Asfaltstøvet har for lengst lagt seg på en av bilspillenes mest anerkjente serier, «Need for Speed». De siste årene har vært preget av mer og mer tafatte utgaver, og selv om det ikke nødvendigvis har vært håndverket det har stått på, er det tydelig at utviklerne har slitt med å videreutvikle konseptet. Nå har «Burnout»-utvikler Criterion fått muligheten til å bryne seg på serien, og resultatet er ikke overraskende årets definitivt største racingopplevelse.

Biljakt

Og det er ingen lettvekter de har tatt for seg – «Hot Pursuit»-spillene, hvor man spiller både som racingfantom og politmann, er de definitivt mest populære i «Need for Speed»-serien. Å slenge «Burnout»-elementer inn i denne miksen skulle vise seg å være intet annet enn en genistrek.

Vi befinner oss i bittelille Seacrest County, et fiktivt, amerikansk fylke som passende nok ligger både ved foten av et alpelandskap, i et skogholt og ved kysten. Kriminaliteten i området begrenser seg tilsynelatende til ulovlig gateracing, og for å få bukt med dette har den lokale politistyrken fått frie tøyler til å oppgradere bilparken sin. Hvor de henter budsjettet til å utstyre sine mange betjenter med Porsche, Ferrari og Lambourghini sier historien fint lite om, men det byr i det minste på stor underholdning.

Det er lett å skjønne hvorfor Seacrest regelrett flyter over av modifiserte superbiler og kappløp på hvert gatehjørne. Her finner vi alt fra trange skogsbaner og snirklete fjellgater til romslige og rette motorveier, selvfølgelig supplert med et utall sidegater som kan gi et kjærkomment forsprang foran konkurrentene.

Man kan likevel ikke ukritisk pile inn hver sidegate som dukker opp langs veien, ettersom Criterion har sørget for at flere av dem ikke er annet enn omveier. Å legge en god strategi for bakgater og snarveier i forkant av løpene kan utgjøre forskjellen mellom seier og tap, og selv om det stort sett koker ned til kjøreferdigheter, kan mindre begavede spillere lett hevde seg ved å legge litt ekstra arbeid i kartlegging.

Gjenbruk av samme kart til forskjellige oppdrag fungerer også utmerket. Noen veikryss stenges i det ene oppdraget, og åpnes i det neste. Noen ganger har man bruk for snarveiene, andre ganger ikke. Det føles aldri som om at det er latskap som ligger til grunn for denne gjenbruken, slik det ofte gjør, men heller at banene er såpass gjennomførte at de kan brukes på åtte forskjellige måter, og fremdeles føles friske.

Hvem er du?

Man blir hele tiden gitt oppdrag som både politi og fartsbølle, og man velger selv hvilken rolle man føler for. Politiet blir som kjent satt inn for å stoppe løp, så de fleste oppdragene handler om å brutalt mose bilene til alle som tuller med byens fartsgrenser, for deretter å arrestere dem. Fartsbøllene kjemper for det meste om å komme først i mål, gjerne med en rekke sønderknuste politibiler liggende strødd langs banen bak seg.

Mens man normalt raskt vil velge en av sidene, og kjede seg gjennom racene for å åpne flere politoppdrag eller motsatt, har Criterion klart å gjøre begge partene like interessante og underholdende å spille. Etter et par runder med racing kjenner man at det klør i fingrene etter å ødelegge litt igjen, og motsatt. Og likt for begge partene er hvor utfordrende oppdragene etter hvert blir.

Det er ikke lenger slik at motstanderne sakker ned og venter på deg om du skulle havne langt bak i leksa; du må selv fortjene tetsplass. Og det er slett ikke lett å kjøre fra de andre heller. Om du ligger foran, legger de seg ofte i dragsuget bak bilen din, for deretter å pile forbi deg.

Når man spiller oppdragene hvor man skal pile fra A til B innen en viss tid, og man får lagt på sekunder hver gang man sneier borti noe, er det en god tommelfingerregel å flytte alle knusbare gjenstander utenfor rekkevidde. Det er få ting som er mer frustrerende enn å kjøre en perfekt strekning, bare for å totalt miste kontrollen i siste sving, og bomme på gullet med et par hundredeler.

Og det er her det første innslaget av det alltid så kjærkomne ”bare en gang til”-opphenget kommer inn. Hvert oppdrag gir tre forskjellige evalueringer, avhengig av hvor bra eller raskt man har gjort det. Finjustering av svinger, valg av rett bil og hyppig bruk av snarveier kan bidra til å spise inn de siste sekundene man mangler for å få gull. En liten kræsj i veikanten kan føre til at man slenger over i motsatt kjørefelt og frontkolliderer. Start – Retry – Yes.

Fantastisk online

Det er likevel i online-funksjonene Need for Speed: Hot Pursuit virkelig skinner. Autolog er en nyskapning vi garantert kommer til å se mer til i fremtiden. Alle tidene og resultatene du oppnår blir konstant lastet opp til vennene dine, og deres til deg. Om OMGsefirof420 slår tiden din med et par sekunder, får du øyeblikkelig beskjed om dette neste gang du er inne på kartoversikten din. Du starter da det aktuelle løpet med et knappetrykk, og kampen om førsteplassen på kompislista er et faktum. Når man har slått en rekord, legges det ut en melding på din og den rammedes såkalte Speed Wall, og her er det mulig å legge til sin egne, spydige beskjeder sammen med meldingen.

Autolog-systemet er en ren genistrek, og jeg tok meg flere ganger i å bli igjen og kjempe om gamle rekorder med kompiser i stedet for å fortsette med nye oppdrag. Og skadefryden var etter hvert vanskelig å skjule i seiersmeldingene på Speed Wall-en. ”Bare en gang til”-syndromet holder deg garantert låst til sofaen til de sene nattetimer. Autolog-funksjonen bidrar alene med hundrevis av timer med ekstra levetid for «Need for Speed Hot Pursuit».

Å spille online mot venner eller fremmede er en ytterst smertefri affære. To-tre knappetrykk er alt som skal til, og så sitter man i lobbyen sammen med sine kommende motstandere og lagkamerater. Allerede en uke før lansering var det enkelt å finne motstandere, og fem-seks minutter lange løp er perfekt lengde for de som bare trenger et lite adrenalin-kick. Etter hvert løp får man utdelt erfaringspoeng som bygger på profilene på samme måten som oppdragene i spillet gjør det. Man får derfor aldri følelsen av å forlate spillet når man går online, man bare velger litt variasjon.

Et annet element som må nevnes er den perfekte balansen mellom politi og racer. Da jeg spilte online var antallet seire nesten likt fordelt mellom partene, og våpnene som de begge har tilgjengelige komplimenterer hverandre perfekt, når de da ikke er identiske. Jeg har fremdeles til gode å sukke misfornøyd da spillet automatisk velger en side for meg før start; det er like stor sjanse til å vinne uansett.

De som har vært borti «Burnout Paradise» tidligere vet hva man kan vente seg fra Criterion når det kommer til den visuelle presentasjonen. Menyene er glatte og ryddige, banene og omgivelsene superdetaljerte, og hastigheten ligger og balanserer på grensen av hva hjernen klarer å få med seg. Ett blunk, og du ligger vridd rundt en lysstolpe femti meter unna veien. Dette har de så til de grader oppgradert til dagens standard, og resultatet er et av de peneste spillene på markedet, og i hvert fall i racingsjangeren. Man ser til tider litt hakking under introsekvensene før løpet starter, men dette er helt fraværende da man setter i gang. I tillegg til å være vakkert utført, byr væreffektene på betraktelige utfordringer på sitt verste. Tordenværet gir dårlig sikt og mørke, og underlaget blir speilglatt når det regner. Det eneste jeg kan trekke på er at veiene til tider blir litt vel mørke på sitt verste, og selv om man kan banene perfekt i dagslys er det nesten umulig å kjenne seg igjen. På min LCD-TV merket jeg i hvert fall flere tilfeller av at kontrasten på det mørkeste ble for dårlig, og jeg følte ofte at jeg kjørte i blinde.

Lyden i spillet er et tveegget sverd. På den ene siden har vi enormt treffende lydeffekter, motorlyder og stemmer, på den andre siden har vi musikken som med et par hederlige unntak grenser mot det horrible. Om du da ikke er spesielt glad i erkeamerikansk tyggegummipunk og college-nu-metal.

Gjenoppliving

En av trendene de siste årene har vært å gjenopplive gamle serier ved å fjerne alle tall og undertitler fra tittelen, som «Prince of Persia» og «Medal of Honor». Det hinter om et konsept som tar tak i seriens essens, og som samtidig starter friskt med nytt giv. Og dette oppsummerer for så vidt temmelig perfekt. Det er nydelig, heseblesende raskt, enormt avhengighetsdannende og, på tross av å kun støtte enspiller lokalt, sosialt. Det beste med spillet er imidlertid hvordan alle forstyrrende elementer er kuttet bort til fordel for pur moro.

«Need for Speed Hot Pursuit» er den rake motsetningen til simulatorer som «Gran Turismo», hvor man må kjøre ørten stasjonsvogner og konebiler før man får tilgang på doningene, og hvor virkelighetens begrensninger konstant holder en i tøylene. I «Need for Speed Hot Pursuit» har Criterion lagt realisme på hylla for å fokusere på ren, uforstyrret underholdning, og man er aldri mer enn et par-tre knappetrykk unna neste adrenalinspekkede actionopplevelse.

Se flere bilder fra «Need for Speed Hot Pursuit» på neste side!

«Need for Speed Hot Pursuit» er utviklet av Criterion og utgis av Electronic Arts. Spillet er ute på Playstation 3, Xbox 360, PC og Wii.