Veteranene i id Software har ikke bare spesialisert seg i førstepersons skytespill, de fant opp og definerte hele sjangeren med Wolfenstein og Doom på starten av 90-tallet. Det er ikke bare enkelt å ha en slik meritt på CVen, og skuffelsen var derfor stor da Doom 3 i 2004 – til tross for at det var en solid teknisk oppvisning – føltes utdatert og irrelevant. Har gamlingene i id Software blitt for gamle til å henge med i sitt eget game?

Tilbake til frykten

Svaret er et soleklart nei. Med Rage viser id Software frem mer enn en imponerende grafikkmotor, de leverer et monster av et actionspill. Dette er rendyrket action: moro, intenst og fokusert.

Skru tiden tilbake til da du var ung, og første gangen du prøvde Doom eller Quake. Frykten du følte da du labbet rundt i korridorene og hørte lyden av monstre i nærheten. Intensiteten i kampene mot ildkulekastende demoner og zombiesoldater, hvordan du holdt pusten i de mest intense bosskampene. Måten fingeren din presset hardere og hardere på museknappen for å skyte demonen som stormet mot deg i vill fart.

Et eller annet sted på veien har førstepersons skytespill mistet denne intensiteten og nerven. På et tidspunkt sluttet skytingen å bli spennende. Å drepe terrorister i Afghanistan eller Russland har blitt til en klinisk eliminering av fiendestyrker. Borte er innlevelsen, frykten og spenningen. Stormannsgale spillprodusenter har blitt mer opptatt av å fortelle en dramatisk historie med heftige mellomsekvenser enn å formidle en god actionopplevelse, og skytespillsjangeren har blitt redusert til generiske pek-og-klikk-spill der belønningen er en ny kul mellomsekvens fremfor en heftig og minneverdig kamp som får deg til å sitte med hjertet i halsen.

Rage fungerer som en ypperlig påminnelse om hva skytespill egentlig handler om, og gjør det morsomt å skyte på fiender igjen. Fiendene er kjappe, brutale og farlige. De stormer mot deg i ville hastigheter, omringer deg, kaster granater, og skyter. Moderne dekningssystemer der man gjemmer seg bak en mur og skyter ned fiender som dukker opp er forkastet til fordel for klassisk id Software-kontroller. Her handler det om å løpe, streife, sirkle fiender, spurte i dekning og ta lynraske taktiske avgjørelser. Konstant bevegelse, umiddelbare reaksjoner og full intensitet hele tiden. Kampene i Rage får meg til å holde pusten, omringet av fiendene slår jeg de i panikk med kolben på geværet, jeg klemmer inne spurteknappen så hardt at det gjør vondt i tommelen idet jeg fortvilt prøver å komme meg i sikkerhet for et kuleregn. Rage er det mest spennende og intense skytespillet jeg har spilt på flere år.

Raiders of the Lost Ark

Men det er ikke bare et skytespill. I Rage spiller vi en ung mann som våkner opp etter flere år i dvale. En meteor har rammet jorden, og for å berge menneskeheten satte myndighetene i gang et program som puttet menneser i dvale i underjordiske kammere kalt arker. Planen var at disse skulle stige opp til overflaten og slippe ut menneskene igjen slik at de kunne starte en ny sivilisasjon. I stedet ser det ut til at systemet sviktet, og verden har blitt et Mad Max-aktig samfunn styrt av gærne gjenger, med enkelte siviliserte bystater her og der.

Som ark-overlevende er det mange som er ute etter oss, spesielt myndighetene, og vi roter oss etter hvert inn i en slags futuristisk western der vi hjelper de svake mot de korrupte myndighetene. Hesten og seksløperen er byttet ut med en armert racerbil og automatrifla, men ellers er tematikken svært lik en klassisk westernfortelling.

Selv om historien i Rage ikke er spesielt minneverdig, fortjener id Software honnør for å holde den i bakgrunnen. De detaljerte omgivelsene forteller sin egen historie der man kjører rundt i ørkenen eller vandrer rundt i byene, og utviklerne har ikke falt for fristelsen til å lage omfattende mellomsekvenser med dramatisk skuespill og regisserte hendelser utenfor spillerens kontroll. Her er det utelukkende actionsekvensene med spilleren i hovedrollen som står i fokus, og det føles godt og riktig.

Rage Turismo

Den postapokalyptiske ødemarka er et utrivelig sted, og for å overleve får vår helt tidlig i spillet tilgang til en bil. Mye av fokuset i forkant av Rage-lanseringen har vært på bilkjøringen og kampene, og det er moro og se at spillet innfrir også her. Kontrollen er kjapp og smidig, langt fra realistisk, men slik den bør være når man kan skyte raketter og maskingevær på andre biler. Det er enkelt å suse rundt i hundre kilometer i timen i ørkenravinene, og det går kjapt å komme seg fra sted til sted.

Som kjøretøy fungerer bilene i Rage utmerket til transport mellom ulike steder og oppdrag, og grafikken i ødemarka er til tider helt fantastisk og drar meg virkelig inn i spillets stemning. Men ellers kunne id Software godt tonet ned bilbruken noe. Konstant dukker det opp fiendtlige biler som man enten må kjøre fra eller bekjempe, og dette blir etterhvert en noe monoton rutine. Sammenlignet med de intense kampene til fots er det nemlig relativt enkelt å ta knekken på bilene, og mot slutten av spillet orket jeg ikke en gang å slåss, jeg bare peiset forbi alle sammen med full boost.

Det samme gjelder kappløpene. I spillets to hovedbyer kan man delta i ulike kappløp med bilen sin, men disse blir også kjedelige ganske fort, og blir egentlig bare pliktløp man kjører for å vinne sertifikater som kan veksles inn i bedre utstyr til bilen sin.

Boom!

I tillegg til kjøring, utforsking av ødemarka, og intense skytekamper tilbringer man en god del tid i spillets byer der man snakker med innbyggere og mottar oppdrag. Byene er atmosfærisk utformet, og kan minne en god del om postapokalypsen i Fallout. Det finnes flere oppdragsgivere, i tillegg til kappløp man kan delta i, så det er alltid noe å ta seg til.

Når man er ute til fots må man dessuten se etter nyttige gjenstander man kan ta med seg. Ammunisjon er selvsagt kjekt å ta med, men også elektriske komponenter kan plukkes opp og settes sammen til ulike dingser. Tegninger for alt fra radiostyrte bombebiler til stasjonære automatiske maskingeværstillinger kan kjøpes i butikkene, og de mange ulike duppedingsene man kan bygge og bruke bringer et nytt element til de intense kampene.

For igjen vender jeg tilbake til kampene. Etter tretten timers spilling, idet rulleteksten marsjerte oppover skjermen, fikk jeg endelig pusten tilbake. For meg er det førstepersonssekvensene med våpen i hånda som er det absolutte høydepunktet i Rage, og det er flere grunner til det.

Tempoet og intensiteten er det som først slår en. Her går alt lynkjapt. Jeg kan bevege meg i høyt tempo, og fiendene er like smidige og hurtige. I tillegg er de vanvittig bra animerte, og hopper langs vegger, over skrivebord og utgjør generelt en mye større trussel enn i de fleste andre skytespill. Det er lett å få panikk når fire-fem blodtørstige gærninger stormer mot deg i samlet flokk. Kampene i Rage krever kjappe reaksjoner og høy mobilitet.

I tillegg har id Software lagt inn noen nye elementer i spillet. I stedet for å dø når du blir skutt har helten en innebygd hjertestartet som gir deg en ekstra sjanse. Et lite minispill som går ut på å peke de analoge spakene i riktige retninger starter når du går i bakken, og jo bedre du gjør det i minispillet jo mer helse får du når du våkner opp. Det å gi spilleren en ekstra sjanse på denne måten, i stedet for å sende ham tilbake til siste lagringspunkt hvis han driter seg ut, er en hyggelig gest, og noe jeg tror andre actionspill kommer til å kopiere i fremtiden.

Det samme gjelder utstyret man kan bruke. Som nevnt kan man bygge masse rart av verktøy og hjelpemidler som kan brukes i kampene, men kun en av disse gjenstandene kan legges til hjelpemiddel-knappen om gangen. Dermed blir det litt opp til deg om du vil være defensiv å ha bandasjer klare slik at du umiddelbart kan reparere skadene dine når du står i fare for å dø, eller om du heller vil ha granater på hjelpemiddel-knappen. Man kan rullere opptil fire hjelpemidler på den samme knappen så det gjelder å velge riktige gjenstander til oppdraget.

I tillegg til bandasjer og granater finnes det langt mer lekne hjelpemidler. En edderkoppaktig robot med påmontert maskingevær kan følge etter deg og hjelpe deg i kamper. Den radiostyrte lekebilen med bombe på toppen som man styrer selv er et annet høydepunkt. De ulike dingsene gir deg som spiller muligheten til å forme kampene basert på dine egne taktikker, og det føles tilfredsstillende å kunne disponere disse leketøyene etter egne ønsker i stedet for at spillet avgjør hva som er riktig å bruke når.

Også ammunisjonen har fått et ekstra element i Rage. De fleste våpen har flere ulike ammunisjonstyper, armbrøsten kan for eksempel både skyte stålpiler, eksplosive piler og elektriske piler, alle med forskjellige taktisk fordeler i ulike situasjoner. Dermed blir det til at jeg varierer våpenbruken hele tiden, i stedet for å bare klamre meg til ett favorittvåpen.

Actionfrelst

Et av hovedelementene i id Softwares tidligere spill har vært flerspillerdelen, og her skuffer spillet mest. I stedet for et intenst skytespill på nett får vi servert en håndfull kappløp med bilene og muligheten til å spille diverse ekstraoppdrag sammen med en kompis. Samarbeidsmodusen er gøy nok, men det er skuffende at en mer tradisjonell flerspiller med skytevåpen ikke har blitt inkludert.

Til tross for dette synes jeg den inspirerte enspillerdelen mer enn veier opp for dette. Rage er på mange måter et gammeldags skytespill i ny og moderne drakt. Det er et actionspill som er stolt av actionsekvensene sine, og som vet hvordan man skal få opp adrenalinet hos spilleren. I tillegg har kampene en variasjon og lekenhet vi sjelden opplever i actionspill nå for tiden, og grafikken er til tider i en klasse for seg. En ren maktdemonstrasjon fra veteranenen i id Software.

Se flere bilder fra Rage på neste side!

Rage er utviklet av id Software og utgis av Bethesda. Spillet lanseres på PC, Playstation 3 og Xbox 360 7. oktober.