Den britiske utvikleren Ninja Theory har alltid vært flink. De var uhyre flinke med det kriminelt undervurderte «Kung Fu Chaos» på Xbox. De var også flinke med «Heavenly Sword» på Playstation 3, et spill som dessverre ble offer for urealistisk høye forventninger fra PS3-fansen. Med «Enslaved: Odyssey to the West» har de senket skuldrene betraktelig siden «Heavenly Sword», og leverer sitt mest inspirerte og givende spill så langt i karrieren.

Radarpar

Spillet finner sted i fremtiden, og jorda har blitt rammet av en katastrofe. Roboter kalt Mechs har utryddet store deler av menneskeheten, og storbyene er forlatt. De få menneskene som er igjen forsøker å overleve i små kolonier, men en konstant trussel fra Mechs kombinert med de mystiske slavehandlerne fra vest som stadig dukker opp i digre flyvemaskiner for å kidnappe mennesker gjør hverdagen hard.

Det er på et slikt slaveskip vi blir kjent med våre to hovedpersoner, Trip og Monkey. Trip er en ung jente, oppfinnsom og flink med teknologi. Monkey er en anspent muskelbunt, ensom, brutal og kynisk. De to klarer å rømme, og Trip innser at hun kun kan klare å finne tilbake til kolonien og familien sin hvis den ressurssterke Monkey hjelper henne. Derfor plasserer hun et slavebånd på Monkey, som gjør at hun kan kommandere ham, og påføre ham smerte hvis han nekter å hjelpe til. Et herlig radarpar er født.

Midt i alle slåsse- og actionsekvensene er det nemlig forholdet mellom Trip og Monkey som vekker de største følelsene. Utvikler Ninja Theory har fått hjelp fra den britiske forfatteren Alex Garland, som blant annet har skrevet «The Beach» og manus til «28 Days Later». Og det merkes. Spillet har en voksen dialog, det er noe distinkt mer modent med dramasekvensene, og i stedet for å overforklare følelser og hendelser, lar spillet det usagte veie like mye som det som blir sagt. Det fører til mer troverdige karakterer i en enda mer troverdig verden.

Akrobatisk superhelt

I spillet styrer vi Monkey, en energisk og akrobatisk muskelbunt. Monkey løper og hopper og klatrer lekende lett, han har overlevd alene i en nådeløs verden siden barnsben, og har en intensitet som få andre spillhelter kan matche. Hele kroppen hans er en eneste diger spent muskel, klar til å hoppe i strupen på deg, og mens Trip er omtenksom og forsiktig er Monkey en handlingens mann.

Å kontrollere Monkey er en fryd, han løper lett og ledig, og kan klatre opp husvegger og fjellsider ved å gripe fatt i diverse utstikkere som er tydelig markert for spilleren ved at de blinker. Dette gjør utforskingen temmelig bunden, ettersom man ikke kan klatre fritt, men er avhengig av å hoppe fra markert utstikker til markert utstikker. Og dette er også det mest negative jeg har å klage på i spillet. Spillet har strenge krav til hvor man kan og ikke kan klatre opp, og flere ganger ble jeg for eksempel nektet å hoppe ned fra en lav avsats fordi jeg ikke stod plassert på riktig sted. Utforskingen akkompagneres av noen usynlige barrierer, og selv om de ikke er i veien 90 prosent av tiden, ødelegger det illusjonen av å være i en interaktiv verden de gangene jeg blir nektet å hoppe opp på en halv meter høy avsats, eller ikke kommer meg ned fra en plattform fordi jeg står litt skjevt i forhold til spillets rute.

Mens utforskingen går på skinner, er kampene desto mer engasjerende. Ved hjelp av en kraftig stav denger Monkey løs på Mecher. Nærkampene er enkle nok til at de kan læres fort, man har bare to typer angrep pluss muligheten til å blokkere og rulle unna, men de er presentert med et actionkamera som slenger oss midt oppi handlingen. Joda, det kan bli kaotisk og uoversiktlig til tider, men det blir aldri kjedelig.

I tillegg får kampene en ny strategisk dybde når man etter hvert får bygd ut staven til å skyte is- og plasmastråler. Disse kan lamme fiender i noen minutter, eller knerte de på lange avstander.

Actionsekvensene i «Enslaved: Odyssey to the West» holder rett og slett en veldig høy standard. Det er ikke så mye her som jeg ikke har sett før i andre spill, men det er til gjengjeld gjennomført med stor sans for dramaturgi, balanse og variasjon.

Variert

Det er ikke mange actionspill som klarer å holde på interessen min i over ti timer. De fleste blir monotone skytefester etter fire-fem-timer, som gjentar seg selv i det uendelige, men ikke «Enslaved: Odyssey to the West». Spillets historie tar oss med til stadig nye utfordringer, og det er få områder og kamper som minner om tidligere erobringer. Spillet gjør rett og slett en fenomenal oppgave med å variere oppgavene, miljøene og handlingen, noe som gjør det vanskelig å legge fra seg.

At jeg også klarer å engasjere meg i spillets hovedpersoner er også en prestasjon i seg selv. Utviklingen av forholdet mellom Trip og Monkey er vakkert skildret, og selv om jeg i utgangspunktet var redd for at hele spillet skulle ende opp som et eneste langt eskorteoppdrag, har Trip nok bein i nesa til at hun blir en viktig støttespiller på reisen mot vest. Blant annet kan hun scanne områder, finne svakheter i Mecher, hacke maskiner og lage distraksjoner for Mecher slik at Monkey kan snike seg rundt.

«Enslaved: Odyssey to the West» er et spill som kommer til å ende opp som en kult-klassiker. Et spill jeg frykter ikke vil klare å matche salgstallene til AAA-titler som «Uncharted», «Gears of War» og «Call of Duty», og som vil bli oversett av mange. Men jeg håper så mange som mulig er villig til å gi det en sjanse. Dette er nemlig et av de mest varierte og engasjerende actioneventyrene jeg har spilt så langt i år, med en unik og minneverdig historie.

Se flere bilder fra «Enslaved: Odyssey to the West» på neste side!

«Enslaved: Odyssey to the West» er utviklet av Ninja Theory og utgis av Namco Bandai. Spillet lanseres på Playstation 3 og Xbox 360 8. oktober.