Den koselige Coffee Talk-serien tar turen til Tokyos neonbelyste gater, men noe av sjarmen ser ut til å ha forsvunnet på veien over Stillehavet …
I den japanske TV-serien Midnight Diner møter vi mennesker av ymse karakterer og i ulike livssituasjoner, der fellesnevneren er at de møtes på et lite spisested i Tokyo for å finne trøst, råd og fellesskap over god mat og drikke. I spillform finner vi litt av den samme stemningen i Coffee Talk-serien, og nå som serien tar turen fra Seattle til Tokyo blir ikke assosiasjonene færre.
Coffee Talk-serien har de siste årene blitt et kjært innslag når det kommer til avslappende og koselige spill. Her er det verken onde krefter som skal bekjempes eller verdener som skal reddes, ei heller flashy grafikk eller pompøs orkestermusikk som får Kringkastingsorkesteret til å svette. I stedet byr serien på et koselig kafémiljø hvor alt du trenger å gjøre er å servere kaffe og te til kundene dine på kveldstid, lytte til historiene deres og skape en hyggelig atmosfære med god drikke og lo-fi-musikk. Det som gjør serien litt uvanlig er at handlingen foregår i vår verden, men i en variant av vår verden der fabelvesener er ekte og lever iblant oss.
Premisset for Coffee Talk: Tokyo (eller «Coffee Tokyo» som en bekjent har valgt å kalle det) er det samme som i de forrige spillene, men du trenger ingen forhåndskunnskaper for å hoppe rett inn her, selv om det er et par referanser til Seattle-spillene her og der som du i så fall går glipp av. Settingen er ny, men konseptet er fortsatt det samme: Ta imot gjester på den nattåpne kaféen, server drikke etter kundenes ønsker og behov og lytt.
Ettersom settingen nå er flyttet til Japan, er også klientellet annerledes enn det du er vant til. Vampyrer, varulver og orker er byttet ut med japanske fabelvesener som noppera-bō, yuki-onna, kitsune og kappa, for å nevne noe. Problemene de støter på er imidlertid nokså gjenkjennelige for oss vanlige mennesker, og Coffee Talk-spillene har alltid brukt forskjellen og gnisningene mellom de ulike rasene til å rette søkelys mot problemstillinger i vår egen virkelighet. Når spillene gjør dette bra treffer historietrådene godt, og det er også tilfelle denne gangen, men kvaliteten på historiefortellingen og problemstillingene oppleves samtidig som hakket mer ujevn enn tidligere.
Problemet med å vurdere denne delen av Coffee Talk: Tokyo, er at store deler av spillopplevelsen er avhengig av hvor godt rollegalleriet treffer deg, noe som igjen vil variere veldig fra person til person. For min egen del ble Erika en rollefigur som jeg likte svært godt – hun er det første barnet vi får møte i serien, og som et vitenskapsnysgjerrig barn med en japansk menneskemor og en britisk pixie-far sliter hun med å passe inn og knekke de sosiale kodene. Med søte animasjoner og en relaterbar historie ble dette noe som trakk spillopplevelsen opp, mens enkelte andre historier trakk ned enten fordi de ble for langdryge eller fordi den aktuelle rollefiguren ikke resonnerte like godt med meg som spiller. I ett tilfelle opplevde jeg til og med kunden som litt ufordragelig. Nå er det å betjene alle slags kunder en del av baristaopplevelsen, men etter femten dager i Tokyo sitter jeg fortsatt igjen med en følelse av at utviklerne ikke helt har klart å finpusse den narrative opplevelsen denne gangen. Til det blir kvaliteten for ujevn og potensialet som ligger i de japanske fabeldyrene for lite utnyttet.
Presentasjonen er også en viktig del av stemningen som serveres i Coffee Talk, men i Tokyo er også denne en litt halvlunken opplevelse. Den visuelle kvaliteten er det ingenting å klage på. Her har utviklerne beholdt en høydefinert pikselstil og begrenset animasjonene til enkle variasjoner som latter, sjokk, nedstemthet også videre. Selve kaféen er også trivelig med mørkt trepanel og åpne vinduer ut mot et travelt gateplan. Alt er finpusset ytterligere siden sist, men fortsatt i den samme kjente og kjære Coffee Talk-stilen. Derimot er lo-fi-musikken til Andrew Jeremy betydelig svakere denne gangen enn før, hvor de japanske melodiske inspirasjonene uteblir og følelsen av gjentakelse blir mange. Fremfor den meditative og fredelige stemningen som lo-fi-sjangeren ofte higer etter, blir tonene denne gangen heller stressende eller masete. Musikken føles rett og slett litt uinspirert, noe som er ironisk, ettersom en av historietrådene du følger i spillet handler om nettopp en musiker i en inspirasjonskrise.
Spillmekanisk er det ikke altfor mye nytt å se her, og i likhet med å dra innom et stamsted plukker man opp Coffee Talk for å få det faste og trygge. Noen tvister og vrier finner vi likevel. Når du lager drikken kan du nå velge mellom varm eller kald drikke, og nå kan du også toppe drinkene med krem eller iskrem. Ingredienser som kanel og sitron er byttet ut med eksotiske varianter som yuzu, mango og lychee/litchi. Alt dette åpner opp for mange nye spennende drikker du kan snekre sammen, en mulighet som også ekspanderes av tilgangen på hojicha, ristet japansk grønn-te. Hver ingrediens kommer med sine smakskvaliteter, noe som er greit å lære seg når kundene ikke er helt sikre på hva de vil ha i drikkene sine og bare har en vag anelse om at den bør være søt, bitter eller lignende. Har du først klart å snekre sammen en spesifikk drikk vil den bli lagret i din digitale barista-kokebok, slik at du kan hente dem frem igjen senere. Du kan også eksperimentere fritt i Endless mode, hvor du også kan ta på deg en endeløs strøm av bestillinger for å se hvor mange du klarer innenfor tidsfristen.
En annen spillmekanikk som også har fått en liten oppgradering er det sosiale mediet Tomodachill, hvor du nå også kan få opp emneknagger ved å se på postene til vennene dine. Dette kan det ofte være lurt å gjøre på starten av hvert skift, ettersom du fort kan finne nyttig informasjon om nye oppskrifter eller kundenes ve og vel på denne måten. Det er ikke en stor endring, men den gjør at verdenen føles mer ekte og levende.
Coffee Talk: Tokyo er en rolig og avslappende utvidelse av et allerede trivelig univers, og de som er glade i serien eller sjangeren vil finne mye å glede seg over her. Det store vippepunktet blir hvorvidt rollegalleriet og musikken faller i smak eller ikke, og for min egen del ble denne delen av spillet dessverre litt ujevn. Kaféoppholdet i Tokyo ble dermed ikke like givende som det første oppholdet i Seattle, men det bør likevel ikke hindre deg som er nysgjerrig fra å ta en titt når anledningen byr seg eller når du trenger et spill med et litt roligere tempo.
