for at Daniel Craig, Rory Kinnear og Judi Dench kunne vendte tilbake i sine respektive roller som James Bond, Bill Tanner og M. Av disse tre er det helt klart de to sistnevnte som virker å ta rollene sine seriøst, hvor særlig Dench skal ha ros for å tolke dette som en Bond-historie likeverdig med filmene. Craigs opptreden høres derimot enda mer sliten ut enn det han vanligvis gjør i filmene (jeg er for ordens skyld fan av både Craig-epoken og hans generelle rolletolkning som Bond), med en flat stemme som får hver eneste setning til å høres ut som et ork. Når selv ikke hovedpersonen virker til å kjøpe illusjonen, blir det vanskelig å kjenne på noen form for innlevelse eller engasjement for det som foregår på skjermen.

Et siste punkt knyttet til historien er at tittelen også er noe diffus, da det ikke er hundre prosent avklart hva ordene Blood Stone faktisk sikter til. Det kan argumenteres for at det handler om enten diamanter fra konfliktsoner eller bioorganiske våpen, men spillet tydeliggjør ikke dette på noe som helst tidspunkt. Juveler og diamanter blir i hovedsak nevnt fremfor vist, og de blir aldri betegnet som konfliktdiamanter. Ikke at dette er et avgjørende argument for vurderingen av spillet, men det understreker at mye av den narrative delen ikke føles særlig gjennomtenkt.

Manglende helhetstenkning kan også merkes på det spillmessige plan, hvor Blood Stone fortoner seg som et generisk tredjepersons skytespill med dekningsmekanismer i samme ånd som Gears of War, Uncharted og Mass Effect. Med unntak av en smarttelefon som brukes til å skanne objekter, desarmere kameraer og åpne dører eller safer er det i praksis ingen duppeditter fra Q-seksjonen å leke seg med her, noe som får James Bond til å føles mer som en generell actionhelt snarere enn den hemmelige agenten vi ønsker å leke oss som. Vi får riktignok raske damer og pene biler (eller var det motsatt?), men det er liksom ikke nok til å sementere Bond-følelsen.

Hvis du imidlertid klarer å snike deg rundt og ta fiendene uten å bli oppdaget, har spillet en viss underholdningsverdi å by på. Det er mer moro å lese fiendenes bevegelsesmønstre og finne ut hvordan de kan elimineres i det stille og det skjulte fremfor å skyte vilt, og spillet legger også opp til dette ved å gi deg en såkalt Focus Aim hver gang du knocker ut en motstander. Focus Aim kan senere benyttes for å sikre at du tar ut fiender på ett skudd, omtrent som Dead Eye-funksjonen i Red Dead Redemption II.

Hvis du ikke sikret deg spillet digitalt før 2013 er det vanskelig å få spilt Blood Stone i dag, ettersom Activision trakk sine Bond-spill fra digitale plattformer etter at de tilsynelatende mistet lisensen ett år før tiden (Activision hadde i utgangspunktet lisensen fra 2006 til 2014, og spillene forsvant i starten av 2013 uten forvarsel). Ettersom spillet heller ikke er bakoverkompatibelt med dagens konsoller, må du hente frem en PlayStation 3 eller Xbox 360 for å oppleve spillet i dag utenfor emuleringsscenen. Xbox 360-utgaven kjører helt greit, men det er samtidig overraskende røft i kantene med ekstremt lite troverdige ansiktsanimasjoner og en bloom-effekt som virkelig ikke gjør spillet noen tjenester. Denne gjør det spesielt vanskelig å se hva som foregår under biljakt-sekvensene, hvor detaljer blir vanskelige å skimte i farten. Spillet ble bygget på Bizarre Creations interne grafikkmotor Bespoke, først utviklet for The Club, og selv om den gjorde en helt grei jobb for et middels action-spill anno 2010 er det samtidig ikke vanskelig å finne andre spill fra samme tid som ser vesentlig bedre ut, som Enslaved: Odyssey to the West, Halo: Reach, God of War III eller Bayonetta. Heldigvis er musikken noe bedre, der komponist Richard Jacques skal ha for at han i hvert fall får Blood Stone til å høres ut som en Bond-opplevelse. Temalåten I’ll Take It All er heller ikke så verst, hvor artisten Joss Stone (som skrev og fremførte låta sammen med David A. Stewart) også har stemmen til Nicole Hunter i spillet.

Samlet sett er premisset for James Bond 007: Blood Stone lovende, selv for en som plukker det opp for første gang i 2026. Dessverre er opplevelsen nokså middels, både som en James Bond-opplevelse og som et action-spill fra den syvende konsollgenerasjonen. Det er få punkter som utmerker seg, historien mangler en god struktur for å gjøre den minneverdig, og spillet mangler elementer som skal gi deg følelsen av å være verdens mest kjente agent fremfor en tilfeldig action-helt. Blood Stone kunne vært så mye mer, og det er nettopp dette jeg håper at First Light klarer å oppnå når spillet lanseres i mai. Lista henger i hvert fall lavt for å gjøre det bedre enn sist gang …

Sulten på mer James Bond-innhold? Frykt ikke, for i de neste Tilbakeblikk-innslagene vil Anders ta for seg spillene som ble lansert i PlayStation 2/Xbox/GameCube-epoken, hvor første spill ut er James Bond 007: Agent Under Fire.