Rett-på-video er et noe nedlatende uttrykk som brukes om halvdårlige filmer som ikke er bra nok til å settes opp på kino. Du vet, filmer med Steven Seagal. Halvpløsne kalkuner med klisjefylt manus og uten store kunstneriske visjoner. Plankekjøring fra uinspirerte regissører som trenger penger til mat. Filmer som du har glemt dagen etter du så dem.

På mange måter er «Just Cause 2» et slikt spill. Det svenske studioet Avalanche solgte over en million eksemplarer av forgjengeren som ble lansert i 2006. Den eksplosjonsglade hovedpersonen Rico Rodriguez sjarmerte mange der han lekte seg i en åpen verden med skytevåpen, raketter og fallskjermhopping i en slags blanding av John Woo-aktig skyteglede og ekstremsport. Upretensiøs moro, med andre ord.

Sandkassespill

Oppfølgeren fortsetter i samme spor. Nok en gang er Rico på vei til en sydhavsøy, denne gangen for å styrte en diktator. Men oppdraget går selvsagt ikke som planlagt, og snart står Rico igjen med frie tøyler til å løse oppdraget akkurat som han vil.

Og de frie tøylene er det mest briljante med «Just Cause 2». Ordet “sandkassespill” brukes om spill som har en åpen verden der spilleren står fritt til å leke seg. Vil du sprenge den bensinstasjonen? Værsågod. Har du lyst til å rappe den bilen? Forsyn deg. Vil du klatre opp på toppen av skyskraperen og kaste granater ned på fortauet? Null problem. Spill som «Grand Theft Auto IV», «Saint’s Row 2» og «The Saboteur» lar oss også leke fritt, men «Just Cause 2» gir oss en bunke leketøy som gjør at det sjelden har vært så moro å gå amok.

Herlig kaos

Klatrekroken til Rico gjør utforskingen av øya til en fryd. Du kan hekte deg fast i biler, helikoptre, fjellvegger og hus, og enkelt klatre opp skyskrapere ved å hekte deg fra punkt til punkt. Og skulle du være så uheldig å falle, kan du når som helst utløse fallskjermen din. Ved å ha disse to redskapene så tilgjengelig får spillet en ny dimensjon når du leker fritt. Sleng kroken i en fiende på taket, og dra han utfor kanten. Eller hva med å feste en fiende til en bil med kroken, og slepe han bortover veien? Fantasifull bruk av Ricos ferdigheter gir nesten alltid hysterisk morsomme resultatet, og «Just Cause 2» er på sitt aller beste når du fjaser rundt og skaper din egen action.

Og det er vel og bra, for spillets historiedel er ikke noe å skrive hjem om. Handlingen er på nivå med rett-på-video-filmene jeg nevnte i starten. Manuset er helt elendig, stemmeskuespillet er middelmådig og jeg klarte aldri å engasjere meg i Ricos kamp på øya. Spillmessig er «Just Cause 2» nesten en parodi på actionspill, med sitt vanvittige fokus på kaotiske kamper, digre eksplosjoner, og morsom bruk av slepekroken, og man kunne med fordel beholdt det parodiske stempelet når de utformet historien og karakterene og gjort de enda mer overdrevne og karakteristiske. Slik det er nå blir forsøkene på humor krampaktig, og Rico mangler den ekstra lille sjarmen som gjør han til en minneverdig hovedperson.

Tidvis lekkert

«Just Cause 2» er til tider svært lekkert. Når du hopper fra et fly i noen tusen meters høyde og suser ned mot øya ser det nærmest fotorealistisk ut. Men figurene er ikke spesielt pene i dialogsekvensene, og fysikken er også litt lettbeint til tider. Men det skader ikke spillet nevneverdig, dette er ikke «Ghost Recon», det er en fjollete actionparodi som skal få deg til å le mens du skyter. Når det smeller rundt deg på alle kanter mens du står på taket av en bil og sikter deg inn på et helikopter med hektekroken din, ser det unektelig lekkert ut.

«Just Cause 2» er morsomst når man leker seg. Er du ute etter sandkassemoro og bare vil løpe rundt og leke deg, er dette et sikkert valg. Men liker du litt substans i actionspillene dine blir dette fort litt for overfladisk. Kreativ og kaotisk lekeplass med en litt for svak historiedel.

«Just Cause 2» er ute nå til PC, Playstation 3 og Xbox 360. Spillet ble testet på Playstation 3.