Tenk at det er nesten 40 år siden Pong ble lansert. Det var kanskje ikke verdens første dataspill, men det var det første elektroniske spillet som ble en så stor kommersiell suksess at det brøytet vei for en helt ny bransje med fokus på interaktiv elektronisk underholdning.

Tennislegende

Så hva har Pong med Virtua Tennis 4 å gjøre, tenker du kanskje? Vel, tematikken er lik. Begge spillene går ut på å treffe en ball som kommer mot deg som du så sender tilbake mot motstanderen. Pong er kanskje simplistisk og enkelt i dag, men det grunnleggende spillet er overraskende likt Virtua Tennis 4, og jeg synes det er litt moro at vi i dag, nesten 40 år senere, fortsatt spiller et spill som går ut på å posisjonere oss for å sende ballen tilbake mot motstanderen.

Men der grafikken i Pong består av to streker og en prikk, har vi kommet betraktelig lenger i Virtua Tennis 4. Her møter vi en konsentrert Roger Federer og en svett Venus Williams, gjengitt med pinlig nøyaktighet. Spillets mange tennisbaner er fulle av detaljer og atmosfære, dette er rett og slett det nærmeste vi har kommet å gjenskape sporten digitalt så langt.

Virtua Tennis-serien har alltid hatt et godt rykte blant tennisfantaster, mye takket være den flotte karrieremodusen der man har kunnet leke seg som tennisproff på vei mot toppen av karrierestigen. Dessverre er det her skoen trykker mest i Virtua Tennis 4.

Der vi tidligere har kunnet skape vår egen tennisspiller og hoppet fritt mellom turneringer mot datastyrte motstandere og ulike treningsspill som forsterker vår tennisspillers virtuelle ferdigheter, har vi denne gangen blitt plassert i et brettspill. Ulike billetter bestemmer hvor mange steg vi kan flytte oss, og dermed må man forsøke å lande på treningsspill, turneringer, bonusruter og så videre. Brettspillet er lineært, og dermed tok det ikke lang tid før jeg begynte å savne friheten fra tidligere spill der jeg har kunnet hoppe frem og tilbake over hele kloden og lekt meg som jeg selv ønsker. Her blir jeg tvunget til å følge en sti, og spillbrettet er både uoversiktlig og uinspirerende, og jeg ble rett og slett demotivert av det.

Suveren spillfølelse

Men om jeg ble aldri så skuffet av karrieremodusen, koser jeg meg i det minste på banen. Grafikken er, som nevnt, svært lekker. Spillerne beveger seg realistisk, og miljøskildringene er akkurat slik vi har fått formidlet i TV-sendingene fra Wimbledon og U.S. Open. Lyden henger også på greip, selv om de mer hardbarka tennisspillerne nok vil ta turen innom innstillings-menyen for å fjerne den noe malplasserte actionmusikken til Sega fra kampene.

Det briljante med Virtua Tennis-serien er at det er ganske lett å lære. Man trenger egentlig bare en spak og en knapp til å begynne med, det er nok til å kunne utmanøvrere motstanderne. Etter hvert blir det stadig mer fristende å gå i dybden og lære seg spesialslag, som virkelig imponerer når man får de til å sitte. Men det er spillbart for alle nesten umiddelbart. Akkurat som alle forstod Pong med en gang, er det like lett å komme inn i Virtua Tennis.

Spillmekanikkene fungerer også bra i spillets mange minispill. Et av høydepunktene i Virtua Tennis-serien har vært at man har måttet trene opp karrierespilleren sin ved å utføre helt absurde minispill. Her skal man slå tennisballer i ekstrem sidevind, knuse asjetter ved å smashe, få ballen gjennom små vinduer, og så videre. Det er morsomme avbrekk fra å spille, og artig nok har Sega laget en flerspillervariant der man kan konkurrere i disse småspillene.

Men jeg må innrømme at Sega begynner å slite litt med å finne nye og originale småspill til serien sin. En del av minispillene føles litt uengasjerende, og jeg synes forgjengeren hadde hakket mer fargerike og sprudlende småspill.

Rørpåræ!

Bevegelseskontrollere var veldig i vinden i fjor høst, og Virtua Tennis 4 har selvsagt sørget for å ha et tilbud klart til de som gjerne vil forbrenne litt kalorier mens de later som de sporter. Spillet har nemlig full støtte for alt som kan krype og gå av bevegelseskontrollere. Ettersom jeg har testet spillet på Playstation 3 kan jeg ikke uttale meg om Kinect- eller Wii-kontrollen, men på Sonys konsoll fungerer det faktisk overraskende bra.

Kameraet er plassert rett over skulderen til spilleren, og med Move-kontrolleren i hånda som tennisracket merker jeg at responsen fra spilleren på skjermen er helt lik mine egne bevegelser. Ballen kommer mot meg med en lysstripe bak, og det gjelder å beregne returen riktig. Kontrollen er presis, og jeg må innrømme at jeg ble overrasket over hvor bra det fungerte.

Men det virker ikke som Sega selv har hatt noe tro på kontrollmetoden, for bevegelsesspilling er henvist til en liten flik av menyen med enkle kamper mot valgfrie motstandere, og ikke en del av hovedspillet. Det er forsåvidt forståelig nok, hovedstyrken i Virtua Tennis-serien ligger i den komplette kontrollen man har over sin spiller og hans evne til å styre tennisballen dit han vil, og mens bevegelsesspillinga er et morsomt avbrekk, er ikke kontrollmetoden presis nok til å gjenspeile det mer simulatoraktige spillet man kan få til med en vanlig håndkontroller.

Alt i alt er Virtua Tennis 4 et fornøyelig gjensyn med verdens beste tennisspillserie. Karrieremodusen skuffer, minispillene kunne vært litt mer oppfinnsomme og støtten for bevegelseskontrollere kunne vært bedre implementert og mer variert. Men følelsen på selve banen, med svette hender rundt håndkontrollen i beinhard presisjonsduell mot en annen spiller, er uovertruffen.

Se flere bilder fra Virtua Tennis 4 på neste side!

Virtua Tennis 4 er utviklet og utgitt av Sega. Spillet er ute på Xbox 360, Playstation 3 og Wii.