De av oss som er født i året 1990, er velsignet med en rekke fortrinn.  Verden var i gledesrus over at Berlinmuren hadde falt, og vi kunne traske våre første skritt vel vitende om at verden neppe ville revnes av atombomber med det første.  Det var også hestens år, noe som tross alt klinger bedre enn rottas år. Og ikke minst har vi fått følge noen av populærkulturens mest innflytelsesrike føljetonger kronologisk, noen på forskjellige måter enn andre. 

Onkel Infinity Ward (i midtlivskrise)

Jeg var like gammel som Harry Potter da vi begynte med høytlesning av De vises sten hjemme, og har siden hatt bøkene som et vindu inn i et parallelt univers med samme tidslinje som min egen. Jeg vokste opp sammen med den modige trollmannen, og selv om den hjemmesnekrede tryllestaven av bjørk og Jotun-maling ikke fikk noe som helst til å sveve i luften, hadde oppvekstene våre mange likheter når det gjaldt tanker og betraktninger. 

Da jeg ble nesten gammel nok til å spille Call of Duty, var det på et tidspunkt da Medal of Honor begynte å bli kjedelig og oppbrukt. Infinity Ward klarte å få mye mer ut av 2. verdenskrig enn hva Spielberg fikk til med Allied Assault, med minneverdige fallskjermhopp og ærefull storming gjennom Stalingrad. Spillet var modent og voksent, ihvertfall sett med mine unge uskyldsblå. Ungdomstiden min ble senere definert av oppfølgerne, med kollektiv skulking for å kjøpe Call of Duty: Modern Warfare på slippdatoen som høydepunkt. 

I skarp kontrast til Rowlings modningskurve, som begynte med fangst av hagegnomer og utviklet seg til blodige samuraisverd-forbannelser, har Call of Duty-spillene gått andre veien. Dunkle skyttergraver i Bastogne ble til sigarrøykende spesialsoldater som skjøt armene av terrorister med elefantrifle, før alt tok helt av og ble en slapstick-komedie med pilotbriller og skinnjakke. Modern Warfare 2 var en lekegrind der gutter i puberteten med livlige dagdrømmer fikk leve ut fantasiene sine, samt smake på livet som flyplassterrorist. I stedet for å modnes med spillerne og forsøke å fortelle noe viktig om kirg, har Call of Duty degenerert til en ren Hollywood-fantasi.

Modern Warfare-sagaens histore fungert nemlig bra i det første spillet. Mange av karakterene var interessante, og ble bygget ut riktig fint. Al Asad var en skikkelig fæling, Zachaev var en minneverdig enarmet banditt, og den eneste som var kulere enn den beinharde kaptein Price var læremesteren MacMillan, tidenes mentor i tidenes beste oppdrag. Derfor er det så synd at utviklingen senere har tatt såpass av. Det er som om en ekstra pengesulten Michael Bay har spyttpolert hver minste detalj i både historien og leveldesignet, og hver eneste flik av realisme har druknet i utstyrsporno og Hollywood-stemning. 

Sammen er vi fler

Dette er til de grader tydelig også i Modern Warfare 3, hvor Price har blitt en masete gammel gubbe i et hav av intetsighet, iblandet usmakelige PR-stunt hvor man får lage snuff-film av ens eget barn som blir sprengt. Derfor skal jeg la hele greia seile sin egen sjø, og heller snakke om noe jeg liker mye bedre. Spec Ops var det som fungerte best i Modern Warfare 2, en skamgøy spillmodus. Der Modern Warfare definerte online FPS på konsoll, tok toeren det tilbake til lokal moro med sosialt samvær. Modusen passet den nye harryformelen perfekt, for ingenting er bedre enn å jobbe sammen om å løse oppdrag i spill. Når man sitter der med siktet på hver sin vakt og teller ned høyt for hverandre, har noen gjort noe riktig der inne i pengebingen til Infinity Ward.

Modusen har vært borte siden da, men gjør et helt sinnssykt comeback denne gangen. I tillegg til en drøss med samarbeidsoppdrag har man denne gangen også slengt inn en overlevelsesmodus istedetfor de oppbrukte zombiene til Treyarch. I likhet med Epics Horde 2.0, har man mulighet til å leke Defend The Castle mot de uendelige bølgene av fiender, bare enda bedre gjennomført. Modusen byr på en frihet som på ingen måte kjennetegner serien, og viser samtidig hvor bortkastet det har vært å ikke gjøre dette før. Spillmotoren fungerer helt ypperlig til samarbeid mot kunstig intelligens, som sammen med den ganske flotte grafikken og superglatte bildeoppdateringen gjør at planlegging utenfor skjermen er hundre prosent overførbart til spillet. Jeg sitter faktisk og planlegger strategier på de mange forskjellige banene akkurat nå.  

Serotonin

Etter å ha funnet en partner (og her anbefales det å finne en du stoler på eller som har høyt nivå), overlates man til seg selv med en pistol og den trauste kniven. De første rundene går med på å plaffe ned svake fiender mens man kikker etter sterke stillinger og tjener penger, og ganske snart pøses det på med helikoptre og Michelin-menn med superskjold. For første gang får den overdrevne stilen en passende arena, for den eneste rammen rundt fortellingen om deg, en venn og masse våpen, er den samme setningen som har blitt spilt av i skoletrøtte hormonhoder utallige ganger mellom lunsj og siste time: “Limited support available, you`re on your own from here on out. Good hunting.”

Ingen serotoninkjertler er tørre når man har laget seg en perfekt stilling hvor fiendene klemmes inn i en trang passasje der du, en kompis, ti innleide datastyrte soldater og en fastmontert maskinkanon meier ned hundrevis av stadig tøffere motstandere mens de løper inn i et hav av sektorminer. Innimellom dukker det opp bossnivåer hvor en eller flere ekstra kjipe pansermenn kommer dundrende, og setter planen og valget av stillingen deres på prøve. Godt samarbeid funker imidlertid bra hver gang, og for å unngå kjedsomhet er oppgraderingsstasjonene spredt over hele banen slik at man uansett må forlate den trygge basen etter hvert for å kjøpe nytt utstyr.

Spillbarheten fra flerspilleren er den samme her, eller mer spesifikt, det hvite krysset og den merkelig stimulerende klikkelyden dukker opp når man treffer fienden. Det lukter nevrolog-konsultasjon i utviklingsarbeidet lang vei her, for det er jo ingen annen forskjell på enspilleren og flerspilleren når man kverker noen. Likevel føles det uendelig platt i historiedelen, og uendelig fett i Spec Ops. 

Sjansespill er synd

Den alminnelige flerspillerdelen er den samme velkjente, men naturlig nok preget av en aldri så liten overhaling på utseendet. Banene er langt mer detaljerte enn før, og mindre dominert av brune vegger og betongrør. Selv om spillene i serien lenge har flydd av gårde med høy bildeoppdatering, er det egentlig først nå at de 60 bildene i sekundet ser skikkelig bra ut. De rosa kikkertsiktene til Treyarch er borte, og bra er det, men jeg savner virkelig Wager-kampene. Jeg kan ikke forstå at de skal forsvinne til fordel for den nye Kill Confirmed– modusen hvor man må hente identitetsmerket til fienden man har overvunnet for å unngå camping.

Det er på dette punktet at folket deler seg, og jeg er fortsatt ingen tilhenger av den erketypiske Call of Duty-runden med triksing i luften og evinnelige helikoptre som en eller annen sukkerdopa mindreårig brifer med. Wager-kampene derimot, bød på en helt egen spenning som fengslet meg langt ut i nattetimene.

Anmelderens byrde 

Jeg synes på generelt grunnlag det er vanskelig å anmelde dyre og høyprofilerte spillproduksjoner. En kostbar og stjernespekket film kan slaktes uten problemer hvis historien er dårlig fortalt eller skuespillerne har dollartegn i øynene mens de dasser seg gjennom rollen. Et spill, derimot, er mer en leke enn noe annet. Dets viktigste funksjon er å fungere slik at det er morsomt å spille det. Det er ikke bare et forhold mellom kommunikasjon og persepsjon, men også om håndverket i spillkodingen som ligger i bunnen.

Problemet da, for anmelderen, blir at i de fleste påkostede spillproduksjoner er det ingen håndverksmessige feil. Spillet kan likevel være dårlig, hvis de velbetalte og kyndige designernes preferanser på detaljnivå kræsjer med hva spillerne liker, men det er ikke tilfellet med Call of Duty, som selger i millionvis hver eneste utgivelse. Det jeg sitter igjen med som vurderingsgrunnlag, er heldigvis anmelderens rett og plikt til å være så subjektiv hun bare vil. 

Min subjektive vurdering av Modern Warfare 3 er at historien er en usammenhengende smørje av lite givende hendelser og gamle klisjeer, og at flerspillerdelen er en stressende reaksjonstest som gjør lite for å videreutvikle fundamentet som ble skapt i det første Modern Warfare-spillet. Jeg kan godt bryne meg på noen onlinekamper i et par runder, men aldri lenge nok til å henge med i det sinnssyke nivåsystemet som uansett sørger for at alle er hundre ganger mer erfarne og velutstyrte enn meg.

Spec Ops, derimot, er noe av det feteste jeg har spilt på lenge, og jeg anbefaler helt ærlig et kjøp bare på grunn av denne modusen forutsatt at du slår deg sammen med noen kompiser du kan samarbeide med. Her om dagen satt jeg og spilte med en tiåring fra Finland som på ingen måte var villig til å følge en enkel slagplan, og som gjerne flyttet rundt på den stasjonære kanonen min til lite gunstige posisjoner mens han kalte inn missiler mot meg. Bør unngås.

På papiret er det dermed kun ett av tre hovedelementer i spillet jeg anser for å være bra, men på den annen side tilbyr spillet massevis av innhold for pengene hvis man tilfeldigvis liker å slite seg gjennom historien på drøyeste vanskelighetsgrad for utfordringens skyld, eller er uenig med meg når det gjelder den konkurransebaserte flerspilleren. Håndverksmessig er det ingenting å ta spillet på, det både ser og høres bra ut, og spillbarheten er gjennompolert til fingerspissene. Jeg velger likevel å male fire prikker på terningen, og håper i mitt stille sinn at folket faktisk leser den heftige nyanseringen jeg har lagt frem i selve anmeldelsen i stedet for å stirre seg blind på terningen.

Call of Duty: Modern Warfare 3 er utviklet av Infinity Ward og Sledgehammer Games. Spillet lanseres på Xbox 360, Playstation 3 og PC i dag, 8. november.