Når FPS-pampene i id Software setter seg ned for å lage storspill, står selvfølgelig forventningene i taket. Vi vært på besøk hos Bethesda for å se om det er hold i hypen.

Noas Ark

Forestillingen om at menneskeheten kommer til å følge Bibelens eksempel når jorden ser ut til å gå undergangen i møte, er påfallende i spillenes verden. De rike, heldige og mektige skal sendes i trygghet, for så å representere menneskehetens siste håp når støvet legger seg, enten det dreier om å fryse dem ned, låse dem inne under bakken eller sende dem i bane rundt vår ulykksalige klode.

I Rage er både først- og sistnevnte tilfelle, da en gigantisk asteroide streifer en sonde befolket av nedfryste heldiggriser før den raser rett inn i jordskorpa. Før vi vet ordet av det, våkner vi opp i sondens eneste intakte cryo-kapsel, og kan konstatere at fartøyet har lidd samme skjebne som den enorme romsteinen. Kollegaene i de andre tankene har rukket å bli skjeletter inni de dysfunksjonelle fryserne sine, og presidentens forhåndsinnspilte beskjed spilles av før luka til omverdenen åpnes og tryggheten forlates.

Forpliktelser

De nyåpnede øynene til hovedpersonen svir som om han var født i går, og jorda etter katastrofen med stor K åpenbarer seg. Ikke overraskende dreier det seg om gold ørken og ødelagte byggmaterialer så langt øyet kan se, og det tar ikke mange sekundene før den første mutanten også viser sitt deformerte fjes. Muskelsvinn og manglende balansetrening gjør nok sitt til at basketaket ser ut til å gå i monsterets favør, men plutselig gjaller et skudd gjennom ødemarken som en himmelsk basun. Samaritanen viser seg å være en barsk gubbe fra naboleiren, som ber oss ta plass i buggyen hans for en lystig fluktseanse og situasjonsrapport.

Mannen er både hyggelig og informativ, men det er naturligvis en hake. Man valser ikke bare inn i områdets tryggeste leir, spiser av maten og låner utrustning sånn helt uten videre. Ikke når verden er blitt et ugjestmildt ødeland hvor ressursene er knappere enn de statlige velferdsordningene, eller statene selv for den saks skyld. Vi befinner oss i en tyngende gjeld til ingen ringere enn leirens sjef, som har forstyrret den skjøre freden med mutantene ved å redde oss. Derfor må vi trygge leiren med forebyggende tiltak, nemlig å utrydde hele mutantstammen.

Med en fislete pistol og en sliten firhjuling avlegger vi beistene et aldri så lite besøk, og får teste ut den lovende skytingen, som hittil er noe av det eneste som skiller spillet fra Bethesdas eget Fallout 3. Selv med spillets svakeste våpen, i uoppgradert tilstand, føles skytingen tilfredsstillende. Fiendene reagerer med en blanding av dødsanimasjoner og ragdoll-fysikk, og frem til øyeblikket hvor de forlater verden oppfører de seg relativt velorganisert og uforutsigbart.

Moderne western

Etter en stund blir vi presentert for flere våpen, nye fiender og en ny, vennligsinnet leir. Spillbarhetselementene presenterer seg på rekke og rad, og vi blir oppmerksom på dybden som skjuler seg i oppgraderingsmuligheter og muligheter i kamp. Selv den simple pistolen kan være et formidabelt våpen når man putter blytunge stålkuler i den, den målsøkende boomerangen er hendig og morsom, og haglen viser seg å være en kraft å regne med når en leir av eksil-britiske anarkister skal utryddes, og eiendelene deres skal stjeles for å reparere bilen vi er blitt lovet i belønning.

Turen videre fører oss til den første seriøse bosettelsen i området: Wellspring. Her er Mad Max-estetikken vridd i retning av rustikk steampunk-western, med roboter og hologram-gambling iblandet støvete frakker, fillete flosshatter og saloon. Det er egentlig først her at det usedvanlig rike persongalleriet får vist seg frem for alvor, og samtlige figurer i byen er ekstremt velgjorte både utseendemessig og i ren personlighet.

Den trinne ordføreren styrer den hermetisk lukkede byen med mild jernhånd, den modige bartenderinnen på saloonen er ikke redd for å vise til sitt irske opphav, og den lyssky skikkelsen i hjørnet passer godt inn i gambler-sjarlatan-kategorien. Det han imidlertid vil invitere deg til å spille er imidlertid ikke Black Jack eller Texas Hold ‘ em, men et kortspill av den typen hvor mynter skal flippes og skadepoeng beregnes.

Den humoristiske tonen er påfallende; her er ingen alvorlige under- eller overtoner av politisk eller etisk art. Bortsett fra de mannevonde bandene med monstre og kriminelle da, selvsagt. Over alt hvor du går i Wellspring befinner det seg rike personligheter og utsøkt karakterdesign, og alle ser de komisk lyst på sin miserable livssituasjon. Hvis dette er en trend i hele Rage-opplevelsen, kan vi vente oss en skikkelig stemningsfylt affære.

 I Wellspring kan vi kjøre veddeløp, med og uten påmonterte våpen, og her melder det seg en smule skepsis. Rage er tidlig ute med å la deg kjøre gjennom landskapet, men selv i veddeløpsracene merkes det at akkurat kjøringen er lite vektlagt i poleringsprosessen. Det er selvsagt digg å slippe eviglang trasking, særlig siden Rage viser seg å være en langt mer oppdragsbasert og lineær opplevelse enn Fallout 3 og tilfeldige kamper langs veien ikke er en stor del av pakken. Men kjøringen var ganske slapt utført. Overfladisk og urealistisk kjørefølelse preget opplevelsen, og jeg lengtet snart etter å slentre gatelangs igjen.

Inspirert

Akkurat idet jeg var i ferd med å vinne våpenlisens på kjøretøy klasse B, blir jeg avbrutt og kastet ytterligere syv timer videre inn i spillet. Nå befinner jeg meg plutselig i et svært bygningskompleks, hvor laserstråler sperrer videre adgang. Her inne møter jeg på Rages svar på Enclave, nemlig de skumle Authorities, som nevnes hyppig, men lavmælt, av innbyggerne i både Wellspring og i utkantstrøkene. Dette er helt andre motstandere enn radmagre monstre og tatoverte villmenn, men så har jeg også til gjengjeld fått et helt annet kaliber, bokstavelig talt, å forsvare meg med.

Jeg kan sette opp en automatisk turret, slippe løs en hissig robotedderkopp, skyte piler som gir støt eller lar meg ta kontroll over offeret, samt detonere ham inntil en kollega, eller bare blåse vekk motstanden med et fiffig utvalg jernvarer. Forskjellige ammotyper gir totalt forskjellig effekt, ikke ulikt det systemet vi finner i Bioshock, og kampene føles absolutt på høyde med actionspill med mindre ambisiøse rammer. Et aldri så lite snev av Quake setter ikke overraskende også et preg på følelsen, men det føles samtidig som noe eget, om enn ikke spesielt nytt.

Og plutselig er min dyrebare tid med den livsfarlige, men akk, så sjarmerende, ødemarken over for denne gang. Rage ser ut til å bli et spill som i stor grad kombinerer premissene vi kjenner fra Fallout-universet med et moderne actionsystem som kan tilfredsstille skytespillfansen så vel som de mer detaljorienterte spillerne. Rollespillelementene er tonet kraftig ned, og spillet føltes ganske lineært, selv om kulissene er vidstrakte. Utseendet er med id Tech 5-motoren helt fint, men kjeven holdt seg noenlunde i normal posisjon gjennom hele demoen.

Viktigere enn selve teknikken er likevel det meget inspirerte figurdesignet, og den særdeles spesifikke motefilosofien på en ødelagt jordklode er gjennomført til fingerspissene. Den gode stemningen blir heldigvis også fullbyrdet av at persongalleriet er usedvanlig rikt og dyptpløyende, noe som gjør at tidtrøyter som samling av en fyldig kortstokk og småoppdrag blir forlokkende. Den svarte humoren som gjennomsyrer spillet er også forfriskende i en sjanger som gjerne graver i etiske gråsoner og menneskelig forfall.

Jeg gleder meg absolutt til Rage, og selv om det overordnede inntrykket av enda et post-apokalyptisk skytespill virker litt fantasiløst skiller det seg nok fra Fallout i stemning til å kunne bli en storslagen opplevelse.