Å spille «Dragon Age: Origins» er som å møte igjen en gammel flamme. Du traff henne først i bakgatene til «Baldur’s Gate» og ble stormende forelsket. I «Baldur’s Gate II: Shadows of Amn» overbeviste hun deg om at hun var den rette, og du ga deg hen til kjærligheten. Lykken var fullendt, men som i enhver ekte kjærlighetshistorie kunne det selvfølgelig ikke vare. I årene fremover traff du henne derfor sjeldnere og sjeldnere – og kun tidvis i spill som «Neverwinter Nights», «Neverwinter Nights 2», «Icewind Dale 2» og «Age of Conan». Torsdag 5. november 2009 er hun tilbake – og i «Dragon Age: Origins» sin form er hun vakrere enn noensinne.

«Dragon Age: Origins» er det nye, episke RPG-verket til den kanadiske utvikleren Bioware, kjent for titler som «Star Wars: Knights of the Old Republic», «Mass Effect», «Baldur’s Gate» og «Neverwinter Nights». Bioware blir av de fleste rollespillentusiaster regnet som RPG-sjangerens Leonardo da Vinci, og det har derfor knyttet seg enorme forventninger til spillet.

Selv har jeg ventet på «Dragon Age: Origins» siden det først ble annonsert i på E3-messen i 2004. Bioware har alltid vært ekstremt flinke til å pleie fanskaren sin, og helt siden 2004 har de opprettholdt et eget  «Dragon Age»-forum på nettsidene sine. Her har fansen kunnet snakke helt fritt og uhildret med Bioware sine egne utviklere. Selv har jeg f. eks. deltatt i forumdiskusjoner med bl. a. David Gaider, Lead Writer for «Dragon Age: Origins» – som nå gir meg en dypere forståelse av det ferdige produktet. Ventetiden har også overbevist meg om sannhetsgehalten i ordtaket; «Den som venter på noe godt, venter sjelden forgjeves».

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ferelden

Historien i «Dragon Age: Origins» er satt til det magiske kongeriket Ferelden. Det er et mørkt og kaldt rike, hvor døden lurer i skyggene – og hvor kvinnene låser ytterdøren om kvelden. Ferelden er hjemsøkt av en «Blight»; en ondskapsfull forbannelse kastet over kongeriket. Ledet av en fryktelig «Archdemon» stiger monstrøse uhyrer – såkalte «Darkspawn» – opp av bakken, hjemsøker landet og slakter uskyldige bønder og annet godtfolk.

Det er i denne ubarmhjertige verdenen du starter din reise. Som «Origins»-navnet antyder, er «Dragon Age: Origins» sentrert rundt én sentral historie – med seks høyst forskjellige «Origins»-historier i begynnelsen av spillet. Underveis blandes din egen bakgrunnshistorie sammen med Ferelden sin fortid, nåtid og fremtid på en unik og kompleks måte.

Som i de fleste andre RPG-spill er «Dragon Age: Origins» utrustet med en figurskaper. Dessverre er denne ikke på høyde med hva man normalt sett forventer av en figurskaper i 2009, og den er for eksempel mindre avansert enn figurskaperen til både «Age of Conan» og det langt mindre høytidelige «Saint’s Row 2».

Seks «Origins»-historier

Det mest interessante aspektet ved karakteren er imidlertid ikke hvordan han ser ut – men heller hvem han er. Ved spillets start kan man velge kjønn og rase for figuren din. Du kan velge mellom menneske, dverg eller alv. Videre kan man også velge en korresponderende klasse; kriger, trollmann eller tyv. Avhengig av hva man velger, åpnes nå en av totalt seks «Origins»-historier opp: Dalish Elf, City Elf, Human Noble, Human Magi, Dwarf Commoner og Dwarf Noble. Alle kombinasjonene av alle alternativene gir en helt forskjellig spillopplevelse, så her er gjenspillsmulighetene mange.

Selv valgte jeg å være en Human Warrior, med bakgrunnshistorien «Human Noble». Uten å skulle røpe for mye, medførte dette valget at jeg ble kastet rett inn i et svært spenningsladet familiedrama – hvor forræderi og blodhevn går hånd i hånd.

En dyp, involverende historie

Historien i «Dragon Age: Origins» er fantastisk. Historien er original, dyp og involverende. Her er det ingen prinsesse som skal reddes – eller noen drage som vokter en legendarisk gullskatt. «Dragon Age: Origins» føles ekte og mørk. Dette er ikke et spill for barn; dette er en nærmest dystopisk og bloddryppende interaktiv novelle for voksne. Dette er RPG-kunst.

På tross av dette er spillet også akkurat passe morsomt – og det særpreges av en ofte litt uventet, mørk humor som er umiskjennelig Bioware. Et eksempel som kan nevnes er når jeg, en soldatkollega og vår felles læremester diskuterer angrepsstrategien for et godt bevoktet fiendetårn. Plutselig får jeg dialog-alternativet å foreslå at soldatkollegaen skal angripe tårnet ikledd dameklær – hvorpå vår super-seriøse læremester klasker seg i panna og stønner.

Voice actingen i spillet er også noe av det beste jeg har hørt. Det magiske kongeriket Ferelden er løselig basert på dagens England, og alle skuespillerne – med noen få unntak – er utrustet med tykke, britiske dialekter. I motsetning til andre spill, hvor stemmene ofte høres veldig «studioproduserte» ut, flyter dialogen godt – og skuespillerne makter å formidle ekte følelser i nærmest all dialog. Kombinér dette med et soundtrack full av vakker og stemningsfull musikk, og du har et episk og svært levende lydbilde.

Et annet moment som bidrar mye til kvaliteten ved spillets historie er regien. Det er ikke vanlig å fokusere på regien i en spillanmeldelse, men her er dette påtvingende nødvendig. Jeg tørr påstå at «Dragon Age: Origins» gjør for RPG-spill hva «Call of Duty: Modern Warfare» gjorde for FPS-spill. «Dragon Age: Origins» gjør regien og cinematografien sentral i historiefortellingen – på en måte som ingen andre RPG-spill tidligere har gjort.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Klippscenene i spillene er ikke det typiske dukketeateret vi har blitt så altfor godt kjent med fra andre spill i samme sjanger. I «Dragon Age: Origins» zoomes det inn på øynene til karakterene – som for å la oss avsløre sviket i øynene deres – og karakterene tar lange, dramatiske pauser dersom de ønsker å understreke et poeng.

Nettopp dette, den fysiske nærheten til karakterene, er imidlertid også en av svakhetene til «Dragon Age: Origins». Grafikken i spillet er nemlig ikke like god alle steder, og når man kommer veldig tett på karakterene så blir teksturene på klærene overtydelige – og ansiktene til karakterene kan oppleves noe utrykksløse. Allikevel: Dette er et mindre problem, og kun tydelig i enkelte av kuttscenene.

«Gud er i detaljene»

Før vi går over på neste del av denne anmeldelsen, tillatt meg først å understreke at jeg er en «hardcore» RPG-spiller. Jeg spiller ikke «World of Warcraft» fordi jeg syntes det oppfører seg som et barnespill, jeg «looter» hver eneste kiste og hver eneste kropp i et dungeon, jeg leser alle «lore»-bøkene og jeg forsøker å løse hver eneste lille fille-quest i alle RPG-spill jeg spiller. Kall meg gjerne en erketypisk «Dungeons & Dragons»-nerd. Derfor bruker jeg aldri normert spilletid på et RPG-spill (i «Dragon Age: Origins» sitt tilfelle cirka 80 timer) – men heller tre eller fire ganger så lenge.

Jeg er derfor svært opptatt av de mer tekniske kvalitetene ved et RPG-spill; jeg er opptatt av hvordan spillets inventarsystem oppfører seg, hvordan forskjellige magiske effekter stacker opp og hvordan alignment- og levelling-systemet fungerer.

Nå er vi inne ordtaket fra ingressen på denne anmeldelsen; «Gud er i detaljene». Helt siden de først annonserte «Dragon Age: Origins», så har Bioware referert til spillet som «den spirituelle oppfølgeren til Baldur’s Gate II». Og det er nettopp her, i detaljene, at jeg føler slektskapet til «Baldur’s Gate II» er aller mest tydelig.

Fordi om noe, så oppfører «Dragon Age: Origins» seg som «Baldur’s Gate III». Alt som var problematisk eller vanskelig i «Baldur’s Gate II» – og som stod i veien for selve spillopplevelsen – har Bioware utbedret i «Dragon Age: Origins».

Inventarsystemet

La oss først ta for oss inventarsystemet. Mange «D&D»-spillere følte at «Baldur’s Gate II» sitt inventarsystem ble for komplisert – og å arrangere alle de ulike gjenstandene man bar på til enhver tid ble spøkefullt omtalt som «inventar-tetris». Dette var aller mest tydelig i «Neverwinter Nights 2», hvor hver karakter i et parti hadde plass til hele 128 objekter i et rutenett – uten noen form for sortering eller annet system. Dersom man hadde et party på fire personer, så kunne dette bety at man måtte holde styr på hele 512 forskjellige objekter samtidig!

I «Dragon Age: Origins» har Bioware utbedret dette problemet. Ditt parti har nå et felles inventarsystem som er listebasert, fremfor gridbasert. Dette betyr at man slipper å droppe objekter mellom medlemmene i et parti for så å kunne bruke en gjenstand. Man velger istedenfor medlemmet man ønsker å bevæpne, dobbeltklikker på f. eks. øksa i det felles inventaret – også er medlemmet klar til kamp. Holder man musa over en øks i inventaret, så sammenlignes den automatisk med våpenet man allerede bærer. I tillegg kan man sortere og gruppere gjenstander på en enkel og oversiktelig måte.

Såkalt «looting» (oppsamling av objekter) er også vesentlig forbedret. Man trenger ikke lenger å gå helt bort til et lik eller en skattekiste for å samle objektene som ligger der – det holder å være 10-12 skritt unna. I tillegg kan man nå trykke «Ta alle objektene» for å bære med seg alt. Igjen – dette er ikke de største utbedringene, men det bidrar til å kanalisere spillerens oppmerksomhet over på selve spillopplevelsen, fremfor å måtte utføre masse unyttige småoppgaver.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Dialogsystemet

Et annet viktig aspektet ved ethvert rollespill er hvor bra dialogsystemet fungerer. Her regelrett stråler «Dragon Age: Origins». I tidligere RPG-spill har man ofte kunnet gjenta en samtale frem til man fikk det utfallet man ville ha; enten det var å overbevise en person eller unngå et slagsmål. I så måte er «Dragon Age: Origins» nådeløs – nesten for nådeløs. I de fleste dialoger får du kun én sjanse til å si de rette tingene – og svært ofte har jeg forlatt en samtale med en knugende følelse av at jeg kunne ha fått svært mye mer ut av personen.

Dette bidrar til den gjennomsyrende følelsen av at «alt» man gjør i Ferelden bidrar til historien i en eller annen grad – og det holder spilleren på tåspissene hva konsentrasjon og innlevelse angår. I tillegg sørger det også for at spillet har stor gjenspillsverdi – for du vil vel vite hva dine kvinnelige bekjentskaper Morrigan, Leliana og Wynne hadde sagt og gjort om du bare hadde sagt de rette tingene?

Partisystemet

Partisystemet i «Dragon Age: Origins» er også sterkt forbedret siden spillets forgjengere. Et lettfattelig programmeringsverktøy lar deg bestemme hvordan hvert enkelt medlem av ditt parti skal oppføre seg, dersom han eller hun f. eks. mister 90% helse i kamp (tips: søke dekning og drikke en helse-eleksir). Nytt av dage er også at du kan gi medlemmene av partiet ditt små gaver. Avhengig av hvor godt de liker gavene, så vil du kunne stige eller synke i anseelse hos den aktuelle personen.

Jeg forsøkte f. eks. å gi en håndplukket bukett med alveblomster til Morrigan, en litt bitter skogsheks, men disse bare fnøs hun av – og nektet å ta i mot. Da jeg så forsøkte å gi den samme gaven til Leliana, en lettsindig ung jente, ble hun overrøsende glad – og jeg gikk hele 16 affinitetspoeng for handlingen.

Kampsystemet

Så hvordan fungerer så kampsystemet i «Dragon Age: Origins»? Kampsystemet er raffinert og elegant: Høyreklikk på en fiende og du angriper ham automatisk. Underveis i kampen kan du pause slaget ved å trykke Space, og køe opp forskjellige slagskombinasjoner og spells. Medlemmene i partiet ditt kan programmeres til å reagere ulikt på ulike situasjoner, og den kunstige intelligensen fungerer skremmende bra. Dersom du stormer mot en fiende, og et av medlemmene dine f. eks. setter seg fast bak en dør, så flyttes medlemmet automatisk vekk fra hindringen så fort han eller hun beveger seg utenfor hva spilleren ser på skjermen. I tillegg avsluttes ofte kampene med en kort, men heftig animert sekvens – hvor spilleren f. eks. hopper opp og kjører sverdet inn i brystet på motstanderen. De som har utført et  «finishing blow» i «Mortal Kombat» eller «Street Fighter IV» vet hvor bra dette kan se ut.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Konklusjon

Så hva er dårlig med «Dragon Age: Origins»? Etter titalls timer med spilling har jeg 8 notatsider med tettpakket tekst. Jeg har to negative anmerkninger: I oppoverbakker kan «top down»-perspektivet noen ganger oppleves vanskelig – og etter at du har drept en fiende må du vente 3-4 sekunder før du kan stjele objektene han har på seg.

Foruten disse to tingene så mener jeg at «Dragon Age: Origins» er det perfekte RPG-spillet – og et av de beste spillene, uavhengig av sjanger, jeg noensinne har spilt. «Dragon Age: Origins» er allikevel ikke et spill for alle; til det er det for komplekst, mørkt og sjangerorientert. Dersom du ikke liker RPG-spill, så vil du sannsynligvis heller ikke like «Dragon Age: Origins».

Men dersom du du har et eneste testosteronhormon i kroppen din, dersom du liker eventyr, heltedåder, skattejakt, magiske ritualer og å regelrett slakte verdiløse «Darkspawn», så er «Dragon Age: Origins» den sikreste kjøpsanbefalingen vi kan gi deg akkurat nå.

Takk Bioware – takk for at dere ikke skuffet!

«Dragon Age: Origins» kommer i salg 5. november til PC og Xbox 360. Playstation 3-utgaven følger 19. november.