Det er kanskje litt voldsomt å antyde at «Homefront» er «Half-Life 3», men i de første minuttene som amerikansk opprørssoldat i et invadert USA, føles spillet veldig som Valves klassiske skytespill. Det har med detaljrikdommen, presentasjonen og stemningen å gjøre.

Ingen Kim Jong-il, ingen kos

Vi befinner oss noen år inn i fremtiden. Korea har bygd opp en voldsom militærmakt, og etter å ha invadert Japan og store deler av Asia, marsjerer styrkene inn i et økonomisk svekket USA. De amerikanske styrkene blir tatt på senga, og store deler av USA blir innlemmet i Korea. Militærmakt råder, og fremtiden er usikker.

Her starter vår historie. Jeg våkner opp i en seng i et råttent hus. Veggene er hullete, og utenfor hører jeg masse roping og skriking. Noen banker på døra, og plutselig er jeg omringet av tre koreanske soldater som gjerne vil ha meg til å jobbe for dem. Når det viser seg at jeg slett ikke er interessert i å forrå landet mitt, blir jeg slept ned i en buss som skal kjøre meg til et ukjent sted.

«Half-Life»-parallellene er mange i startminuttene. Spillet loser oss gjennom dramatiske omgivelser, og det eneste vi som spiller kan gjøre er å bevege hodet vårt. Vi ser opprørere bli skutt, desperate innbyggere som ber for livene sine. Den mest dramatiske scenen er kanskje et par som blir henrettet mens sønnen deres står hylende og ser på. Det er hjerteskjærende og dramatisk, og innlevelsen min er total.

Så skjer det uunngåelige. Bussen jeg sitter i blir torpedert av en annen bil, og jeg blir reddet av opprørsstyrkene som gjerne vil rekruttere meg. Med en rykende varm pistol i hånda er spillet endelig i gang.

Solid håndverk

Sammen med to kompanjoner løper vi gjennom bygninger og smug for å prøve å unnslippe de koreanske styrkene og finne frem til opprørernes base. Omgivelsene er fabelaktige, jeg får virkelig inntrykk av å være i en krigsherjet by, både grafikk og lyd hjelper på innlevelsen.

Kampene har også en desperasjon over seg som jeg ofte savner i moderne skytespill. Det kan fort bli litt klinisk å skyte ned fiender i skytespill, her føles kampene mer desperate, viktige, mer panikkpregede. Jeg finner meg selv i å holde pusten når fiendene stormer et rom vi har beleiret, og puster først lettet ut når sistemann har truffet tregulvet med et par kuler i kroppen.

Se en trailer fra spillet her:

Artikkelen fortsetter på neste side.

Akkurat som med introen minner kampene meg mye om «Half-Life 2» – på godt og vondt. Det gode er den flotte skytefølelsen, effekten av skuddene mine på fiendene er konkret og dødelig, og det føles som å skyte med ekte våpen.

Det dårlige er at fiendene føles av og til mer som spillfigurer enn reelle soldater. De flyter litt lett rundt i omgivelsene, og jeg savner litt av massen og tyngden som spillfigurene ofte har i andre skytespill.

Et annet ankepunkt er en del logiske brister i fiendens intelligens. I en bygning med en svær åpning ut mot en slagmark la mine to kompanjonger seg i dekning bak et bord og skjøt ut på fiendene som stormet mot huset. Jeg var smartere enn som så, og løp på siden av åpningen, jeg tenkte at jeg på denne måten kunne flanke ut fiendesoldatene som ville løpe rett mot mine to venner, slik at siden deres ble eksponert.

Men nei, samtlige fiender som kom inn åpningen i veggen løp sidelengs, med geværet rettet mot meg. De ignorerte rett og slett mine to venner som skjøt på de et par meter unna. Slike brister i spillogikken ødelegger den gode innlevelsen og illusjonen av realisme.

Likevel sitter jeg igjen med et positivt inntrykk av «Homefront». Å leke seg med dronetankser og andre kjøretøy, samt den gode balansen i tempoet, gjør at jeg er overbevist om at «Homefront» kommer til å bli et av årets mest solide skytespill. Det har mange likhetstrekk med Valves «Half-Life»-serie, men basert på det jeg har spilt til nå mangler det det lille ekstra for å nå helt opp til Gordons eventyr.

Se flere bilder fra «Homefront» på neste side.

«Homefront» utvikles av Kaos Studios og utgis av THQ. Spillet lanseres på PC, Xbox 360 og Playstation 3 18. mars.