Hver uke her på Spill.no vil vi ta for oss et gammelt spill som du må ha spilt – dersom du skal kunne kalle deg en «gamer». Denne uken: «Space Invaders» fra 1978.

En suksess ingen kunne drømme om

«Space Invaders» ble utviklet av Tomohiro Nishikado for den japanske utgiveren Taito i 1978 – og regnes i dag som en av de virkelig store spillklassikerne. «Space Invaders» er også et av de første shoot’em up-spillene noensinne, og ved utgivelsen i slutten av 70-årene sørget arkadeversjonen for en midlertidig mangel på 100-yens mynter i Japan.

Siden den første utgaven ble sluppet er det estimert at Taito har tjent over 3,9 milliarder kroner på spillet – i form av alt fra direkte spillsalg, royalties og merchandise (!) – og «Space Invaders» er i dag så kjent at spillets hovedperson, det pixelerte romvesenet, fungerer som det universelle ikonet for dataspill som helhet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Å anmelde supersuksessen «Space Invaders» hele 31 år etter at det først ble sluppet er derfor en oppgave man skal påta seg med stor ydmykhet. For hva mer kan vel sies om spillet som alene oppfant en hel sjanger – og som firedoblet salget av Atari sin «2600»-spillkonsoll over natten? La oss begynne ved begynnelsen…

Intriger i rommet

«Space Invaders» er et to-dimensjonalt skytespill som foregår i rommet. Spilleren kontrollerer et romskip som kan bevege seg horisontalt og som er utrustet med et kraftig laservåpen. Dette laservåpenet – og 4 grønne skjold – er det eneste som står mellom spilleren og den stadig fremrykkende hæren av romvesener.

Sett bort i fra disse få elementene er «Space Invaders» et sparsommelig innredet spill. Utover den overhengende faren for en invasjon fra rommet presenteres man ikke for noen historie, det er ingen reell protagonist og lydeffektene er utelukkende bygget opp av “bip-bip-bip” og “dun-dun-dun”. Allikevel: dette, den ekstreme minimalismen, er kanskje hele hemmeligheten bak «Space Invaders».

For mens dagens spill er bygget opp rundt en involverende historie, pakket inn i lekker grafikk og øredøvende lydeffekter, så fokuserer «Space Invaders» på én ting alene: Spillbarhet. Og spillbarhet er en variabel som blir bare så altfor ofte undervurdert nå for tiden. Man trenger ikke å lete lenger tilbake enn «Haze» eller «Turok» for å se at en god historie, bra grafikk og flott lyd alene ikke er nok til å redde et spill. Det må noe mer til. Og dette magiske «mer» har «Space Invaders» i bøtter og spann.

Man beveger seg fra venstre til høyre, man skyter et romvesen, man gjemmer seg, man titter frem og skyter – og gjemmer seg igjen. «Space Invaders» er latterlig enkelt – men det makter allikevel å premiere spilleren for alle de valgene han tar. Og dette, den balanserte følelsen av utfordring, mestring og belønning, er til stede i ethvert godt spill. «Space Invaders» fant formelen i 1978 – og 31 år senere er Taito 3,9 milliarder kroner rikere. Vel fortjent, sier vi her i Spill.no. Vel fortjent.

PS: Lyst til å prøve selv? Tyske Pixeleye Interactive har laget en ganske så autentisk nettversjon av originale «Space Invaders» fra 1978. Trykk her for å prøve det!